Norrøne tradisjoner. For folk lenger sør i Europa fremstår julefeiringen i Norden som familiehygge i magiske landskap kledd i et hvitt snødryss. Her tasser nisser med røde toppluer rundt uthus, velfødde griser grynter, mens dombjeller klinger i det fjerne der julestjernen lyser.

Vi feirer jul til minne om Jesu fødsel i Betlehem for 2000 år siden, men det er mer enn det. Selve ordet «jul» var navnet på en fest som våre norrøne forfedre feiret vinterstid før Norden ble kristnet ved forrige årtusenskifte.

Hva slags fest dette var, er det ingen som vet sikkert. Historikerne mener det trolig var en sen grødefest med familien i sentrum i forbindelse med den siste slaktetiden; de spiste ferskt svinekjøtt, drakk og skålte i nybrygget øl.

Blant tradisjonene som har overlevd fra denne førkristne festen, er juleølet, julegrisen, julehalm og juletreet – å pynte med eviggrønne planter er en gammel nordisk tradisjon.

Den hvite julen skal imidlertid ikke ha så mye å gjøre med at vi i Norge, Sverige og Finland tradisjonelt fikk de første snøfall i forbindelse med vintersolverv. Den mest vanlige forklaringen på at «drømmejulen» skal være hvit, er at engelskmennene, som skrev de første, romantiske fortellingene om jul rundt midten av 1800-tallet, drømte om sin egen barndom den gang «den lille istid» stadig lå over Europa og det var is på Themsen og snø på marken.

Nissen og tomten. Og Norden holder på nissen. «Santa Claus», den 200 år gamle amerikanske utgaven av helgenen St. Nikolaus, han som kommer reisende med flyvende reinsdyr og farer ned gjennom pipen med gaver, har ikke klart å bane seg vei ned nordiske pipeløp.

Den toppluekledte fjøsnissen er en arvtager etter gardvorden og haugkallen, forestillingen om urbonden på gården som skulle minnes og gis et lite offer, som en porsjon grøt, ved høytidene.

Dessverre for oss nordmenn er han egentlig mest dansk. Selv om forestillingene har levd i folkelig tradisjon, ble han først beskrevet som en liten fyr med vadmelsdrakt og rød lue av den danske folkeminnegranskeren Just Mathias Thiele på 1820-tallet.

Navnet er en folkelig form av det mest vanlige bondenavnet Nils, «nis» – en nordisk versjon av Nikolas. Og det var en flokk danske kunstnere som først gjorde ham til en julefigur i et hvitt julelandskap – av alle steder under en fest i Roma i 1836.

Men siden ble han et fellesnordisk eie, «tomte» på svensk, «nisse» på norsk og dansk formidlet av kunstnere som Johan Lundbye, Erik Werenskiold, Nils Bergslien og fremfor alt svenske Jenny Nystrøm.

Nystrøm var 17 år gammel da hun i 1871 illustrerte fortellingen «Lille Viggs eventyr på julaften» av Viktor Rydberg. Ti år senere skrev han klassikeren «Jultomten». Nystrøm anses som Nordens fremste nissetegner, med mer enn 4000 tegninger som skapte bildet av den vennlige, rampete nordiske fjøsnissen.

Julevaken. Norden har en særegen, protestantisk kultur. Som tyskere, men i motsetning til briter, amerikanere og resten av verden, har vi vårt viktigste julemåltid på kvelden 24. desember, ikke den 25., som formelt sett er «Jesu fødselsdag».

I et felles måltidsritual spiser flertallet av Nordens 27 millioner innbyggere til sammen cirka syv tonn ferskt svinekjøtt i form av ribbe, svinestek eller skinke. Mange familier har andre tradisjoner med fisk, fugl eller får, men de eldgamle slakte- og ølbryggetradisjonene binder oss sammen når nettene er lange.

Og selv om vi er like, har vi også våre markante nasjonale forskjeller:

FINLAND

Landet har fem millioner innbyggere og 1,6 millioner saunaer. En av landets aller viktigste juletradisjoner er å gå i felles familiebadstue på julaften.

Det skjer etter at det er lyst julefred klokken 12 fra Brinkalahusets balkong i Åbo. Julefred har vært forkynt herfra siden 1886, men gamle kilder forteller at julefreden i Åbo er en uavbrutt tradisjon fra 1300-tallet forkynt fra ulike dører og vinduer i skiftende rådhus ved byens gamle stortorg.

DANMARK

H.C. Andersens fortelling «Piken med svovelstikkene» er den viktigste nordiske teksten knyttet til den moderne julen. Julefeiringen beskriver kontrasten mellom velstand og fattigdom, der et overdådig pyntet juletre blir selve symbolet på den groteske ulikheten. Lik Charles Dickens’ «A Christmas Carol» førte fortellingen til at veldedighet ble et viktig innslag i julefeiringen.

Nær alle dansker har vokst opp med julediktet «Peters Jul» av Johan Krohn. Diktet fra 1868 forteller om forberedelser og julefeiring hjemme hos seksåringen Peter i et borgerlig København-hjem.

Tre vers av diktet ble løftet inn i norsk juletradisjon med julesangen «Du grønne glitrende tre», og én detalj har vært med på å forme også våre tradisjoner: Diktet kom ut fire år etter at Tyskland hadde erobret Schleswig-Holstein fra Danmark. Mange juletradisjoner, inklusive juletreet, var egentlig tyske, og dermed ble det viktig å markere nasjonale tradisjoner. Derfor pyntes treet med «julelys og med danske flagg» i sangen. Hos oss ble det til norske flagg da sangen kom nordover omtrent samtidig med at Norge frigjorde seg fra Sverige.

SVERIGE

Det viktigste svenske bidraget til nordisk julekultur er Lucia-feiringen. Tradisjonen er egentlig urgammel og handler om en helgen fra 300-tallet som ble feiret på sin dødsdag 13. desember.

Lucia fikk sannsynligvis sin særstilling her nord etter reformasjonen da vi sluttet å bry oss om helgener, og fordi dette var årets mørkeste dag før kalenderreformen på 1700-tallet. Det vokste frem en lokal bondeskikk i Sverige at en «Lucia» med lyskrans i håret skulle komme inn og servere en ekstra frokost – en lussebit – på denne dagen.

På 1920-tallet gjorde svensk handelsstand i samarbeid med avholdsbevegelsen skikken om til et gateopptog der Lucia ble valgt som i en slags missekåring. Etter andre verdenskrig spredte skikken seg til nabolandene i Skandinavia og var utbredt frem til 1960-tallet. I dag lever den i Norge videre først og fremst som en barnehagetradisjon.

ISLAND

Islandske barn har en egen nissetradisjon som springer ut av landets natur og er kulturuavhengig av sin koloniale fortid under Danmark. I tillegg til den danske nissemanden, har de 13 jolasveiner:

Stekkjastaur, Giljagaur, Stúfur, Þvörusleikir, Pottaskefill, Askasleikir, Hurðaskellir, Skyrgámur, Bjúgnakrækir, Gluggagægir, Gáttaþefur, Ketkrókur og Kertasníkir. Foreldrene er trollene Grýla og Leppalúði. 

Moren til disse rampete og tyvaktige jolasveiene, Gryla, dukker opp i norrøn litteratur allerede på 1100-tallet. De moderne jolasveinene ble imidlertid skapt av Johannes ur Kötlum i diktet «Jolasveiner» fra 1932. Det handler om de 13 nissene som fra den 12. desember kommer ned fra fjellet, én etter én, for å gjøre rampestreker. I tillegg skremmes islandske barn med Julekaren og Julekatten som spiser slemme barn.

Utenom disse skremslene, så har Reykjavik et fellesskap med byene Boston, Edinburgh og Sydney om å være verdens nyttårshovedsteder.

NORGE

Med unntak av nissetegningene til Werenskiold og Bergslien, har ikke Norge egentlig bidratt så mye til den felles nordiske julekulturen,

Da Oslo etter andre verdenskrig startet å forsyne London med en årlig norsk julegran til å pynte opp Trafalgar Square, begynte britiske barn å skrive brev til Father Christmas i Norge. Men Oslo kommune klarte å skusle bort muligheten til å bli verdens nissehovedstad. Etter tiår med hyggelig svarpost i regi av byens entusiastiske turistsjef Alfhild Hovdan, syntes kommunen at dette ikke var noe å satse på og overlot julebrevene til Julenissehuset i Drøbak.

I 1985 så Finland en mulighet for å gripe den ledige posisjonen, og satset alt på Santa Claus Village i Rovaniemi ved polarsirkelen, og fikk sine juleønsker oppfylt med en mer internasjonal vri.