Klarhetens kvaliteter

Norge jobber aktivt med å forbedre språket i det offentlige. Målet er såkalt klarspråk, et lettfattelig språk som tillater myndighetene å kommunisere bedre med befolkningen. Det er ikke bare når du står der med et skriv fra det offentlige i hendene at det er bra – det er også gode nyheter for demokratiet i sin helhet.

Klarhet regnes dessuten som et erkjennelsesmessig kvalitetstegn. Du har sikkert hørt at den som uttrykker seg klart om noe, også tenker klart om saken. Eller at det først er når du kan forklare noe på en enkel og forståelig (les: klar) måte, at du virkelig har forstått det.

Klarhet synes med andre ord å være godt etablert som en språklig og intellektuell dyd. Men kan det også være mindre heldige sider ved vår higen etter klarhet?

Ifølge filosofiprofessor C. Thi Nguyen ved The University of Utah gjør den oss svært sårbar for en viss type manipulasjon. Han mener videre at den kan fortelle oss noe viktig om hvordan ekkokamre oppstår og fungerer. Men før vi kommer dit at vi kan konkretisere ting såpass, må vi gjøre oss noen mer generelle betraktninger om hvilken rolle følelsen av klarhet egentlig spiller for oss i det daglige.

Mentale snarveier og aha-øyeblikk

Vår mentale kapasitet har sine naturlige begrensninger. Vi kan ikke vie alt like stor oppmerksomhet og forholder oss i høyden til noen få oppgaver om gangen. Samtidig er det et vell av viktige valg som må tas, og forhold vi må gjøre oss opp meninger om, i det daglige:

Hva skal jeg bruke pengene mine på? Hvordan skal jeg disponere tiden min? Og hvem skal jeg stemme på ved stortingsvalget? De mentale ressursene må derfor brukes med omhu.

Det til enhver tid å skulle vurdere hva som er verdt å bruke de mentale ressursene på, ville imidlertid vært mot sin hensikt. Av den grunn er vi helt avhengige av veiledende signaler og mentale snarveier som hjelper oss å ta raske avgjørelser og dra slutninger på bakgrunn av begrenset tid og informasjon.

Psykologer kaller gjerne slike mentale snarveier «heuristikker». Og opplevelsen av klarhet er ifølge Nguyen en mye brukt heuristikk.

Når du har et aha-øyeblikk, blir ikke bare noe som tidligere ikke riktig ga mening, plutselig klart for deg. Du mottar også et signal om at du har tenkt tilstrekkelig gjennom noe.

Budskapet er ikke nødvendigvis at du har kommet til bunns i saken, men at undersøkelsene kan avsluttes og oppmerksomheten trygt flyttes annensteds. Det er kort sagt ikke nødvendig å bruke flere ressurser her.

Allerede nå begynner konturene av hvordan klarhet kan villede å tre frem: Ved å stimulere til en overdreven følelse av klarhet kan man sørge for at oppmerksomheten flyttes videre før eventuelle feil eller mangler ved det som presenteres, blir avslørt.

Men hva beror egentlig følelsen av klarhet på? Og hva skal til for å stimulere den i praksis?

Kognitiv flyt og lettfattelighet

Den etter hvert omfangsrike litteraturen om såkalt kognitiv flyt gir oss innblikk i en ikke helt ubetydelig del av fenomenet. Kognitiv flyt har å gjøre med hvor lett eller vanskelig det å prosessere informasjon oppleves for den enkelte. Forskningen på feltet antyder at vi mer villig aksepterer lettfattelig informasjon enn informasjon som er vanskelig å prosessere.

Studier har for eksempel vist at vi mer villig godtar påstander skrevet i lettlest skrift enn når den er vanskelig å tolke. Én sannsynlig forklaring på det er at god lesbarhet legger til rette for en smidigere prosessering, som i sin tur gjør oss mer villig til å akseptere noe som sant. Kognitiv flyt kan slik sett si oss noe om hva det er som gjør enkelte ordtak, klisjéfylte slagord og internettmemes så effektive. Ideer og påstander uttrykt i kjente vendinger og innarbeidede formater, krever nemlig svært lite av oss å prosessere.

Denne tilbøyeligheten kan utvilsomt bidra til å gjøre oss mer sårbare for manipulasjon. Nguyen mener imidlertid at det er langt fra hele historien hva gjelder villedende klarhet. Det må mer enn lettfattelighet til for at noen skal la seg overbevise om ikke å gå viktige saker etter i sømmene.

Simulerer man ikke bare lettfattelighet, men også den fulle opplevelsen av forståelse, begynner det derimot å ligne noe.

Intellektuell orgasme og mental fleksibilitet

For å forklare hvordan det kan gjøres, drar Nguyen veksler på innsikter fra vitenskapsfilosofien. De forteller oss at mange av våre erkjennelsesmessige bestrebelser ikke egentlig har kunnskap som sitt mål. I hvert fall ikke hvis man tenker på kunnskap som det å besitte sann informasjon. Utenom på skolebenken eller i quizens verden kommer man seg tross alt ikke langt med enkeltstående årstall, navn eller boktitler. Det man heller ønsker, er forståelse.

Hvis det å ha kunnskap er å besitte isolert informasjon, betyr det å forstå noe å innse hvordan informasjonen er en del av et større nettverk. Eller som Nguyen uttrykker det: Forståelse dreier seg om å se strukturen og ikke bare de enkelte bestanddelene som utgjør den.

Informasjon er slik sett ikke noe vi passivt mottar. Det er noe vi innlemmer i et større system. Når vi forstår noe, tilpasser systemet seg slik at informasjon som tidligere falt utenfor, med ett finner plass. Dermed åpenbarer det seg sammenhenger der det tidligere ikke var noen.

Nguyen foreslår at slike erkjennelsesmessige «åpenbaringer» er svært tilfredsstillende. Og det er han ikke alene om. Alison Gopnik, professor i psykologi og filosofi ved University of California, Berkeley, har for eksempel beskrevet øyeblikket der ny forståelse finner sted som så tilfredsstillende at det kan sammenlignes med en intellektuell orgasme.

Ifølge Nguyen er det imidlertid ikke bare selve forståelsesøyeblikket som er tilfredsstillende. Også opplevelsen av å ha forståelse involverer et visst velbehag. For ikke bare tillater forståelse oss å se informasjon som en del av et større, sammenhengende system. Forståelse gjør også at vi kan bevege oss raskere og mer uanstrengt mellom de ulike knutepunktene av informasjon. Vi kommer med andre ord i besittelse av en slags mental fleksibilitet.

Ekkoets klarhet

Se for deg en verdensanskuelse som er konstruert uten hensyn til sannheten og med det formål å maksimere velbehaget forbundet med forståelse. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilken enorm fordel det vil kunne ha, fremfor mer oppriktige forståelsessystemer.

Ekkokamre utgjør ifølge Nguyen spesielt beskrivende eksempler på det. Villedende klarhet kan nemlig spille en alt annet enn ubetydelig rolle i måten disse litt for samstemte miljøene av meningsfeller oppstår og fungerer på.

Selv om de ofte brukes om hverandre, har Nguyen tidligere argumentert for at det er viktig å gjøre et skille mellom såkalt epistemiske bobler og ekkokamre. Når du befinner deg i en epistemisk boble, er du i stor grad isolert fra meningsmotstanderne dine. La oss si at du vokser opp i et religiøst miljø, og alle du omgås er av en viss religiøs overbevisning. Da vil alternative måter å tenke på rett og slett ikke nå inn til deg.

Det kan riktignok være vel så vanskelig å nå inn til noen som befinner seg i et ekkokammer. Men her er det ikke mangel på kontakt med alternative synspunkter det står på. Kommunikasjonen med utsiden er nemlig ikke hindret i noen konkret forstand. Den er snarere forkvaklet av måten medlemmene manipulerer hverandres tillit til omverdenen på.

For å illustrere hvordan ekkokamre bruker villedende klarhet til å oppnå det, viser Nguyen til en empirisk studie utført av Kathleen Jamieson og Joseph Cappella ved University of Pennsylvania. Den tar for seg miljøet rundt den innflytelsesrike og nylig avdøde radioverten Rush Limbaugh.

Limbaugh var lenge en ledende stemme i det konservative miljøet i USA. Han ga ut til sammen syv bøker og drev i flere tiår tidenes mest populære amerikanske radioprogram, «The Rush Limbaugh Show», med over 15 millioner ukentlige lyttere. Limbaugh huskes kanskje mest for sine kontroversielle standpunkter på aktuelle samfunnsspørsmål som feminisme og menneskeskapte klimaendringer, ofte presentert på en svært kritisk, om ikke bent frem aggressiv og latterliggjørende måte.

Med sitt ildfulle engasjement og ikke ubetydelige talent for showmanship opparbeidet Limbaugh seg raskt en stor og lojal følgerskare, også kalt «dittoheads». Det er et økenavn som henspiller på hvor blindt og ukritisk mange tok til seg meningene hans. Limbaughs grep om visse segmenter av USAs befolkning ble etter hvert så sterkt at flere politiske kommentatorer har uttalt at han antagelig spilte en sentral rolle i å berede grunnen for Trumps presidentseier i 2016. 

Én ting som kommer spesielt tydelig frem i studien til Jamieson og Cappella, er hvordan Limbaugh delte verden opp i to uforenlige parter. Oppdelingen etterlot ikke rom for middelveier eller gråsoner – enten er du med oss, eller så er du mot oss. På den måten kunne innvendinger mot Limbaughs moralske og politiske standpunkter enkelt bortforklares som organiserte og ondskapsfulle forsøk på å undergrave ham.

Konspirasjonsteorier spilte ofte en viktig rolle i så henseende. Limbaugh beskrev for eksempel mediene som styrt av en liberal elite med en samkjørt og lyssky agenda. Det samme mente han gjaldt universitetene og den forskningen som ble bedrevet der. Dermed er det ikke annet å forvente enn at det som slike institusjoner produserer av nyheter og kunnskap, er ment å skulle spenne ben på konservative som ham. Slike konspirasjonsteorier tjener flere hensikter som er relevant for vår diskusjon. For det første tillater de det som i virkeligheten er en røre av kompliserte forhold, å forklares ved hjelp én sammenhengende og lettfattelig fortelling – striden mellom gode og onde krefter.

Dette arketypiske temaet lar seg oppfatte umiddelbart. Det er dessuten langt lettere å begripe enn de mer virkelighetsnære forklaringene, som gjerne involverer kompliserte og ikke alltid like åpenbare interesse- og verdikonflikter mellom redelige og oppriktige parter. Sånt er tross alt både tid- og kunnskapskrevende å sette seg inn i. I tillegg til å tilrettelegge for høy flytfølelse gir altså Limbaughs måte å beskrive virkeligheten på en rekke anledninger til å oppdage forståelse og utøve mental fleksibilitet. Situasjoner og hendelser som tidligere var vanskelig å kategorisere, gir plutselig god mening. Verden fremstår rett og slett langt klarere gjennom Limbaughs linser.

Et annet ekkokammer som har fått mye oppmerksomhet de siste årene, er flat jord-bevegelsen. Filmskaper og tilhenger av bevegelsen, Mark Sargent, beskriver i et intervju med CNN opplevelsen av å oppdage flat jord-teorien slik: «Du føler at du har fått mer kontroll på livet og universet. Det er mer håndterlig.» Og en av meningsfellene hans, David Weiss, kan rapportere om lignende erfaringer: «Når du finner ut at Jorden er flat […] da blir du myndiggjort.»

Når, som i Limbaughs tilfelle, man har lykkes med å vekke slike følelser i folk, er det ikke lenger behov for å gå hverken påstandene – eller innvendingene mot dem – etter i sømmene. Forståelse er tilsynelatende oppnådd. Signalet om klarhet er mottatt. Oppmerksomheten kan dermed trygt flyttes annensteds.

Utbredt og ikke alltid like overlagt

Ekkokamre som dette, er spesielt åpenbare eksempler på hvordan klarhet kan være villedende. Men villedende klarhet kommer også i mindre innlysende varianter – og en del av dem påvirker antagelig oss alle i det daglige.

Nguyen mener for eksempel at vår hang til å uttrykke ting i tall og målbare størrelser, såkalt kvantifisering, kan villede på lignende måter. Kvantifisering er både riktig og viktig i mange tilfeller. Det er for eksempel helt nødvendig når store mengder informasjon som ellers ville vært uhåndterlig, skal behandles. Noen ganger oppstår det imidlertid et problematisk misforhold mellom det skinnet av klarhet og objektivitet som tallene gjerne gir, og den innsikten de faktisk formidler.

Karakterer, tellekanter og bruttonasjonalprodukt er raskt begripelige og langt mer anvendelige størrelser enn kvalitative beskrivelser. De lar seg enkelt presentere, oppsummere og sammenligne i form av enslige tall eller illustrerende grafer. De utgjør dessuten en mer eller mindre utvetydig målestokk å handle eller vurdere noe etter. Tall kan, kort fortalt, få de ofte kompliserte forholdene de representerer, til å synes lettfattelige og gir dessuten en svært sterk opplevelse av mental fleksibilitet.

Og det er helt greit så lenge denne opplevelsen gjenspeiler verden slik den faktisk er. Vi må imidlertid huske at karakterer, tellekanter og bruttonasjonalprodukt er utviklet med helt spesifikke oppgaver i tankene. Utvider vi dem ubetenksomt til også å gjelde nærliggende områder hvor de ikke egentlig hører hjemme, risikerer vi å forenkle verden på bekostning av viktige detaljer.

Gode karakterer er tross alt ikke det samme som en god utdanning. Et høyt antall publikasjonspoeng er ikke ensbetydende med god og original forskning. Og et land med høyere bruttonasjonalprodukt er heller ikke nødvendigvis bedre å bo i enn et med lavere.

Nguyen peker på forskning som antyder at vi som kultur til en viss grad har mistet av syne de helt bestemte kvalitetene og bruksområdene ved kvantitativ tenkning. Det har ført til at vi i økende grad bruker tall der mer detaljrike beskrivelser kanskje ville vært på sin plass. Det åpner i så fall for en hel verden av bevisste og ubevisste måter å misbruke vår higen etter klarhet på, med potensielt store sosiale og samfunnsmessige følger.

Heldigvis mener Nguyen også at det er håp om at vi kan bli bedre til å verne oss mot villedende klarhet når vi først er blitt bevisst på fenomenet.

Kontraheuristikken

Som vi har sett, er heuristikker kognitive tommelfingerregler som hjelper oss å ta raske avgjørelser og dra slutninger på bakgrunn av begrenset tid og informasjon. Selv om vi er avhengige av slike mentale snarveier i det daglige, betyr ikke det at de er etset inn i hjernebarken vår.

Forskning tyder nemlig på at vi kan endre heuristikker over tid. Nguyen beskriver dessuten muligheten av å utvikle heuristikker som motvirker andre heuristikker – en slags kontraheuristikk.

Det at visse typer mat appellerer så sterkt til oss, fungerte for eksempel en gang som en nyttig heuristikk for hva vi burde spise for å få i oss tilstrekkelig med næring. Ting har imidlertid forandret seg drastisk siden den gang. Tilgangen på mat er mange steder i verden en helt annen, og kommersielle krefter markedsfører aggressivt produkter som spiller på våre tilbøyeligheter.

Mange av oss har derfor lært oss å gjenkjenne det når maten blir litt for god. Vi har opparbeidet en slags fornemmelse for når smaksløkene våre blir forsøkt forført. En kontraheuristikk er med andre ord blitt til. Den motvirker mer primitive heuristikker ved å utløse signaler om at mistenksomhet, eller i det minste måtehold, kan være på sin plass når smaksløkene bombarderes av alt det de higer aller mest etter. Omgivelsene som en gang gjorde følelsen av klarhet til en nyttig heuristikk, er også endret. Vi befinner oss nå i et villnis av villedende klarhet. Det betyr at vi må lære oss å stoppe opp når en påstand, idé eller verdensanskuelse er litt for lett spiselig og dessuten smaker mistenkelig godt.

Snarere enn å få deg til å konkludere med at saken virkelig er klar, burde kanskje slike kognitive lekkerbiskener heller anspore til grundigere undersøkelser.

Kilder: C. Thi Nguyen, «The Seductions of Clarity» og «Echo Chambers and Epistemic Bubbles»