Olympisk boikott

«Dersom man skal trekke seg fra deltagelse i idrettsarrangementer hver eneste gang politikere bryter menneskerettighetene, så får vi aldri arrangert internasjonale konkurranser.»

Ordene tilhører amerikaneren Avery Brundage, den mest omdiskuterte presidenten i Den internasjonale olympiske komités historie. Året var 1968, Sovjetunionen og Warszawapakt-landene hadde nylig invadert Tsjekkoslovakia, og idrettsledere fra Vesten hadde tatt til orde for at okkupasjonsmaktene måtte utestenges fra den kommende sommerolympiaden i Mexico by.

Kun et halvår i forveien hadde Sovjet selv vært et av mange land som truet med boikott av lekene dersom apartheidregimet i Sør-Afrika fikk delta. IOC ga etter for presset. De fleste norske idrettslederne hadde dog «vist seg å være svært lite på bølgelengde med den internasjonale opinion», het det i avisene, som ikke forsto hvorfor Norge var villige til å konkurrere mot et så undertrykkende regime.

Men da Tsjekkoslovakia ble okkupert, gikk norske idrettsledere høyt ut. De ville holde utøverne hjemme dersom man ikke kastet okkupasjonsmakten ut av de olympiske leker. I prinsipprogrammet for OL sto det jo tross alt at idretten skulle bidra til å «skape en bedre og mer fredelig verden».

For Brundage og IOC var det derimot ikke aktuelt å ty til flere utestengelser. For dem skulle olympiaden være en arena for fredelig kappestrid, slik de mente hadde vært tilfellet under de opprinnelige olympiader i antikken, og østblokklandene skulle få være med. Dermed måtte idrettsstyret her i Norge plutselig ta en avgjørelse på om den norske troppen skulle bli hjemme eller delta.

Diskusjoner om idrettsboikott har for vane å dukke opp i forbindelse med de olympiske leker, og vinterens OL i Beijing er intet unntak. Hver gang det tas til orde for boikott, går argumentasjonen langs følgende skillelinje: Vi må delta for å bidra til endring, sier den ene parten, mens den andre svarer at vi må bli hjemme for å vise avsky og presse frem endring.

Pingpongdiplomati vs. ski-sanksjoner

De som vil delta for å endre, har tro på det som kalles for pingpongdiplomati. Dette begrepet har sin opprinnelse fra 1971 da amerikanske bordtennisspillere ble invitert til Kina. Besøket fikk senere en stor del av æren for å ha bidratt til å normalisere forholdet mellom de to nasjonene. Pingpongdiplomater vil ta i bruk internasjonale idrettsarrangementer som en nøytral møteplass hvor utøvere og politikere får anledning til å snakke med hverandre i en avslappet setting.

De som vil bli hjemme for å protestere, ønsker seg derimot at idretten brukes som en arena for diplomatiske sanksjoner. Idrettsutøvere blir dermed brukt som brikker i et politisk og moralsk spill – noe de ikke nødvendigvis blir så glade for.

I en kronikk i Financial Times i 2021 gikk den tidligere roeren Anita DeFrantz ut mot en eventuell idrettsboikott av vinterens OL. Amerikanske DeFrantz ble selv fratatt muligheten til å delta i Moskva 1980, da president Jimmy Carter fikk gjennomslag for en boikott som reaksjon på Sovjetunionens invasjon av Afghanistan. 65 land sluttet seg til USA selv om det var ganske klart at dette ikke ville føre til at Sovjet trakk seg tilbake. 

Anita DeFrantz, tidligere roer

«Jeg håper ingen andre olympiere blir dratt inn i noe slikt igjen», skrev DeFrantz, som for øvrig nå er livstidsmedlem i IOC. Hun fulgte opp med å påpeke at «den sovjetiske hæren ble stående i ti år i Afghanistan». Ifølge henne tjente verden ingenting på boikotten, noe idrettshistorikere langt på vei vil gi henne rett i.

I kommentarfeltet under DeFrantz’ kronikk kontret en leser med at det ikke er en menneskerett å få konkurrere i OL. «Å kjøre på ski ned fra et fjell» måtte tross alt nedprioriteres når man hadde med brutale regimer å gjøre, hevdet vedkommende.

En annen leser tok deretter til orde for deltagelse og hevdet at en slik boikott av vinterens OL ikke ville utgjøre noen som helst forskjell for de utsatte gruppene man sier at man ønsker å hjelpe: «Da kan du like så godt la være å gå i dyrehagen for å se kinesiske pandaer, uten at det heller vil bidra til positiv endring.»

Så hvem har rett? Pingpongdiplomatene eller ski-sanksjonistene?

«Mange må stå samlet over tid»

– Det finnes ekstreme situasjoner der boikott er eneste moralsk akseptable løsning.

Sigmund Loland er idrettsfilosof og professor ved Norges idrettshøgskole med en omfattende vitenskapelig produksjon innen idrettens etikk bak seg. En av hans ferskeste publikasjoner er en større rapport med tittelen «Store idrettsarrangement og menneskerettigheter» (2021). På mail understreker Loland at det er situasjonsbetinget hvorvidt man bør velge deltagelse eller uteblivelse. Han trekker frem to eksempler på historiske boikotter som var nødvendige, og som fungerte.

– Idrettsstreiken under andre verdenskrig, der den store majoriteten av norske utøvere nektet å ta del i nazifisert idrett, er et eksempel. Videre har vi de kollektive aksjonene mot apartheidregimet i Sør-Afrika på 1970- og 80-tallet der idrettsboikotten var en viktig del. Den brede, internasjonale boikotten var en viktig grunn til at det rasistiske regimet falt.

Loland viser også til Sør-Afrika når han trekker frem den aller viktigste forutsetningen for at en boikott skal oppnå det ønskede målet:

– Mange må stå samlet over tid. Dersom Norge alene hadde bestemt seg for å utebli fra fotball-VM i Qatar i 2022, der arbeideres rettigheter står i sentrum, ville det sannsynligvis ha gitt lite effekt. Norges aksjoner i kvalifiseringsrundene har antagelig vært vel så effektive.

I den nevnte rapporten peker professoren på at «det er lettere å frigjøre en politisk fange enn å få til systemendringer» gjennom sanksjoner. Dette er noe andre forskere på feltet er enige om. Mange av dem som har tatt til orde for boikott av OL i Beijing, har nok også vært klar over det faktum at man neppe vil lykkes med å presse gjennom store systemendringer. Så hvorfor velger mange likevel å bruke tid og krefter på å snakke om boikott? Vi retter spørsmålet til Loland.

– Dette er egentlig et grunnlagsspørsmål i etikken. La meg gi en litt forenklet skisse av argumentene. En sinnelagsetiker vil si at noen ganger er det riktig å utebli uavhengig av konsekvenser: Vi kan bare ikke ta del i et OL organisert av en stat som driver systematisk utrydding av en minoritetskultur som uigurene. En boikott vil ha store kostnader, ikke minst økonomisk, men det får så være. Vi må som nasjon bevare vår selvrespekt og stå opp for våre verdier, vil sinnelagsetikeren hevde.

– En konsekvensetiker vil derimot tenke annerledes: Vi må velge den løsningen som tjener best til å realisere våre mål og verdier, og om vi kan ha større sjanser for å påvirke positivt ved å delta enn ved å bli hjemme, så bør vi delta, vil vedkommende si.

Loland understreker at dette er en forenklet måte å se problemstillingen på. Men han mener videre at det er problematisk å ta slike viktige verdivalg uten først å analysere hvorvidt middelet tjener målet.

– Kritikere av konsekvensetikk ser ikke ut til å få med seg at slike konsekvensanalyser ikke bare, og kanskje heller ikke primært, handler om penger og business. Etiske analyser tar jo utgangspunkt i våre verdivalg, enten det dreier seg om å styrke arbeiderrettigheter i Qatar eller menneskerettigheter i Kina. Poenget er: Hvilke strategier realiserer det vi ser som de viktigste verdiene, i størst mulig grad.

Men hva om målet med våre dagers snakk om boikott ikke er systemendring, men å sørge for at OL ikke lenger kan tildeles land som bryter menneskerettighetene? Da kan kanskje trusler om uteblivelse være effektivt?

Det kan tyde på at IOC, etter alt oppstusset de seneste årene, nå har forstått at det må en ny kurs til hva gjelder tildeling av lekene. Fra 2018 ble menneskerettigheter oppført som et eget punkt i vertsbykontrakten som søkerlandene forplikter seg til å følge.

Den store sportsmyten

IOC har alltid gitt uttrykk for å være en fredselskende organisasjon. Da de moderne olympiske leker gikk av stabelen for første gang i 1896, var tanken om internasjonale idrettsarrangementer som «en arena som inspirerer til enighet og forbrødring, gjennom sportens universelle regler», blant de ideene som lå til grunn for arrangementet. Man mente at en gjenopplivning av antikkens fredelige leker, mellom rivaliserende stater, kunne bidra til mellommenneskelig forståelse, avspenning og fred.

Denne ideen har med tiden utviklet seg til å bli en slags religiøs tro. I alle fall ifølge den amerikanske sosiologen Jay Coakley, som har kalt dette for «the Great Sports Myth». Myten lyder som følger:

1) Idretten er i seg selv ren og upolitisk.

2) Disse verdiene smitter over på utøvere og tilskuere.

3) Idretten vil derfor føre til individuell og systemisk utvikling.

De som bekjenner seg til denne doktrinen, vil nok finne det logisk å mene at vi må delta for å bidra til endring.

I et essay fra 2015 antyder sosiologen Coakley at de som tror på denne myten, er blitt lurt av en «styrende elite», med økonomiske baktanker, som har forstått at «sport som institusjon har en så bred appell at den gjør folk godtroende».

Han hevder videre at idretten og dens internasjonale arrangementer like gjerne kan føre til diskriminering og splittelse som fellesskap og forbrødring, og at det hele avhenger av rammene rundt konkurranser og mesterskap.

Sigmund Loland mener at Coakley har et poeng, men professoren ved Norges idrettshøgskole er samtidig overbevist om at sport har en egenart som gjør den potensielt verdifull.

– Idretten har verdi fordi den engasjerer og fordi den tematiserer verdikonflikter på et konkret vis: ærlighet versus juks, innsats versus unnasluntring, fellesskap versus konflikt, «oss» mot «de andre», det naturlige versus det kunstige, og så videre. Idretten er ikke nødvendigvis en verdimessig idealsone, men en verdimessig spenningssone, og det er det som gir den aktualitet og relevans i samfunnet.

Denne egenarten bidrar til at et stort antall mennesker fra hele verden trekkes mot idrettskonkurranser. Dermed blir de olympiske leker også til en arena for dem som vil fremme en politisk agenda.

– OL gir enorme muligheter for å nå et globalt publikum. Selv om OL formelt sett arrangeres av en by og ikke av en stat eller nasjon, er det staten og nasjonen som får søkelyset på seg. Dermed oppstår en unik mulighet for å ta opp kritikk og utfordringer. Samtidig ser det ut som underholdningskraften rundt et OL er så sterk at kritikken stilner idet lekene er i gang. Den dramatiske toppidretten fanger all oppmerksomhet på godt og på vondt, avslutter Loland.

Anti-hvalfangst-boikott

Under OL på Lillehammer kom for øvrig «Den store sportsmyten» tydelig til uttrykk. Da Thor Heyerdahl og Liv Ullmann talte til hele verden under åpnings-seremonien, lød en av de avsluttende linjene som følger: «Det er vårt oppriktige ønske at denne idrettsfest skal gi et håp om internasjonal fred og forbrødring på tvers av alle landegrenser og religioner». Men opptakten til Lillehammer bar tidvis preg av alt annet enn fred og forbrødring. For også den gang ble den globale oppmerksomheten brukt til boikottaksjoner og kritikk, fra mange hold.

Den greske OL-komiteen truet Norge med boikott dersom den opprinnelige OL-ilden ble krysset med den norske ilden fra Morgedal.

Ytterliggående kristne ledere her til lands truet med å sette i gang aksjoner på arenaene dersom det ikke ble innført abortstans under OL, i 16 hele dager.

Norge hadde nylig begynt med kommersiell hvalfangst igjen, og amerikanske miljøorganisasjoner tok derfor til orde for at både hjemlige stjerneutøvere som Dan Jansen og hovedsponsorer som Coca-Cola, måtte boikotte lekene. Hollywood-regissør Richard Donner, som var i ferd med å lage familiefilmen «Free Willy» om en spekkhugger i fangenskap, frontet denne boikottkampanjen i avisene. Dette førte til en formidabel brevstorm mot Gerhard Heiberg, presidenten i lekenes organisasjonskomité, fra en rekke Hollywood-kjendiser.

De hadde allerede klart å få Burger King til å droppe norsk fisk, og nå ville de at idrettsstjernene skulle presse Norge til å slutte helt med hvalfangsten. Men det ble ingen boikott av lekene. Da regissør Richard Donner ble intervjuet en snau uke før OL, på vei til Lillehammer, lot han som ingenting: «Hollywood-boikott av Lillehammer? Jeg skal se på OL! Bobsleigh er min favoritt. Jeg ELSKER Norge.» Dagen etter hadde «Free Willy» premiere på norske kinoer.

Et par dager før åpningsseremonien truet IOC selv med å reise hjem. Deres daværende president, Juan Antonio Samaranch, hadde nemlig blitt møtt med beskyldninger, både fra norske utøvere og den norske pressen. De var knyttet til hans fortid som minister i general Francos fascistregjering. IOC ble værende, det ble ingen abortmarkeringer, og resten av historien kjenner vi.

«The games must go on»

Men hvordan gikk det med Norges boikottplaner av Mexico by-lekene i 1968? Okkupasjonsmaktene fra Warszawapakten fikk delta, og dermed måtte idrettsstyret i Norge ta stilling til om de skulle gjennomføre den boikotten de hadde tatt til orde for.

I dagene før avgjørelsen trykket VG overskrifter som «BLI HJEMME!» og «NEI TIL OL!» i store typer på forsiden. I et leserbrev ble det påpekt at boikotten eventuelt også burde rettes mot USA med tanke på deres tvilsomme innblandinger i Mellom-Amerika.

En annen innskriver så det hele med konsekvensetiske briller og påpekte at situasjonen i Tsjekkoslovakia neppe ville bli noe bedre dersom noen tilfeldige idrettsutøvere lot være å hoppe «litt tresteg og løpe noen tusen meter» borte i Mexico.

Norge endte opp med å sende utøverne til OL – med daværende kronprins Harald som en av dem – og det samme gjorde andre land. IOC og deres president, Avery Brundage, hadde unngått en boikottbonanza og vunnet frem med sitt idealistiske syn på de olympiske leker som en nøytral møteplass.

Mexico by 1968 huskes dog best for de to amerikanske sprinterne Tommie Smith og John Carlos som markerte afroamerikaneres borgerrettighetskamp og menneskerettigheter ved å løfte en hanskekledd hånd under medaljeseremonien. Begge ble altså sendt hjem fra lekene av den amerikanske olympiske komiteen for å ha gjort en politisk markering, etter press fra IOC-president Brundage som hadde truet med å bannlyse hele den amerikanske troppen dersom så ikke skjedde.

Fire år senere, under sommer-OL i München, tok palestinske terrorister livet av 11 israelske olympiere, og en tysk politimann, mens hele verden så på. Brundage ble oppfordret til å avlyse resten av idrettsfesten av respekt for ofrene.

For nå kunne vel ikke idretten forbli uberørt av hendelser i den virkelige verden? Han svarte: «The games must go on.»

Kilder: Norske aviser 1968–1994, Financial Times, essayet «On cultural sensibilities and the great sports myth» (Jay Coakley, 2015), rapporten «Store idrettsarrangement og menneskerettigheter» (Sigmund Loland 2021).