Sentral vannvei

Geopolitisk sett har en flod vanligvis både evnen til å skille ad og binde sammen. Når det gjelder Volga, så er den med sine 3500 kilometer Europas lengste. Dens kilde ligger omtrent midt mellom Moskva og St. Petersburg, nær byen Tver. Derfra slynger den seg videre forbi blant annet Jaroslavl, Nizjnij Novgorod, Kazan, Samara og Volgograd (Stalingrad), inntil den når havnebyen Astrakhan.

Volgas nedre løp – etter Kazan, der den begynner å renne sørover – utgjorde fra 1200-tallet grensen mellom den stort sett stedbundne bondebefolkningen i vest og de nomadiske mongolene som truet fra steppene i øst. Men til tross for mongolenes rykte som svært krigerske, og at de sverget til den fremmende religionen islam, brydde de seg ikke særlig med de lokales preferanser når det gjaldt tro. Så bøndene fikk stort sett være i fred.

Uro ved det nedre løp

Under Ivan IV («den grusomme», 1530–84) begynte prosessen med å ta kontroll over begge sider av elven helt ned til Det kaspiske hav, blant annet for å sikre handelen.

Men det var flere enn mongolene som truet den russiske sentralmakten, for strekningen fra Kazan og ned til Astrakhan har hele tiden vært Russlands mest sammensatte når det gjelder etnisitet. Og det bor – til tross for stadige tvangsforflytninger – fremdeles mange minoriteter langs elven. De største gruppene utgjøres av volga-tyskere og tyrkisk-mongolske tatarer og kasakher.

I tillegg kommer kosakkene, som opprinnelig var slavere, men som i dag er av blandet herkomst. For dem var Volgas nedre løp et område de betraktet som sitt eget, men i vår tid er Volga å anse som hjertet av – eller snarere ryggraden i – det europeiske Russland.

Britiske Janet M. Hartley er professor emeritus ved London School of Economics og ekspert på russisk historie. Hennes nye bok «The Volga – A History of Russia's Greatest River» beskriver elvens historie og betydning for det ekspanderende russiske riket. Hartley forteller blant annet om to legendariske bondeopprør, ett på 1600- og ett på 1700-tallet, som ble ledet av henholdsvis Stenka Resin og Jemeljan Pugatsjov.

Resin satte opp en egen republikk i Astrakhan og rekrutterte en mengde bønder som hadde flyktet fra skattebyrder og livegenskap i nord, til å slutte seg til en offensiv mot Moskva.

Opprøret var imidlertid i praksis dødsdømt, da de ikke var i stand til å forsyne seg selv med materiell. Både han og Pugatsjov måtte bøte med livet på bestialsk vis: De ble fraktet til Moskva der de først ble torturert før de ble drept og partert. Men de lever videre som mytiske skikkelser i den russiske folkloren.

Kapellet ved kilden

Volgas bredder ble altså kolonisert gradvis, både militært og kulturelt. Elven ble forsøkt knyttet til den russisk-ortodokse kirken, da det på midten av 1600-tallet ble bygget et lite kapell ved dens kilde. Det ble ombygget i 1870, akkurat på den tiden da elven inntok en ny rolle i den kollektive russiske bevisstheten, som inspirasjon for poesi, religion og til og med turisme.

Det ble vanlig å reise nedover elven på dampskip, og kjente kunstnere og oppdagere skrev dikt, malte og gjorde folketellinger. Forestillingen om «Moder Volga» ble født, og dens sentrale posisjon i bevisstheten om den russiske nasjon gjorde at den også måtte erobres på metafysisk vis.

Tsar Nikolaj I sendte derfor i 1838 kunstnerbrødrene Tsjernetsov av gårde for å udødeliggjøre elven, men det ikke mindre enn 600 meter (!) lange panoramaet de skapte, er dessverre gått tapt.

Det absolutt mest kjente maleriet av elven er imidlertid Ilja Repins «Pramdragere ved Volga», fra 1873. Det viser det umenneskelige slitet forbundet med arbeidet med å trekke båter opp mot strømmen, samtidig som det gir et glimt av en ny tid da vi kan øyne en dampbåt i det fjerne. Men fremskrittet kom langsomt til regionen.

Det fantes en kanal fra 1731 som bandt Volga sammen med naboelven Don, og tre andre kanalsystemer helt opp til St. Petersburg, men en rekke trange sluser gjorde fremkommeligheten heller kronglete. Og inntil jernbanen meldte sin ankomst, fantes det bare én bro over Volga.

Store tragedier

Det er vanskelig å fri seg fra forestillingen om at den moderne tid har avstedkommet vel så mange tragedier som triumfer for Russland. I Volga-regionen satte industrialiseringen inn fra 1890-tallet, men det 20. århundret brakte med seg revolusjoner, borgerkrig og undertrykkelse. Skjønt verst av alt var Den andre verdenskrig – Fedrelandskrigen – som kulminerte med slaget mot tyskerne ved Stalingrad.

Det beskrives som historiens største militære slag, og var dessuten krigens store vendepunkt. Stalins ordre lød på at han ikke godtok ett eneste skritts tilbaketog, og de sovjetiske troppene bet seg fast lenge nok på elvebredden – i over fem måneder – til at de til slutt klarte å falle fienden i ryggen. Det kostet begge partene dyrt, med oppimot én million falne på hver side. Igjen var Volga en grenseelv, men denne gang kom fienden fra vest. 

Den sovjetiske opprustningen i forbindelse med andre verdenskrig førte en ny bølge industrialisering til byene langs Volga. Særlig Stalin var opptatt av å temme den mektige floden, og derfor ble det konstruert en rekke hydroelektriske anlegg langs elveløpet. I dag er nesten hele elven utnyttet, unntatt helt i nord og helt i sør.

Det påstås at mens vannet i gamle dager tok 50 dager på reisen ned hele elven, så tar det i dag 180. Det er klart at elven er blitt en økologisk katastrofe som følge av utslipp fra industrien. Avfall fra fabrikker, gjødsel med toksiner og oljesøl er blitt sluppet rett ut i vannet. Ett eksempel er en mølle i byen Balakhna, som ifølge en historiker på 1950-tallet kvittet seg med 50 tonn fiber – daglig – rett ut i «Moder Volga».

Hvis Volga virkelig er en personifisering av den russiske idé, så er det på tide å våkne. Det har vært noen forbedringer siden Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, men organisasjoner som er opptatt av miljøet, har vanskelige kår i autoritære regimer.