«Man går ikke til begravelse i skibakken.» Året er 1889, og skigåing er for alvor blitt en foretrukken fritidsaktivitet for urbane hovedstadsborgere. Mennene hadde de siste par tiårene vært eneherskere i marka, og ettersom kvinnene nå hadde begynt å komme etter, måtte de jo få noen tips om hvordan de skulle oppføre seg i skiløypene. Formann i Skiforeningen, Axel Huitfeldt, skildret en scene fra en av sine egne skiturer for Morgenbladets lesere i 1889:

Et skrig, langt og gjennomtrængende farer dig gjennom marv og ben. En ulykke er hændt, avsted! Men i neste øyeblikk afbrydes skriget af skingrende latter (...) naar du kommer frem, finder du et par damer ligge og kave i sneen i de siste trækninger av latter og skrig. Herregud, mine damer, hvorfor skal I hyle og skrige og hvine om I ruller overende i en skibakke? Hører I nogengang mandfolk bære sig saadan ad! Naar I visste hvor utækkelig og ukvindelig dette tager sig ud, og hvor I sønderriver naturens harmoni.

Få dager senere kom et tilsvar i Dagbladet. Kronikken var undertegnet Knut Hamsun, som mente at Huitfeldt var «noget for streng paa det» når han forbød damerne å hyle litt når de falt:

«De maa faa lov til at falde, hvine og le saa meget de lyster. Man gaar ikke til begravelse i skibakken.»

Huitfeldts beskrivelser av hvordan kvinnene forstyrret naturens harmoni med hyl og latter var nok til dels ment humoristisk, for Hamsun roste også Huitfeldt for hans «friske og fornøjelige skiløberartikkel».

Av med korsettet. I sitt essay hadde ikke Huitfeldt det bare morsomt på damenes bekostning, han kom også med konkrete tips til praktisk bekledning for kvinner i skiløypa. Han hadde virkelig et ønske om at også de tok i bruk naturen på vinterstid. Huitfeldts forslag til klesdrakt gir oss et godt bilde på hvordan en kvinnelig skiløper fremsto på denne tiden.

Den mest hensiktsmessige bekledningen var «et par buxer af tykt uldent stoff». Disse skulle «være gode og vide og gaa helt ned i skafterne paa et par lauparsko uden haar paa og med lave, brede hæler». Videre foreslo han et par tykke ullsokker inne i skoene, og at skjørtene ikke rakk lenger ned enn til «lidt nedenfor kneet» – noe som faktisk var relativt radikalt på denne tiden, for å vise ankler var nemlig tabu.

Deretter ble kvinnene innstendig bedt om å droppe korsett og kø ute i løypa. For dem som ikke måtte vite hva en kø er, så var dette en slags pute som man plasserte over rumpa for å gi inntrykk av å ha en veldig formfull figur.

Etter at buksene og det relativt korte skjørtet var på plass, gjensto bare en siste ting før Huitfeldts skiløberske var klar for en skitur i marka:

«Og naar hun saa har faat en let grankjæpp i haanden, saa er vi omtrent færdige, tænker jeg, til at ta oss en tur, som jeg skal faa lov til at være med paa.»

Denne bevegelsen mot klesdrakter som var egnet til fysisk aktivitet, sprang ut av trenden mot frigjørende og sunne klær. Dette var en svært aktuell tematikk, spesielt for kvinner. Stadig flere tok på denne tiden til orde for at kvinnene nå måtte få slippe å maltraktere sine kropper gjennom bruk av korsetter. Kvinneklær som hemmet fri bevegelse, hørte for-tiden til.

Også menn tok til orde for en klesreform for kvinnene, og den store kunsthistorikeren Lorentz Dietrichson mente eksempelvis at kvinner burde bruke klær som ga «plass til fri virksomhet for livsorganene», som var lette og som var «baarne ved hjelp av skuldrene».

Nattlige skiturer, i mannlig selskap. Den kjente operasangerinnen Eva Sars var en av dem som gikk i bresjen for at også kvinnene burde gi seg hen til skisporten. På et velkjent fotografi er hun avbildet på vei over Norefjell på ski, ikledd bukser, et kort skjørt som rakk henne til rett under knærne, og en liten lue. I påsken 1892 ble Eva – som da hadde giftet seg med Fridtjof Nansen og tatt hans etternavn – den første kvinne som krysset Hardangervidda på ski – i alle fall den første bykvinnen som krysset Hardangervidda på ski.

Men når de urbane damene for alvor begynte å innta skiløypene i Oslo-marka, bød dette på noen problemer for enkelte. Et par år etter at Axel Huitfeldt hadde bedt dem komme seg ut på ski, mente han at kvinnenes inntog i løypene nå hadde ført med seg endel uønskede elementer. I et innlegg som sto på trykk i Morgenbladet vinteren 1893, kunne han forferdet melde om hvordan unge piker nå var ute på sene kveldsturer, at de hadde alkoholholdig drikke med seg, og at de faktisk gikk i følge med mannlig selskap.

Kronikken ble innledet med en gjengivelse av to kontaktannonser han hadde sakset fra avisene noen dager i forveien. En av dem lød etter sigende som følger: «En vakker kvik dame søker en dannet, kjæk skiløber med godt udseende til ledsager paa sportsturer».

Huitfeldt forsto ikke hvordan foreldre kunne la sine småpiker drive med det han kalte for natteløperi.

Han engstet seg også for at damene ikke var teknisk gode nok på ski til å gå de bratteste løypene. Det var «den reneste galskap» at kvinner gikk på ski etter mørkets frembrudd.

«Damerne er simpelthen yderst tarvelige skiløbersker, uden stil, uden balance, uden skole (...) Ja, visstnok finnes det flinke skiløbersker, men flinke med moderation; saa flinke er ingen af dem, at de ikke løber risiko i skogen ved nattetider.»

Oslos, Norges og verdens første lysløype skulle ikke se dagens lys på over 50 år enda, og Huitfeldt fryktet at disse nattlige utfluktene ville føre til ulykker. For trodde man virkelig at det kvinnelige legeme ustraffet kunne «behandles på denne maade?» 

Ski, sigg og seidel. Det var ikke bare kvinnenes fysiske ve og vel han mente å ville beskytte. Huitfeldt var, som vi har sett, relativt opptatt av skogens ro, og så derfor med stor bekymring på den festkulturen som var i ferd med å oppstå i løypene. En scene fra en av hans skitur ble nok en gang brukt for å illustrere:

«’Vent lidt paa mig da’, skingrede en kvindelig røst nede paa Wilhelmshøi efter hennes bortdragende følge, ’jeg maa have en seidel til!’ (...) Damen smatt paa skierne, og afsted bar det. Sigaretten i munden, seidelen ved siden, skingrende latter og spetakkel, mon tro om det er fremtidskvinden paa ski?»

Der oppe, rett bak Holmenkollen, lå nemlig Wilhelmshøi Café og Spisesalon. Mon tro hva Huitfeldt ville sagt dersom han plutselig befant seg på et slikt sted i 2020, sammen med festklare publikummere langs løypa under femmila?

Huitfeldt var kjent for å ha en skarp og humoristisk penn, og alt det han skrev i sin polemikk kan kanskje ikke tas helt seriøst. Han innrømmet selv i den samme kronikken at han egentlig ikke trodde at alle skiløpere og «skiløbersker» ville oppføre seg som fyllefanter i fremtiden, men han traff en nerve med sin beskrivelse.

En ambivalent småbarnsmor som delte de samme bekymringer vedrørende sine egne døtre, fikk et innlegg på trykk et par dager senere. Hun hadde to små jenter som ennå ikke var så gamle at de hadde fått sine første par med ski.

Husmoren ville «ikke for alt i verden» at hennes døtre «skulde henfalde til natteløb i ungt herreselskap eller til de smaa glass og hvad dermed følger». Men samtidig ville det også være henne «en fornøielse at se dem vende forfriskede og muntre hjem, efter at have nydt idrættens glæder.»

Bydamens dårlige skiteknikk. Deretter gikk stafettpinnen videre til en innskriver som kalte seg «en kvinderøst fra landet». Hun startet med å hylle Herr Huitfeldt for hans klarsyn, før hun gikk til sitt eget frontalangrep på de urbane skiløperskene:

«Ja, jeg er virkelig ærgerlig på dig, Bydame, at du skal ødelægge en saa ædel fornøielse som skisporten.»

Denne kvinnelige skientusiasten irettesatte de urbane kvinnene for deres sammenblanding av alkohol og skisport, og for at de satte kvinner generelt i et dårlig lys.

Hun ga dem også klar beskjed om at det var altfor sent for kvinner i 20-årene å lære seg skigåingens kunst. Selv hadde hun gått fra åtteårsalderen, og mente at hun i løpet av få sekunder, ved å kikke raskt på en by-kvinnes skiteknikk, kunne avsløre hvorvidt vedkommende var ute og gikk «for selve sportens gavn og ædle fornøielse» eller om det var «for at blive sett, tage sig ud og gjøre Herrebekjentskaber». For dette siste var jo ting som «ligesaa godt kunde gjøres paa Karl Johan».

«Det land som har stærke, modige kvinder ... ». Men negative reaksjoner på Huitfeldts polemikk lot heller ikke vente på seg. I løpet av de neste ukene fikk også de som støttet de kvinnelige skiløperskene, godt med spalteplass i dagspressen. Én kar mente at disse jentene som gikk rundt i marka på ski «slæt ikke skjæmmer sporten ud mere end vaare mandlige begynnere». Vedkommende ønsket seg heller at vi satte pris på «den muntre stemning vore unge damer er saa lykkelige at være i besiddelse av under dyrkningen av denne vort lands ædleste og fullt ut uskyldige sport».

En annen debattant understreket at «skog og mark er skabt saavel for kvinde som for mand». Deretter hyllet han de kvinnelige skientusiastene. De var intet mindre enn fanebærere for en stolt, sterk nasjonalstat:

«Er der noget der kan hjelpe den kommende slekt til at blive kraftigere og renere, saa er det sporten og først og fremst skisporten. (...) Det land som har stærke, modige kvinder, det land mistviler ikke om at kunde hævde sin egen Selvstændighet».

En måneds tid etter at advokat Huitfeldts tekst sto på trykk, tok Eva Nansen – eller Fru polfarer Nansen som enkelte kanskje ville insistert på å kalle henne på denne tiden – selv til orde i saken. I Verdens Gang hadde hun følgende å melde til dem som måtte mene at det var umoralsk for kvinner å gå på ski med menn i mørket:

«Kan nogen for alvor ville paastaa at damerne skulde blive mer umoralske ved at gaa paa ski, selv om det sker sammen med herrer? Tror nogen at Kristianias ballsaler, gader, kafeer er i moralsk henseende sundere oppholdssteder for de unge piger, end jordene og skogen omkring Kristiania?»

Eva Nansen mente at det måtte være mye bedre for kvinnene å komme seg ut i guds frie natur, enn at de «blege og elendige» skulle dra «fra den ene ballsal til den anden for at kurtiseres af blaserende kavalerer».

Dersom Axel Huitfeldt hadde tatt seg en søndagstur i markaløypene denne vinteren, ville han forhåpentlig gitt henne rett i det.

Kilder: Bugge, Astrid: «Touristinder og andre sportspiker» (1961), Huntford, Roland: «To planker og en lidenskap» (2006), avisene Morgenbladet, Dagbladet og Verdens Gang i 1889 og 1893.