Hentet hjem siste skrik. Sosiale medier viser oss hva perifere bekjentskaper spiser til middag akkurat nå, på andre siden av jordkloden, enten vi vil eller ikke. Botaniker og mat-eventyrer David Fairchild, som skulle fylt 150 år i år, måtte drive oppsøkende virksomhet. Mens svigerfaren fant opp telefonen, reiste Fairchild verden rundt for å se hva folk spiste andre steder. Når han fant noe han likte – og det gjorde han 200 000 ganger, tok han det med hjem til USA.

Han risikerte både liv og helse for å hente hjem siste skrik på matfronten, og elsket det. Fairchild beriket amerikansk jordbruk og svingte tryllestaven over amerikanske middagstallerkener. 

Kulinarisk gullgruve. Da David Fairchild ble født i 1869, var USA bare et snaut hundreår gammelt og hadde ennå ikke rukket å utvikle sin egen kulinariske identitet. Typisk amerikansk mat fantes ikke. Det amerikanerne spiste, begrenset seg for det meste til kjøtt og ost, retter som engelske nybyggere hadde tatt med hjemmefra, samt masse poteter, og diverse rotgrønnsaker, kål og brekkbønner. Frukt og andre eksotiske grønnsaker tilhørte sjeldenhetene. De som dristet seg til å dyrke egen salat i bakgården, gjorde det på eget ansvar. Kanskje fikk man fikk kolera, kanskje ikke. Kjøleskapet var ennå ikke oppfunnet.

Mot begynnelsen av 1900-tallet ble amerikanerne mer eventyrlystne, både geografisk og kulinarisk. Globetrotterne begynte å spise bananer og noen ganger også grapefrukt eller brokkoli. Myndighetene – og bøndene – skjønte at folks frukt-kulinariske utforskertrang kunne bli en gullgruve. Problemet var bare at mango og dadler uhyre sjelden kom rekende forbi på en fjøl. Hvem skulle ta fatt på den lange, farlige reisen ut i verden for å hente hjem herlighetene?

Fruktspionasje. Den unge lovende botanikeren David Fairchild hadde på dette tidspunktet jobbet som frilans matspion, på filantropen Barbour Lathrops regning, i flere år. Deres eventyrlyst og felles interesse for planter, førte dem både sammen, og Jorden rundt.

Denne erfaringen ble Fairchilds gullbillett til drømmejobben hos det amerikanske jordbruksdepartementet. I 1897 ble han headhuntet og ansatt som mateventyrer og spesialagent for amerikanske myndigheter.

Tilsammen besøkte han mer enn 50 land, ofte forkledt som planteinteressert turist. Overalt traff han lokalbefolkning som bedyret at deres frukt var verdens beste. Lite visste de om at «turisten» frekt og freidig skulle røve til seg deler av avlingene deres.

For røve, det gjorde han. Fairchild, som var passe rar og karismatisk på en gang, tok mange sjanser, men hadde en særegen evne til å sjarmere seg ut av kniper, noe han stadig vekk gjorde. Ikke alle var like villige til å gi fra seg sine nasjonale fruktskatter gratis, dermed måtte Fairchild på med spionhatten, og i stedet stjele med seg det han ville ha.

I løpet av sitt virke skaffet han til veie avokado fra Chile, grønnkål fra Kroatia, mango fra India, sitroner fra Korsika og kirsebærtrær fra Japan – og uendelig mye mer. Spørsmålene han likevel alltid stilte seg selv, var:

Vil fruktene kunne vokse i USA? Og i så fall; har amerikanerne lyst til å spise dem?

Sitron til folket. I starten var Fairchild for en amatørspion å regne, så ingenting gikk helt som planlagt. Oppdraget fra amerikanske myndigheter var å ta med seg frø, avlinger eller frukt og grønnsaker fra landene han reiste til. I løpet av sitt praksisplassopphold ved Naples Zoo i Italia ble Fairchild sendt ut på et topphemmelig spionoppdrag til den franske øya Korsika i Middelhavet, på jakt etter sitroner. Myndighetene håpet at han skulle klare å komme seg inn og ut av Korsika, uten å tiltrekke seg unødig oppmerksomhet, med en sitron eller to i kofferten.

Men unge Fairchild hadde ingen trening i å holde lav profil, slik spioner gjerne bør ha. Vel fremme på Korsika kom han i snakk med en restauranteier og la ut i det vide og brede om sin store interesse for planter. Eieren tipset ham om fjellandsbyen Borgo, midt i sitronregionen, og formidlet kontakt med borgermesteren for en guidet tur. Fairchild, som hverken hadde sett eller smakt sitroner før, leide seg sporenstreks et esel, og red i vei, lykkelig uvitende om korsikanernes iboende skepsis mot fremmede.

Borgermesteren fattet øyeblikkelig mistanke til den unge turisten, som kom drassende med kamera og notatblokk. Han hadde hørt om slike spioner som ga seg ut for å være vanlige sitroninteresserte turister.

Etter kun to timer på Korsika ble Fairchild arrestert, men i kameraet hans fant politiet kun bilder av trær og planter – og noen få av pene jenter i skjørt. De lot ham gå, med forbud mot å komme tilbake til øya.

Slukøret og med uforrettet sak, red Fairchild ned fjellsiden, vel vitende om at det kanskje ikke ville komme noen flere anledninger til å plukke med seg sitroner fra Korsika.

Så oppdaget han det: sitrontreet! Fairchild forsikret seg om at han var alene, hoppet av eselet og listet seg nærmere. Like etter var han tilbake på eselryggen og uten flere større hindringer kom han seg tilbake til Italia.

Til alt hell hadde ingen tatt seg bryet med å sjekke lommene hans da han gikk om bord i Italia-båten. I så fall hadde de funnet fire små sitronkvister i knopp, som snart skulle plantes i amerikansk jord. Dersom de ikke spiret, var Fairchild sikker på at minst ett av frøene i en av de tre sitronene han hadde plukket med seg, ville gjøre jobben.

Fruktbar arv. David Fairchild bygget grunn-muren for amerikansk jordbruk slik vi kjenner det i dag, og han la samtidig til rette for et mer variert kosthold for amerikanerne. Daniel Stone, forfatter av boken «The Food Explorer», gir Fairchild æren for at USAs tidligere så kritthvite kulinariske lerret i dag er et enormt, fargerikt kunstverk. Stone sammenligner ham med Fairchilds egen svigerfar, oppfinner av tele-fonen, Alexander Graham Bell.

På samme måte som det er lite ved dagens smarttelefoner som minner om Graham Bells opprinnelige oppfinnelse, er dagens sitroner og mangoer ikke de samme som Fairchild tok med seg til USA. Men som Bells oppfinnelse, er de direkte resultater av den banebrytende prosessen han satte i gang.

Det er en arv som har båret frukt i over hundre år og beriket amerikanerens matbord på dramatisk vis.

Kilder: Daniel Stone: «The Food Explorer: The True Adventures of the Globe-Trotting Botanist Who Transformed What America Eats» (2018), Smithsonian Institute, «Sidedoor» (podcast): «America`s First Food Spy».

Banan-Mathiessen.

Christian Marius Emil Matthiessen (1850–1918), etter hvert kjent som Banan-Matthiessen, var gründer og forretningsmann, og et slags norsk svar på David Fairchild.

På en togreise fra London til Newcastle i 1904 kom han i snakk med den britiske bananimportøren A. Roger Ackerley. For Matthiessen, som aldri tidligere hadde sett en banan, bar togreisen bokstavelig talt frukter.

De to mennene inngikk en avtale om at Matthiessen skulle produsere trekasser for den engelske bananimportøren Elders & Fyffes Ltd., mot at firmaet hans fikk enerett på bananimport til Skandinavia.

I september 1905 kom den første lasten på 3000 kg bananer til Norge. Banan-Matthiessens firma grunnlagt i 1886, Chr. Matthiessen AS, hadde bananmonopol i Norge helt frem til 1960-tallet.

I 1981 ble navnet endret til BAMA gruppen AS.

Hvert år distribuerer BAMA 500 000 tonn frukt og grønt fra 1400 produsenter i 85 land, til 17 000 forhandlere i Norge. Av dette er 34 prosent norske råvarer.

Christian Matthiessen døde i 1918, og fikk derfor aldri oppleve den enorme suksessen firmaet hans skulle få.

Kilde: Bama.no