Gull av gråstein. «Lakrisplanten, som i sitt hjemland Syria anses som både pest og plage, blir i andre land ansett som en verdifull urt.» Dette skrev forfatter og fotograf John D. Whiting i en artikkel publisert i tidsskriftet Scientific American 31. januar 1914.

I Syria dyrket man ikke lakris. Her vokste den vilt. Problemet var bare at den vokste vilt i så stort omfang at den gjorde mye mer skade enn nytte. Fordi den i tillegg spredte seg fort, erobret den bokstavelig talt all mark, samtidig som den opprinnelige vegetasjonen i området døde ut.

Da Syria til sin store, gledelige overraskelse oppdaget at andre land, deriblant USA, elsket planten de selv hatet, skjønte syrerne at de satt på en gullgruve. Foredlingsprosessen fra gråstein til gull var imidlertid lang og omfattende, men det fikk folk i arbeid og ga mynt i lønningsposen.

Lakrisrot skulle snart bli Syrias fremste eksportvare til USA.

Roten til alt godt. Lakrisplanten er flerårig, trenger mye sol, og trives best i dyp og fuktig, nesten dampende, varm jord.

Etter to–tre år kan de meterlange røttene graves opp. I Whitings hundre år gamle artikkel står det at man ventet med høstingen til regntiden startet i oktober. Regnet fuktet og myknet den knusktørre bakken slik at den ble mulig å grave i.

Det var de innfødte som fikk den skitne og tunge gravejobben. De hadde ikke moderne graveutstyr, men brukte helt enkle trestokker. Så ble røttene børstet rene, deretter buntet sammen og lastet på esler eller kameler, som fraktet dem videre til nærmeste innsamlingsstasjon: enten Antiokia (i dag Antakya i Tyrkia), Bagdad, Aleppo eller Damaskus. Her ble lakrisrøttene veid, og de innfødte fikk en kvittering som viste hvor mange kilo man hadde levert fra seg. Egne lakrisrot-kasserere forflyttet seg på hesteryggen mellom innsamlingsstasjonene, samlet inn kvitteringene og betalte samtidig ut lønn etter fast kilopris.

Det var ikke plass til den enorme mengden innlevert lakrisrot ved innsamlingsstasjonene, derfor fantes det flere mindre depoter der man stablet og lagret røttene i digre hauger. Hvert av disse depotene hadde sin egen vaktmann som holdt orden og så til at ingenting ble stjålet. Han passet også på at røttene ikke ble for varme eller mugnet mens de lå til tørk gjennom vinteren og våren.

Haugene lå oppå et lag småstein slik at regnvannet kunne passere fritt, først mellom lakrisrøttene og deretter ned mellom steinene. Fra februar til juni snudde man med jevne mellomrom alle stablene opp ned. Det var tidkrevende og kostbart, men helt nødvendig for å unngå overoppheting og mugg.

Når sommeren kom, var lakrisrøttene blitt tørre og fine og klare for neste del av reisen mot den amerikanske drømmen.

Mitt ørkenskip er lastet med. Det var beduiner fra den syriske byen Hama som fikk jobben med å frakte lakrisrøttene fra depotene ved Aleppo og Antiokia til havnebyen Alexandretta (i dag Iskenderun i Tyrkia). For å ha råd til å kjøpe seg kameler – de trengte mange – fikk beduinene forskuttert store summer. De var kjent for å være trofaste og pålitelige, så oppdragsgiverne hadde ingen betenkeligheter med å vise dem den tilliten.

Lakrisrøttene ble pakket i store sekker og festet som kløv; to sekker på hver kamel. Før de la ut på den omtrent 15 mil lange vandringen gjennom ørkenen, ble sekkene veid. For beduinene hadde lakrisroten i seg selv null verdi, så de ville aldri funnet på å stjele av lasten. Derimot, for at det ikke skulle bli for fristende å snike til seg noen tørre røtter som de kunne lage bål av underveis, ble sekkene kontrollveid også ved ankomst i Alexandretta.

På denne tiden hadde beduinene nærmest monopol på frakt av blant annet lakrisrot gjennom ørkenen, så de visste å ta seg betalt for jobben: I 1888 kostet det for eksempel fem ganger mer å frakte lakrisrot de seks små milene fra Antiokia til Alexandretta enn det kostet å frakte samme mengde lakrisrot med skip fra Alexandretta til New York.

Lønnet lokalbefolkningen. Ved havnen i Alexandretta lå en diger hydraulikkpresse (vanndamp), som trykket sammen lakrisrøttene i passe store baller, før man surret jernstropper rundt. De kompakte lakrisballene ble deretter oppbevart i lagerbygningen frem til de ble lastet om bord på skipene.

Ifølge Whitings artikkel fra 1914 samlet og eksporterte Aleppo-distriktet alene i gjennomsnitt 8000 tonn tørket lakrisrot til USA hvert eneste år. I tillegg sendte Bagdad 6000 tonn, Antiokia 4000 tonn og Damaskus 500 tonn.

For denne relativt fattige regionen ble lakrishandelen en velsignelse. Den sysselsatte hundrevis av innfødte, og sørget for at penger strømmet inn i landet i stedet for ut.

I 1922 eksporterte Syria varer til USA for til sammen 661 322 dollar (i 1922-valuta). Av dette utgjorde lakrisrot hele 520 604 dollar, pistasjnøtter 80 934 dollar og ull 51 301 dollar. Alle andre eksportvarer til USA utgjorde til sammen 8483 dollar.

Europa importerte også lakrisrot fra Syria, men kun en helt ubetydelig andel sammenlignet med USA.