Arbeidskraftreserver. De krysser havene i rustne holker. De svømmer over strie elvestryk, klatrer høye murer og dukker unna infrarødt lys. Overalt hvor de drar møter de stengte grenser. De er jordens fordømte, men også jordens salt.

Hvert år legger de til noen ekstra prosentpoeng i vestlige lands bruttonasjonalprodukt. De er en fleksibel arbeidskraftreserve som alltid drar dit jobbene er, og de bidrar dessuten til en betydelig omfordeling av rikdom i riktig retning: fra nord til sør.

Ved å praktisere den vestlige økonomiske filosofi om fri flyt av mennesker, varer og kapital putter verdens 200 millioner immigranter ekstra profitt inn i bankene, og reiser skoler og sykehus i fattige land. De gjør det ved hjelp av de såkalte «remittances». Begrepet viser til pengebeløpet som flommer i verdens økonomiske arterier som en følge av migrasjon, og er summen av alle beløp som immigrantene sender hjem til sine familier.

Dobling fra 2002. I 2007 sluset immigranter 265 milliarder dollar inn i verdensøkonomien, med en beregnet økning til 283 milliarder dollar for 2008. Mesteparten av disse pengene; omlag 240 milliarder, gikk til utviklingsland. De tre største mottakerlandene var Mexico, India og Kina, som fikk over 20 milliarder dollar hver fra «sine» emigranter, ifølge Verdensbanken.

For Mexico utgjør pengene fra legale og illegale meksikanske immigranter i USA like mye som de totale utenlandske investeringene. Regjeringen i Mexico City har disse overføringene som en god nummer to på inntektsstigen – etter olje, men foran turisme, ifølge den meksikanske sentralbanken.

Om tilbakeføringene er viktige for Mexico, er de helt avgjørende for mange fattige land i Afrika. For de fleste utviklingsland utgjør de et større beløp enn uhjelp. For mange overgår beløpet den samlede summen av uhjelp og utenlandsinvesteringer. I Guinea-Bissau bidrar tilbakeføringene til nesten 50 prosent av bruttonasjonalproduktet. I Eritrea utgjør det i underkant av 40 prosent av BNP, og i Tadsjikistan om lag 37 prosent, viser tall fra FN-organet IFAD – International Fund for Agricultural Development.

Øker levestandarden direkte. Der u-hjelp sluses via lokale regjeringer hvis representanter tar grådig for seg av pengene, blir disse beløpene sendt direkte til immigrantenes familier i hjemlandet. De brukes på mat, hus, helse og skoler, og bidrar dermed til å skape forbruk og etterspørsel i fattige land. Ifølge IFAD går 90 prosent av tilbakeføringene til å øke levestandarden i de aktuelle landene.

De enorme beløpene knyttet til «remittances» har blitt en ny maskot for utviklingseksperter som ser etter muligheter for utvikling i den tredje verden. Men de er også populære i banker og finansselskaper.

Fortsatt går brorparten av pengeoverføringene fra immigranter gjennom det såkalte «hawala-systemet,» som er en uformell banktjeneste basert på tillit og skreddersydd for mottakerland uten finansiell infrastruktur. Men i økende grad blir også pengene sendt via ordinære banker.

I USA har to hundre banker gått sammen i et program kalt Directo a México, der formålet er å bli konkurransedyktig vis à vis de uformelle banktjenestene. Det har ført til at 90 prosent av overføringene til Mexico i dag blir sendt elektronisk.

Så profitable er immigranter for bankene at de gladelig åpner sine dører selv om disse kundene ikke kan presentere papirer som viser at de har lovlig opphold. Det har ført til et skred av nye bankkonti, opp fra
850 000 i 2001 til 3,4 millioner i dag, ifølge tall fra sentralbanken i Mexico.

De siste fem årene har meksikanske immigranter sendt over 90 milliarder dollar sørover til familiene sine. Det beløpet vil flate ut eller endog synke den neste femårsperioden.  Strengere immigrasjonslover i USA og en pågående finanskrise har gjort at pengestrømmen sørover falt med omlag fire prosent i fjor, melder Bank of Mexico.

Ikke desto mindre er disse pengene kommet for å bli. I Marokko er emigrasjonsminister Mohammed Ameur ekstatisk. Til det britiske tidsskriftet The Economist sier han:

«Virkningen er helt avgjørende; enorm – vi har en byggeboom i hele landet. Det er et effektivt vern mot fattigdom, og det hjelper oss å modernisere det tradisjonelle samfunnet vårt.»