Store endringer

I flere hundre år tok vi hånd om våre døde selv. I dagene frem mot begravelsen delte liket husrom med de levende. Granbaret, som man mente hadde rensende og antidemonisk effekt, ble brukt for å skape en følelse av avstand til døden selv om den lå i åpen kiste midt på stuegulvet.

På få generasjoner har gravferdstradisjonene i Norge endret seg mye. Vi har lagt ansvaret for døden over i profesjonelle hender, og tar avstanden mellom oss og den som en selvfølge. I begravelser stoler vi blindt på at hovedpersonen ligger i kisten. Det har noen andre sørget for. Det eneste vi må gjøre selv, er å sørge.

Frem til begynnelsen av 1900-tallet, derimot, var det vanlig å ha begravelser hjemmefra. Før den døde forlot hjemmet, skulle kroppen ligge på likstrå slik at familie og venner kunne ta et siste farvel. Da ble gården pyntet etter gammel skikk. Senest kvelden før begravelsesdagen ble likkisten båret inn i stuen og plassert på to krakker midt på gulvet. Einer ble hakket opp og strødd på dørhellen og rundt omkring inne i huset.

Granbar ble lagt i innkjørselen, ute på tunet, og ofte i kisten. Øl ble brygget, og en liten skvett av gravølet gikk tradisjonen tro i munnen på den døde. Nå kunne gjestene bare komme.

Det var forventet at familie, venner og naboer samlet seg for å drikke øl og synge liket ut. Etterpå spikret de igjen lokket på kisten og fulgte den hele veien fra hjemmet til kirkegården.

Naboene pyntet veikryss og egne innkjørsler med granbar og lys den dagen båren ble fraktet forbi. Flere steder i landet, blant annet på Romerike, gjør man dette fremdeles.

Overtro

Førstekonservator ved Norsk Folkemuseum, Audun Kjus, forklarer at det å pynte med granbar i forbindelse med dødsfall bunner i en god del overtro, men at det også er nært koblet til måten man tidligere renset hjemmene sine på før helgen.

– Samfunns- og kulturforskeren Eilert Sundt påpekte viktigheten av dette i boken sin «Om renlighedsstellet i Norge» (1869). Det vanligste var å koste gulvene med granbar og å strø einer, som man mente hadde rensende effekt. Dette var før man tok i bruk såpevann til husvasken. Det samme gjorde man også før høytider, som jul, bryllup og begravelser, sier han.

I sin artikkel «Døden flytter hjemmefra», skriver Kjus at mange av de gamle norske begravelsesskikkene har elementer i seg som skulle hindre den avdøde i å vende tilbake. Med de døde så tett innpå seg fryktet man at de skulle legge sin elsk på de levende, og ta dem med seg i døden. Dermed begynte man å skape «avstand» ved hjelp av såkalte isolasjonsteknikker. Eksempler var å pynte med granbar og einer, bære sørgebånd, to dagers avbrudd fra arbeidslivet, det at alle i gravfølget måtte ta på liket, at kisten ble båret en runde rundt kirken før den ble senket i graven, samt en lang rekke andre ritualer. Alt som kunne tenkes å hjelpe den døde over i dødsriket, ble også sett på som sykdomsforebyggende tiltak.

Døende tradisjon

Bierna Leine Bientie, den eneste sørsamisktalende presten i Den norske kirke, har virket i Nordland og Trøndelag, og så sent som på 1990-tallet forrettet i begravelser som var pyntet med granbar. Han opplevde ofte at jordhaugen og selve området rundt graven ble dekket med grankvister.

– Selv om det ikke lenger er vanlig å pynte hjemmet med granbar når noen dør, kan man fremdeles se at grener blir lagt ut på trappen til forsamlingslokalet. Om sommeren er det ofte bjørk man ser i forbindelse med begravelser. Gjerne en to–tre meter høy ungbjørk på hver side av inngangspartiet, både ved kirken og minnelokalet, sier han.

Forfatter, salmedikter, og Biernas kone, Anne-Grethe Leine Bientie, sier at granbarpynt spilte en sentral rolle etter tippoldemorens død på Raufoss i Vestre Toten i 1944.

– Hennes oldebarn, altså min mor, Hjørdis Leine, har fortalt meg om begravelsesdagen hennes. Selv om hun bare var ni år, husker hun godt portalen av granbar som var satt opp på tunet. Ned fra den hang min tippoldemors initialer, som de også hadde laget av granbar. Etter utsyngingen ble kisten plassert på en hestekjerre med granbar på. Denne ble trukket gjennom portalen, før ferden gikk videre til kirkegården. Naboene hadde pyntet sine innkjørsler med grankvister. Mange hadde også stukket avskårne geraniumblomster innimellom, forteller Leine Bientie.

Ledet sjelen på rett vei

Audun Kjus kjenner til dette fenomenet, og forklarer at det var vanlig å lage alleer av grantrær og såkalte æresporter av granbar, som den døde ble fraktet gjennom.

– Ofte var det unge menn som laget selve portalen, mens unge kvinner lagde initialene til den avdøde, sier Kjus.

De små veiene opp til hus og gårder langs kistens reiserute fra hjemmet til kirkegården, ble opprinnelig dekket til med gran- eller einerkvister fordi man mente at dette ville lede sjelen på riktig vei, og forhindre at den døde tok en avstikker opp på nabogårdene for å spøke der. I nyere tid ble dette først og fremst gjort for å hedre den døde.

Av og til hendte det at fattige familier ikke hadde råd til kiste selv. Da kunne de låne en såkalt fattigkiste av kirken.

– Denne ble brukt flere ganger. Når den avdøde var fraktet i kisten til kirkegården, ble liket løftet ut og lagt på en seng av granbar i graven. Før man fylte graven med jord, fikk den avdøde også et lag granbar over seg, forklarer Kjus.

Tradisjonen med å pynte hjemmene med granbar i forbindelse med dødsfall avtok da begravelsesseremonien ble flyttet fra hjemmet til kirken. I byene skjedde dette på 1920- og 30-tallet, men enkelte steder, spesielt de som bodde langt unna tettbygde strøk, fortsatte med begravelser fra hjemmet helt frem til rundt 1970.

Og mange steder duftet det av granbar.

Kilder: «Døden flytter hjemmefra. Barn i og utenfor begravelser på 1900-tallet», Audun Kjus, Norsk Folkemuseum; «Å leve med døden», Bjarne Hodne, Aschehoug, 1981; Kirken.no – Menighetsblad for Gjerdrum og Heni, Juni 2016; Store Norske Leksikon; Wikipedia