Sensasjonelt ekstrakt

Det er vanskelig å overdrive betydningen av insulinoppdagelsen. Før 1922 var diabetes type 1 å regne som en dødsdom. Heldige pasienter kunne leve ett år med diagnosen, men de fleste kom raskt i såkalt diabetisk ketoacidose (DKA), og døde etter dager eller uker. Dette til tross for at sykdommen hadde vært kjent siden 1500-tallet fvt., da egypterne oppdaget at maur søkte til den søtlige urinen fra visse pasienter: pasienter som hadde symptomer som tørste, utmattelse og ekstremt vekttap.

I 1869 oppdaget den tyske medisinstudenten Paul Langerhans klumper av celler i vevet rundt bukspyttkjertelen. Senere fant man ut at disse cellekonglomeratene inneholdt insulinproduserende betaceller, og de fikk navnet «de langerhanske øyer» (isletts of Langerhans).

Hos mennesker med diabetes type 1 ødelegger kroppens immunforsvar de insulinproduserende betacellene i bukspyttkjertelen. Kroppen slutter å produsere insulin eller begrenser produksjonen sterkt, og blodsukkeret stiger.

At man ved hjelp av et bukspyttkjertelekstrakt kunne bringe liv i døende pasienter nærmest som ved et trylleslag, var en oppdagelse som ikke bare skulle bli husket som en medisinsk sensasjon. Den skulle også bli husket for turbulensen rundt den medisinske æren.

Rensehjelp

To kanadiere, ortopedisk kirurg og tidligere militærlege Frederick Banting (1891–1941) og medisinstudent Charles Best (1899–1978), skulle bli diabeteshistoriens superstjerner i sitt forsøk på å isolere hormonet.

Banting selv var forskningsmessig uerfaren, og den videre utviklingen ville neppe vært mulig uten hjelp fra den kanadiske biokjemikeren James Collip, som hadde funnet en rensemetode for insulinet. Han brukte bukspyttkjertel fra okser, og ekstraherte med fortynnet etanol.

Ved en gradvis økning av alkoholkonsentrasjonen ble han kvitt en del forurensende protein, helt til insulinet selv ble utfelt da konsentrasjonen nådde over 90 prosent. Etter flere dyreforsøk var ekstraktene klare til klinisk bruk på mennesker.

I januar 1922 ble den første injeksjonen med hormonet gitt til den 14 år gamle kanadiske diabetikeren Leonard Thompson, som gitt omstendighetene, var døende. Han hadde fastet uten hell, var blek og avmagret, og gikk inn og ut av diabeteskoma. Første forsøk ble gjort med Banting og Bests ekstrakt. Dosen var kun svakt blodsukkerdempende, og gutten hadde en allergisk reaksjon på hundeinsulinet.

Tolv dager senere ble Collips ekstrakt brukt, og Thompson frisknet til. Og ikke bare det, med insulindoser levde han i ytterligere 13 år, før han døde av lungebetennelse.

Interne stridigheter

Skotten John Macleod, professor i fysiologi ved University of Toronto, hadde lagt til rette for arbeidet ved å gi Banting et laboratorium, en assistent og ti hunder, men var ikke dypere engasjert i forsøkene. Banting, som ikke hadde klart å få til reproduserbare resultater i sine forsøk med de firbeinte, likte dårlig at Macleod gikk fra å være lite entusiastisk til å ville overta styringen.

Collip var redd for at Banting og Best skulle ta æren for hans ekstraksjonsmetode, mens Banting fryktet at Collip skulle ta med seg sin metodikk og forlate dem.

I 1923 fikk Banting og Macleod nobelprisen i fysiologi/medisin, en pris Banting først ikke ville akseptere. Han var raskt ute med å si at han ville dele prispengene med sin unge assistent Charles Best, mens Macleod ville gjøre det samme med gruppens fjerdemann Collip.

Laginnsats

I boken «The Discovery of Insulin» (1982) gir den kanadiske historikeren og forfatteren Michael Bliss uttrykk for at arbeidet som førte til prisen, i stor grad var en laginnsats. I 1972 kom Nobelstiftelsen med en offisiell uttalelse om at det var feil å overse innsatsen til Best. Bests samarbeid med Banting var ikke så kjent (han var ikke engang ferdig utdannet lege), og han hadde derfor ikke blitt nominert, og i sin tur vurdert.

Den danske diabetologen Torsten Deckert går lenger i å hedre Macleod og Collip på bekostning av de andre to: «Banting og Best hadde ikke én original idé, de bidro med initiativ og energi, men oppdagelsen av insulin var først og fremst Macleod og Collips verk. Det var takket være deres viten, organisasjon og kreativitet at tre tiårs bestrebelser for å utvinne det blodsukkersenkende prinsipp fra pankreas førte til fremstilling av et preparat som var egnet til klinisk bruk», skriver han i boken «Dr.med. H.C. Hagedorn og det danske insulin-eventyr» (1998). 

«Tilhører verden»

Samarbeidet rundt internasjonal distribusjon av insulin gikk langt mer smidig. En insulinkomité ved University of Toronto administrerte patentet som ble tatt ut i navnene til Banting, Best og Collip. De hadde solgt patentet til universitetet for symbolske 1 kanadisk dollar hver, med Bantings ord om at det «tilhørte verden».

Uten byråkratiet og kontroll-rutinene man har i dag, var insulinet etter kort tid tilgjengelig i Nord-Amerika og Vest-Europa.

Allerede i 1923 begynte det amerikanske legemiddelselskapet Eli Lilly and Company med masseproduksjon, under navnet iletin. Samme år kunne den danske fysiologen og nobelprisvinneren August Krogh (som for øvrig var en av dem som nominerte Banting og Best, og selv hadde en diabetessyk kone), etter en tur til Toronto begynne insulinproduksjon- og distribusjon i Skandinavia. Nordisk Insulinlaboratorium (i dag kjent som Novo Nordisk) ble grunnlagt i Danmark og kommersialiserte bruken i de skandinaviske landene.

Veien videre

Etter en gradvis utvikling ble såkalt humant insulin tilgjengelig i 1982. Igjen var selskapet Eli Lilly på banen, med sitt produkt humulin, fremstilt fra E.coli-bakterier. Insulinet var identisk med insulinet kroppen selv produserer og kunne fremstilles i ubegrensede mengder.

Året etter kom de første insulinpumpene, og i 1985 insulinpennen, slik at diabetikere nå på egen hånd kunne administrere riktige doser på en diskret måte. 

Når så den første kontinuerlige vevsglukosemåleren (CGM) ble godkjent i 1999 av amerikanske Food and Drug Administration, tok man et viktig skritt i retning av å gi diabetikere kontroll over egen helse.

Med CGM kan en liten sensor under huden på mage eller arm gi kontinuerlig informasjon om blodsukkernivå og alarmere om det er for høyt eller lavt. Bergensutviklede Sencell, en 3D-printet nano-sensor som injiseres under huden, kan bli godkjent i 2023.

Novo Nordisk skriver om sine visjoner at de i fremtiden satser på større fleksibilitet og en mer helhetlig tilnærming til sykdommen. Kanskje vil man lykkes med å tilby en ukentlig injeksjon med såkalt basalinsulin (som holder glukosenivået stabilt under faste), neste generasjons tabletter eller stamcelleterapi? Kanskje vil man også i relativt nær fremtid finne en kur?

En av diabetesforskerne som har lett etter nøyaktige svar på hva som utløser diabetes type 1, er seniorforsker ved Universitetet i Oslo, Knut Dahl-Jørgensen. For ti år siden klarte han og kollegaene å påvise kronisk infeksjon med CVB-virus (et enterovirus som gir forkjølelse og omgangssyke) i bukspyttkjertelen hos en gruppe nydiagnostiserte pasienter. Det ga håp om å kunne utvikle en effektiv vaksine mot viruset, som i sin tur vil gjøre det mulig å forebygge en sykdom som rammer stadig flere norske barn.

Dominans og utilgjengelighet

De tre legemiddelgigantene Eli Lilly, Novo Nordisk og franske Sanofi kontrollerer ifølge Diabetesforbundet 99 prosent av verdens insulinmarked regnet i verdi (96 prosent i volum), og har gjennom små endringer av patentet klart å gjøre det såkalt eviggrønt. Manglende muligheter for andre selskaper til å konkurrere med rimeligere generiske kopier, har blant annet ført til at diabetiske amerikanere drar til Canada for å handle insulin til en tiendedel av prisen.

Og selv om de tre legemiddelgigantene støtter enkelte hjelpeorganisasjoner i fattige land, er diabetikerne i disse landene ofte avhengige av å bo i nærheten av tilbudet for å overleve. Tidligere barnelege Oddmund Søvik, professor emeritus ved Universitetet i Bergen, skriver i en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening:

«Et noe pessimistisk, men realistisk syn tilsier at diabetes type 1 er en sykdom som menneskeheten må leve med. Men de alvorlige senkomplikasjonene kan forebygges ved egeninnsats og ved hjelp av et velfungerende helsevesen».