Ingen selvstendig landsdel. Sørlandet har ikke alltid vært Sørlandet. En gang var Mandal en vestlandsby, avisen som kom ut i Arendal, het Vestlandske Tidende, og sangen som senere skulle bli til landsdelens egen hymne, hadde tittelen «O Vestland du min moder jord». Men det fantes dem som mente at de sørligste fylkene faktisk fortjente et eget navn.

Forfatteren Vilhelm Krag, som sto bak den nevnte sangen, var en av disse. Krag kalles faktisk for mannen som skapte Sørlandet. Han lanserte navneforslaget våren 1902, og i et intervju med Verdens Gang som sto på trykk 17. mai året etter, ble Krag sitert på følgende:

«Vi har jo Nordlandet, Vestlandet og Østlandet, hvorfor skulde vi ikke da have Sørlandet?»

Krag forandret sangtittelen til O Sørland du min moder jord, han kjempet for at utvidelsen av tognettet skulle få navnet Sørlandsbanen, og ikke Vestlandsbanen, og lovpriste den særegne skjærgårdsnaturen så snart han fikk anledning.

Men forfatteren levde veldig godt med at turistene ikke likte Sørlandet. I boken «Holmerne de graa» fra 1905 skildrer han følgende scene der han sitter i en båt på vei nedover kysten:

Der er nogle Turister med om bord. De sidder nede og spiser frokost eller de sidder i flugtstoler paa promenadedækket og læser sine romaner. De bryder sig ikke om dette uinteressante landskab. Baedeker (en guidebok, journ.anm.) omtaler ikke engang disse fattige knauser. Den dag turisterne skulle oversvømme mit land, vilde jeg græmme mig dybt. Men det har ingen fare. De oppdager det aldrig.

«Risørjentene er runne og feite». Hva annet kan man si enn at Krag tok kraftig feil? Omtrent 30 år etter at han skrev disse linjene, og ikke lenge etter hans bortgang i 1933, hadde de norske turistene for alvor begynt å oversvømme «disse fattige knauser».

Historikeren Dag Hundstad, som er leder ved Norsk lokalhistorisk institutt ved Nasjonalbiblioteket, har gjennom flere år drevet omfattende forskning på denne brytningstiden i Agder-fylkene. Hundstad trekker blant annet frem Sørlandslaget, en forening bestående av utflyttere som holdt til i hovedstaden, som en viktig pådriver for disse endringene. På slutten av 1920-tallet arrangerte de festmøter i Oslo om turisme i hjemtraktene, og disse møtene kan ifølge historikeren regnes som starten på en kampanje for å gjøre sørlandskysten til et turistmål.

Men det var også flere aktører som begynte å promotere Agder-skjærgården som feriested i mellomkrigstiden. Fra 1925 ble det såkalte Sørlandsheftet trykket, og magasinets misjon var å drive «propaganda for Sørlandet, dets natur, dets gaver og dets krav».

Kjente forfattere som Gabriel Scott og Alf Harbitz bidro jevnlig med tekster. Det ble trykket artikler om viktigheten av jernbanen, essays om regionens vakre natur på både fransk, engelsk og nederlandsk – Le Sörlandet, The Sörland, Het Zuidland – og dikt som hyllet både skjærgården og sørlandspikene:

Lillesands solbrune holmer og skjær
Stille og lune viker, sommerens kongeriker
det vil du finne her

(...)

Risørjentene er runne og feite
Kragerøjentene er blå og bleike
Lyngørjentene går også an
men Arendalsjentene, å fy for skam

På den tiden var «runne og feite» tydeligvis et kompliment, for i den påfølgende teksten skrev nemlig artikkelforfatteren «velsigne dere alle sammen hvor Risørjentene er vakre». Ifølge historikeren Hundstad var det nettopp kombinasjonen diktning og turisme som ble «avgjørende når det gjaldt å sørlandifisere Sørlandet».

Sol, sommer, Sørland! I en lokalavis ble turismelobbyen beskyldt for å ødelegge skjærgården for noen kroners skyld.

«Måtte aldri den dag komme», skrev journalisten, «da skjærene og holmene ligger der i all sin deilighet med skilter til alle kanter, hvorpå der står – adgang forbudt!»

Men de gamle fiskerlandsbyene og uthavnene ble sakte, men sikkert forvandlet til byfolkets ferieparadis, og sommeren 1934 ble det store gjennombruddsåret for Sørlandet som turistdestinasjon. Den skulle gå over i historien som en av de varmeste somrene noensinne, og passende nok hadde Arendal og omegns turistforening noen måneder tidligere trykket en reklamebrosjyre med tittelen «Sol, Sommer, Sørland». Det forlokkende forordet lød som følger: «Hent sundhet, skjønnhet og styrke for kropp og sjel fra Sørlandets rike, uuttømmelige kilder! Har man først tilbragt en sommer her nede, lukker man den inn i sitt sinn som et uutslettelig minne, man glemmer den aldri ...»

Bading og soling var for alvor i ferd med å bli populære ferieaktiviteter i Norge – i det hele tatt var betalt ferie relativt nytt i seg selv – og dermed ble Sørlandets skjærgård, med sine «fattige knauser» og strender, plutselig til et yndet reisemål. 

Å hoppe i sjøen for forlystelsens skyld hadde gått fra å være en ting overklassen betalte for ved kuranstalter, til noe stadig flere drev med. De bynære badestrendene myldret nå av mennesker, og en skribent i Dagbladet mente at ordet bad var blant de vakreste ord som fantes:

«Der er frigjørelse, renselse, ferie i det. Det er avslutning på slit, forberedelse til fest. Badet er for legemet hva en ærlig og fin tanke er for sjelen. Man blir et bedre menneske av å bade meget.»

Det vakre fritidslivet. Solbading var også blitt populært. I de høyere samfunnslag hadde man i århundrer brukt alt fra pudder til farlige, arsenikkbaserte stoffer for å gjøre huden så hvit som overhodet mulig – kritthvit hud signaliserte at man ikke drev med manuelt arbeid utendørs – men nå skulle man plutselig ha farge. «Brun vil man være, brun som en mulatt, også fordi solbrunet hud samtidig betyr sunnhet og livskraft», het det i en reklame for Nivea ultra-krem.

En av grunnene til at solbrun hud nå ble sett på som vakkert, var den økende kunnskapen om hvordan sollys var helsebringende, og faktisk kunne motvirke enkelte sykdommer. Men å være brun ble også et statussymbol. Et brunt og blidt ansikt viste at du var en som hadde tid til fritid.

Den norskamerikanske sosiologen Thorstein Veblen hadde i 1899 gitt ut sin klassiske analyse av overklassens vaner i boken med tittelen «Den arbeidsfrie klasse». Der undersøkte Veblen hvordan rike mennesker brukte sin kjøpekraft til å vise seg frem. Han lanserte begrepet «prangende forbruk» for å beskrive hvordan rike mennesker kjøpte ting, ikke fordi de hadde behov for dem, men fordi de ville stille rikdommen sin til skue. «For aktelse oppnår man bare på grunnlag av synlige beviser», skrev sosiologen.

Den bruningsbølgen som for alvor tok til i løpet av 1920-tallet kan forstås på den samme måten, men da som «prangende fritidsbruk». Solbrun hud ble et uttrykk for «en økonomisk evne til å kunne koste på seg et liv i uvirksomhet», som Veblen selv skrev det, før han fortsatte med å påpeke at fritidslivet var «vakkert og foredlende i alle siviliserte menneskers øyne.»

Sørlandets skjærgård gikk dermed fra å være de værbitte fiskernes arbeidsplass, til det solbrune fritidsfolkets lekeplass. Som det ble skrevet i en avis i 1935: «Den større forståelse av sundhet og velvære har åpnet veien mot Sørlandets tusener av øier og holmer.»

Funkishyttehatende fylkesmann. Et viktig moment i Vilhelm Krags engasjement for Sørlandet hadde vært en kjærlighet til den særegne byggeskikken langs kysten, og det var flere som fryktet at sørlandsstilen ville forsvinne. Misnøyen meldte seg så fort turister og badegjester hadde gjort landgang. En lengre reportasje i avisen Tiden fra 1938 blir vårt tidsvitne.

I overskriften spurte man seg om hyttebyggingen langs Sørlandskysten var på vei inn i et nytt spor, og ingressen lød: «Mange stygge hytter ødelegger landskapet i dag – arbeiderklassens erobring av skjærgården gjør spørsmålet brennende aktuelt.» Journalisten innledet så med å henvise til et sitat av den da avdøde politikeren Gunnar Knudsen, tidligere statsminister for partiet Venstre. Knudsen hadde noen år i forveien klaget over de «lite pene paddehatter som nu vandaliserer den sørlandske skjærgården».

Deretter ga journalisten ordet til fylkesmannen i Vest-Agder, Hagbarth Lund, som serverte en harmdirrende tirade mot hytter med flate tak:

«De er helt malplassert her i sør, disse lav-takede hyttene. De bringer bare forvirring og forstyrrelse inn i den vakre, rene sørlandsstilen. Både sørlendinger og folk som kommer her som turister og sommergjester, er praktisk talt samstemmige om at det er trist at det vidunderlige vakre partiet som vi har i vår skjærgård, skal skjemmes og vandaliseres av disse ... disse ... disse stygge funkisene og disse andre stilløse hyttene.»

Noen dager før dette hadde faktisk Aftenposten intervjuet fylkesmann Lund om akkurat den samme tematikken. I hovedstadsavisen hadde han lansert ideen om å arrangere en arkitektkonkurranse. Denne skulle gå ut på å tegne hytter som passet inn langs kysten på Sørlandet.

Aftenposten hadde selv avholdt en lignende hytte-tegne-tevling et par år tidligere, og de beste bidragene fra den gang, ble nå trykket igjen ved siden av intervjuet med Lund. Problemet var bare at av de totalt seks tegningene var fem av dem typiske funkis-hytter. En drøy uke senere sto altså fylkesmannens utblåsning mot hytter med flate tak på trykk i Tiden. «Jeg har gått i flere år og ergret meg over denne sørgeligheten», konkluderte han.

Jernbanevognhytter. En representant fra Reisetrafikkforeningen i Arendal og omegn uttalte seg hakket mer diplomatisk. For ham fungerte det fint med funkishytter, men han måtte si seg enig i at det fantes mye annen styggedom der ute: «(...) at vi har en hærskare av gresselige hytter det er sikkert nok. Se bare borte i skjærgården ved Grimstad. Voldtatt av de frykteligste tingester. Med jernbanekupé på en av de mest iøynefallende plasser.»

Jernbanekupé som hytte? Ja visst. Den moderne bredsporede Sørlandsbanen – som Vilhelm Krag hadde vært en av forkjemperne for – var akkurat ferdig anlagt på dette tidspunktet, og derfor solgte NSB flere av de gamle smalsporvognene sine. Disse ble solgt for 50 kroner stykket, og ble av noen tatt i bruk som hytter. Det ble blant annet meldt om en kar som hadde kjøpt seg en gammel vogn med plass til 12 kuer i. Deretter hadde den nybakte hytteeieren buksert vognen ut til Hampholmen – altså hadde han trillet den opp på en lekter og deretter fått den fraktet ut til en holme – og der hadde han planer om å «tilbringe sine sommerlige livs aftener».

Et par av disse gamle jernbanevogn-hyttene er fortsatt i bruk på Sørlandet. Og siden gjennomsnittsprisen på en hytte ved «Lillesands solbrune holmer og skjær» i dag ligger på nesten fem millioner kroner, ifølge SSB, ville det kanskje vært en idé igjen å se til NSB for gjenbruk? Reaksjonene ville nok ikke latt vente på seg, for debatten om hvordan skjærgårdshytter bør se ut har fortsatt vind i seilene – senest i 2018 hevdet en konservator at hyttebebyggelsen på Sørlandet har gått fra å utstråle «historisk ekthet» til å bli «overrestaurerte fantasiprodukter».

Det er dog tvilsomt om dagens fylkesmann i Agder hater hytter med flate tak.

En ting er dog sikkert: Sørlandspropagandaen fungerte, og Vilhelm Krag tok feil.

Denne artikkelen er en omarbeidet versjon av et kapittel i boken «Knytta til Hytta: På sporet av den norske lykken» (Aschehoug, 2020). Kilder: Dag Hundstad: forskningsartiklene «Som zebraer på Sjøsanden» (2013) og «Da Sørlandet ble Sørlandet» (2015), Norske aviser i årene 1920-1940, SSB