Hemmelighet for massene

For tilhengerne er den såkalte blekkflekktesten et sensitivt og presist verktøy som viser hvordan sinnet arbeider, og kan avdekke en rekke mentale tilstander, inkludert latente utfordringer som ikke avsløres andre steder. For motstanderne, både innenfor og utenfor psykologien, er den en pinlig skandale på linje med primalskrikterapi, som for lengst burde vært avskrevet som pseudovitenskap.

De ti opprinnelige blekkflekkbildene til Hermann Rorschach, første gang publisert i avhandlingen «Psykodiagnostikk – en diagnostisk test basert på persepsjon» (1921), er blant 1900-tallets mest analyserte bilder. Millioner av mennesker har fått dem forelagt i en test, mens atter andre millioner har sett versjoner av dem i kunst og reklame.

De er likevel en slags hemmelighet, da de sjelden vises i sin helhet. Blant tilhengerne er det ganske bred enighet om at full publisering ville ødelegge blekkflekktesten som metode. På en kunstutstilling, eller til og med i akademiske artikler, er bildene ofte tilslørt eller forandret, selv om de ikke lenger er underlagt opphavsrett.

De symmetriske blekkflekkbildene, med sine holistiske ambisjoner og visuelle eleganse, har fascinert en hel verden. I den prisbelønte biografien «The Inkblots: Hermann Rorschach, His Iconic Test, and the Power of Seeing» (2017) skriver den amerikanske forfatteren og oversetteren Damion Searls at det alltid har vært fristende å bruke blekkflekktesten som en type spill, men at alle eksperter siden Rorschach har insistert på at det ikke er det. Du kan se hvordan bildene ser ut, men ikke på egen hånd føle hvordan de virker.

Bevegelse, farge og form

Den tyske legen og poeten Justinius Kerner (1786–1862) hadde allerede publisert en diktbok inspirert av tilfeldige blekkflekker. Den franske psykologen Alfred Binet (1857–1911), som introduserte den første praktiske IQ-testen sammen med sin student Theodore Simon (Binet-Simon-testen i 1905), hadde også eksperimentert med blekk i kreativitetsmåling. Så helt nytt var det altså ikke å sette blekk i sammenheng med menneskesinnet.

Da Rorschach vokste opp i det nordlige Sveits, ble han faktisk kalt for «Klex» på grunn av interessen for klecksografi – en lek der man sølte blekk utover et ark og kunne undre seg over figurene som oppsto. Faren, som var maler, oppfordret ham til å satse på kunsten, men Rorschach endte med å velge vitenskapen.

I studietiden i Zürich ble han påvirket av fagmiljøet på det psykiatriske sykehuset Burghölzli, bestående av hans veileder Eugen Blauler (som introduserte begrepet schizofreni) og andre toneangivende psykiatere som Carl Gustav Jung.

Jung holdt på med en ordassosiasjonstest, og Rorschach ble nysgjerrig på om han kunne lage en test som kombinerte elementer fra denne med freudiansk «fri assosiasjon» og muligheten for å komme bak det bevisste forsvaret, som i hypnose.

Mellom 1917 og 1919 var Rorschach underdirektør ved Krombach mentalsykehus i Herisau i Sveits, hvor han gikk i gang med det han kalte et «psykologisk eksperiment». Mennesker med psykiske lidelser ville respondere annerledes på blekkflekker enn mentalt friske, mente han.

I tillegg til koding for bildets innhold (er svaret «menneske», «dyr» eller annet) og plassering (betraktes hele eller deler av bildet) var han opptatt av bevegelse, farge, og form, og hvilket stimuli som blir bestemmende for hva vi synes at noe ser ut som.

Rorschach arbeidet med schizofrene og så på blekkflekktesten først og fremst som en kognitiv struktureringsoppgave, ikke en personlighetstest. De to gruppene respondenter (300 syke og 100 friske) ble vist de ti bildene og spurt «hva kan dette være?»

Projektiv metode

Funnene og metodebeskrivelsen, som endte i «Psykodiagnostikk», vakte ikke så mye oppmerksomhet ved utgivelsen. Men i mellomkrigstiden hadde Sveits et medisinsk forskningsmiljø som var internasjonalt anerkjent, og flere utenlandske akademikere tok med seg blekkflekkbilder til sine hjemland. En av dem var den amerikanske psykiateren David Levy, som foreslo at kollega Samuel J. Beck skulle velge Rorschach-metoden i sitt doktorgradsarbeid ved det anerkjente Columbia University i New York.

I 1930 ble Beck ble den første til å skrive en artikkel om metoden på engelsk, og fire år senere dro han til Sveits for å gjøre en studie sammen med Rorschachs venn og kollega Emil Oberholzer.

Rorschach selv døde av akutt bukhinnebetennelse tolv år tidligere, bare 37 år gammel, under ett år etter at «Psykodiagnostikk» kom ut.

Det som av tilhengerne anses som en stor fordel med blekkflekktesten, er at den kan lure seg bak bevisste strategier for selvpresentasjon. At den er visuell, og åpner for mindre hemninger fordi respondenten ikke riktig vet hva som evalueres, gir en mulighet til å gå dypere enn for eksempel Minnesota Multiphasic Personality Inventory (MMPI), USAs mest brukte personlighetstest som består av en serie ja/nei-spørsmål om respondenten. Tematisk appersepsjonstest (TAT), der man skal fortelle hva som skjer på 20 bilder med tvetydig innhold (hvorav det ene er blankt), er i likhet med blekkflekktesten en projektiv test.

Projektive tester skal kunne avdekke mer underliggende personlighetstrekk, samt ubevisste konflikter, motiver og fantasier. Men om noen av dem kan si noe sikkert om for eksempel fortidige eller fremtidige overgrep – eller om de egentlig er holdbare i en rettssal – er langt fra ferdig diskutert.

Selv om det ofte blir pekt på at blekkflekktesten kan gi unik innsikt når den blir brukt riktig av fagpersoner, kritiseres den for alt fra kontekstuell påvirkning (psykologens kjønn, hva respondenten tror man er ute etter og så videre) til «overpatologisering», det vil si at selv et friskt menneske kan ende opp som «mistilpasset».

I tillegg sto ulike tolkningsdogmer lenge mot hverandre: I hovedsak var det systemet til nevnte Beck versus den tyske psykologen Bruno Klopfers. Den store variasjonen i hvordan psykiatere arbeidet med testen i 1950- og 60-årene, medførte en vitenskapelig svekkelse. Noe som bedret Rorschach-testens renommé, var mer strukturerte metoder for scoring. Tolkningssystemet til den amerikanske psykologen John E. Exner, The Comprehensive System (CS) fra 1974, rådet grunnen helt til The Rorschach Performance Assessment (R-PAS) kom i 2011. R-PAS var en empirisk revidert versjon av Exners system, som også skulle være enklere i bruk.

Blekkflekkene i popkulturen

På 1980-tallet hadde Rorschach-testen blitt et ikonisk symbol på psykologisk testing – og på galskap. Dette ga blekkflekkene en ikke ubetydelig plass i populærkulturen. Statusen var tydelig i Alan Moore og Dave Gibbons grafiske roman «Watchmen» (1986), med den blekkflekkmaskerte og psykisk ustabile antihelten Rorschach (som for øvrig har fått sin renessanse i den prisvinnende HBO-serien «Watchmen» fra 2020).

Musikkvideoen til superhiten «Crazy» (2006), fra den amerikanske duoen Gnarls Barkley, var en animasjon av blekkflekker. Rapperen Jay-Z puttet det gullfargede Andy Warhol-bildet «Rorschach», ett av verkene i kunstnerens blekkflekkinspirert serie, på forsiden av sin biografi «Decoded» (2010). Bildet ble laget i 1984, tre år før Warhol døde. Museum of Modern Arts, som har stilt ut «Rorschach», opplyser om at Warhol faktisk hadde misforstått den kliniske prosessen, og trodde at pasienter lagde egne blekkflekkbilder, før behandleren tolket dem.

Psykiater Michael A. Bushey skriver i artikkelen «Rorschach Inkblot Invasion in Pop Culture», publisert i American Journal of Psychiatry i 2015, at testens notoriske mystikk var et passende tema for Warhol å kanonisere på lerret. Kunstneren lagde sin egen blekkflekk, og tenkte at betrakteren kunne analysere både ham og seg selv. Bushey skriver også:

«Objekter står ut fra Rorschachs flekker på et øyeblikk. Warhols bilde, derimot, er så intrikat at å finne objekter i det er nesten til å bli gal av. Hans lek med blekkflekken inviterer betrakteren til å forestille og skape. Men med sin uregjerlige størrelse og uforsonlige konturer, har bildet robbet blekket for den kliniske nytten som Hermann Rorschach så nøyaktig anstrengte seg for å skape.»

Ikke et «røntgen»

I en postmodernistisk tid er «Rorschach-test» også blitt et uttrykk for en fasitløs verden der vi alle oppfatter ting ulikt og konstruerer vår egen mening. Derfor kan en del kulturjournalister finne på å kalle et kunstverk en «Rorschach-test».

Både Hillary Clinton og Barack Obama har brukt begrepet om seg selv (Obama med tillegget: «selv om folk finner meg skuffende til slutt, kan de ha oppnådd noe»).

«Det faktum at psykologer har så forskjellige meninger om den, har bevirket at Rorschach-testen i seg selv er blitt en Rorschach-test; det er vel få eller ingen temaer som har polarisert fagdebatter mer», skrev psykologspesialist Kim Larsen i Tidsskrift for Norsk Psykologforening i 2008.

Et godt hjemlig eksempel på kvass debatt fikk vi i 2014, da NRK Brennpunkt fikk tak i rapportene til en gruppe ungdommer på Motivasjonskollektivet i Eidsvoll, som hadde blitt testet med Rorschach.

Husets psykolog sa til NRK at testen ga ham hypoteser om bakgrunnen for ungdommenes problemadferd, mens en psykolog ved Universitetet i Oslo kalte rapporten «kvakksalveri», og mente svarene ikke kunne si noe om sammenhengen med ADHD eller selvmordstanker når de ikke var sammenholdt med annen informasjon eller tolket i lys av ungdommenes situasjon.

Searls skriver: «Rorschach er ikke den eneste personlighetstesten, men i flere tiår var det den ultimate: like definerende for psykologien som stetoskopet var for generell medisin. Gjennom historien har psykologenes bruk av Rorschach vært et symbol på hva vi som samfunn forventer at psykologien skal gjøre.»

Et vanlig syn på Rorschachs test i dag er at den på ingen måte er noe diagnostisk instrument eller et «røntgen av sjelen», men kan være et nyttig dybdepsykologisk supplement. Testen vil kanskje tape terreng til nyere personlighetstester.

Men statusen som metafor for fortolkningsfrihet, vil nok henge ved den i lang tid ennå.