Å bygge en by, enten på tegnebrettet, med isopor og finér eller på datamaskinen, har naturligvis i virkelighetens verden og fra tidenes morgen hovedsakelig skjedd gradvis og i samarbeid. Da byene begynte å vokse i kjølvannet av den industrielle revolusjon på 1700-tallet, ble urbanisme en mer komplisert affære, og man begynte med generalplaner.

Men selv det største geni vil ha vansker med å kalkulere inn den menneskelige faktor. «Overtenkte» byutviklingsprosjekter består ofte av enkelte utopiske bestanddeler som forblir urealisert, fordi innbyggerne slår tilbake mot rigide omgivelser og finner sine egne veier.

Den amerikanske teoretikeren Kevin Lynch har delt inn urban planutvikling i tre kategorier:

> Den første er den «organiske» modellen, som i mange middelalderbyer, der byen blir sett på som noe levende som vokser frem over tid.

> Den andre er den «kosmiske», der strukturen skal speile makten, som i renessansens eller barokkens hellige byer.

> Den tredje er den «praktiske», der byen ses på som en maskin, som i modernismens kompromissløse paradigme.

Denne tredelte tankegangen skal vi la lede oss gjennom de følgende eksemplene på markante urbane fotavtrykk. 

1 De første urbane bosetninger 

Utviklingen fra de første spede bydannelsene i Midtøstens «fruktbare halvmåne» for over 10 000 år siden og frem til vår tids Tokyo, med nesten 40 millioner innbyggere, er knapt til å fatte. Byer som Alexandria, Roma, Bagdad og Beijing passerte tidlig én million innbyggere, men frem til for rundt 300 år siden holdt andelen mennesker som bodde i verdens urbane områder seg på godt under 10 prosent.

Mange av disse byene vokste frem «organisk», det vil si uten noen overordnet plan. Det er slik vi gjerne forbinder med pittoreske middelhavsbyer med trange smug, samt slumbebyggelsen som har fulgt den moderne tids sterke urbane vekst.

Men overalt hvor det har vært en sterk sentralmakt har byenes utforming vært tilpasset lokale behov og mer eller mindre visjonære ideer. Selv de aller eldste bosetningene – som Jeriko – hadde forsvarsmurer rundt, og mange antikke byer – som Pompeii – fulgte et svært rigid mønster, en tydelig forløper til våre dagers «grid».

Men siden 1700-tallet har vi sett en ubrytelig vekst i urbaniseringen, og andelen mennesker som bor i byer, er nå godt over 50 prosent. Tidlige urbane bosetninger er dermed i beste fall bevart som sjarmerende bykjerner, til turistenes store fryd, hvis de ikke er destruert eller forandret til det ugjenkjennelige. Skjeve trapper, trange smug som baner vei til vakre fontener, er ikke elementer i den moderne byen, men deres verdi er likevel tidløs. 

2 Middelalderbyen / Planlagte organismer

Møteplass Rådhusplassen i Siena, Piazza del Campo, er utstyrt med et skjellformet mønster som nytes best fra luften. Her avholdes det berømte hesteløpet «Palio» to ganger i året. Foto: NTB

Italienske Siena er kanskje høymiddelalderbyen par excellence, og for byplanleggere, arkitekturhistorikere og urbanister er den et yndet mål for studiereiser. Sienas utforming ble igangsatt allerede fra begynnelsen av 1200-tallet og fortsatte gjennom hele århundret og inn i det neste, slik at man ikke kan peke på én bestemt arkitekt som sto bak.

Byen er preget av gotisk design, i den forstand at man unngikk de rette linjene og i stedet fylte synsfeltet med vakre, buede «vistas». Det mest iøynefallende er plassen foran rådhuset, Piazza del Campo, som ovenfra ser ut som et skjell eller en vifte.

Uniformitet ble etterstrebet, som ved at alle vinduene ut mot plassen er like. For å kunne verdsette denne planen (for det er ikke tvil om at det forelå en plan), må man – ifølge historikeren Lewis Mumford – frigjøre seg fra dagens fantasiløse hang til slavisk å dele opp arealer i kvadrater, og hensette seg til en annen tid og mentalitet.

Siena oppfyller nemlig en annerledes urban drøm, der estetikk og behov samarbeider med naturens varierende krav, slik at den – i vel så stor grad som en moderne by, skapt på tegnebrettet – utgjør en tydelig helhet. Siena står dermed – i større grad enn andre italienske byer, som Roma og Firenze – i sterk kontrast til det som skulle komme senere. 

3 Den barokke byen / The Grand Manner

De fire elvers fontene Når det gjelder barokkens Roma, så er det nok Domenico Fontana og Gian Lorenzo Bernini som er de navnene det er vanskeligst å komme utenom. Her Berninis «Fontana dei Quattro Fiumi». Foto: NTB

Den prangende arkitekturen som kjennetegner barokken, kom som en reaksjon på den overdrevent nøkterne reformasjonen. Stilen gjorde seg først og fremst gjeldende i Italia og Frankrike i årene 1600–1740, samt i Christopher Wrens og Robert Hookes (stort sett forkastede) planer for London etter storbrannen i 1666.

Dens «Grand Manner» innvarslet en tid da politisk makt ble sentralisert, som regel omkring kongemakten. Det førte til at hovedstedene utseendemessig begynte å skille seg ut fra andre byer, slik som havnebyer og de senere industribyer.

Bymurer var ikke lenger nødvendig, nå var det handel som gjaldt. Barokkens (og den relaterte renessansens) sentrale trekk var de åpne rom og plasser, og ikke minst beplantede avenyer (rette gater, med diagonaler). De skulle lede blikket ubrutt hen mot en bestemt monumental bygning, for å understreke dens betydning.

«Det må ha vært som å feie vekk spindelvevet, åpne lemmene og slippe ut mugglukten», skriver historiker Lewis Mumford. Barokken i seg selv er en av de mest markante skolene innen byplanlegging, og dens viktigste arv er synet på avenyene og parkene som offentlige fellesområder.

Skal man studere periodens første «master plan» og geometrisk orden som nytt prinsipp, må man nok gå til Roma, og tegningene til pave Sixtus Vs kumpan Domenico Fontana. Man kommer heller ikke utenom den store Bernini. Skulptøren og arkitekten preger fremdeles «den evige stad», fordi man under barokken også var bevisst på at byen skulle være et kunstverk i seg selv.  

4 Haussmann / Den klassiske byfornyeren

3 km lang Ingen byplanlegger hadde noensinne fått så vide fullmakter som baron Haussmann i Paris. Han forandret byen på 17 år, før han ble tvunget til å gå av grunnet «ekstravaganse». Her Rue de Rivoli, hans første store prosjekt, navngitt etter Napoleon Bonapartes seier over Østerrike i Slaget ved Rivoli i 1797. Foto: NTB

Barokken har fått et langt liv innen byplanlegging, og stilretningen fikk sitt endelige gjennombrudd i Paris så sent som under keiser Napoleon III. Der hadde den ukontrollerte veksten i befolkning og boligmasse ført til økt fare for spredning av smitte og brann, samt utbredt kriminalitet. Keiseren ga Georges-Eugène Haussmann – kjent som baron Haussmann – i oppdrag å rydde opp, og resultatet er i stor grad det Paris vi elsker i dag: de rette, brede avenyene som leder fra det ene monumentet til det andre, samt en rekke plasser og parker.

Men baronen, som viet seg til denne svimlende oppgaven i årene 1853–70, var sterkt omstridt i sin samtid – og har fremdeles sine kritikere. Han måtte rive ned store, integrerte bydeler, selv om vi i dag nok ville kalle dem for slum. Politisk var han på aristokratiets og det nye bourgeoisiets side. Gatenettet skulle lette transporten av varer, men også – i tilfelle en ny revolusjon – militære tropper.

Han var den første som så på alle urbanismens problemer under ett, dog uten å bry seg stort om de negative følgene dette hadde for befolkningen utenfor tegnebrettet. Nettopp disse konsekvensene, sosiale så vel som mentale, skriver Marshall Berman om i boken «Allt som är fast förflyktigas». Men det nye Paris avfødte også «flanøren», borgeren som bare er ute og spaserer for fornøyelsens skyld. 

5 Det store kulturmøtet

Kolonialismen gjorde europeisk arkitektur til en eksportartikkel, og overalt i verden smeltet de erobrende makters byggetradisjoner sammen med de lokales. I Latin-Amerika er iberisk arkitektur dominerende fra Buenos Aires til Mexico by, mens briter, franskmenn og nederlendere satte sitt preg på Afrikas kyster, Midtøsten, India og Sørøst-Asia.

Også russere, kinesere og japanere ekspanderte, mens arabernes tidligere bidrag til europeisk arkitektur, slik det blant annet kan observeres i Spania, sjeldnere blir trukket frem.

Men få bestrider Istanbuls posisjon som det ypperste symbolet på urbane kulturmøter, i hvert fall ikke når vi snakker om virkelige storbyer. Denne byens lange og omveltende historie – dens vekslinger mellom islam, kristendom og sekulært styre – kan leses av byens konturer mot himmelen.

Spiro Kostof skriver om hvordan Istanbuls bysantinsk-ortodokse skyline bevisst ble «appropriert» ved at ottomanene etter erobringen i 1453 tilføyet minareter på bygningenes mange kupler. Byens kompliserte topografi – vi tenker her på den europeiske siden – er helt klart blitt utnyttet i et ideologisk øyemed, for hver høyde har sin moské, med kuppel og spir.

I dag hviler blikket med andre ord på en gjennomtenkt helhet, der byens sterke europeiske påvirkning fra Athen, Roma og Genova er tonet ned. 

6 Imperialisme / The British Raj

Presidentpalass Rashtrapati Bhavan (tidl. «Viceroy’s House») er i dag den indiske presidentens embetsbolig, og den er – med sine 340 rom – verdens største i sitt slag. Den utgjør hjertet i det som kalles «Lutyens Delhi», og startpunktet for boulevarden Rajpat («King’s Way»), som er Indias viktigste veistrekning i seremoniell forstand. Foto: NTB

Om Washington D.C. skrev den franske byplanleggeren L’Enfant at Capitol Hill var som «en pidestall som ventet på sitt monument». Det var han som skapte The National Mall, det lange, grønne båndet fra the Capitol til Lincoln Memorial.

Dette var også den formelle modellen for den britiske arkitekten Edwin Lutyens plan for New Delhi, selv om «symbolismen var unikt britisk». Hele poenget med denne ambisiøse planen – realisert helt på slutten av britenes 300 år lange tilstedeværelse i landet – var ikke lenger bare å drive handel, men å befeste sitt overherredømme. Strategien var altså å legitimere imperiets makt, og den ellers så briljante arkitekten tok – uten mye hensyn til lokale byggeskikker – sikte på å skape noe erkebritisk.

Byggherrenes hybris har i ettertid et klart ironisk skjær, for arkitekturen var allerede gammeldags, særlig sammenlignet med USAs skyskrapere. Det samme var byens altfor rigide, hierarkiske struktur der innbyggerne etter strengt militært mønster ble innlosjert i boliger i henhold til hvor viktige de ble ansett å være i forhold til hverandre.

New Delhi er en pompøs fortsettelse av klassisk og barokk «grand manner», men også et nærmest fortvilet forsøk på å innføre orden og kontroll på et symbolsk plan, helt uten rot i den politiske virkeligheten. New Delhi var bare hovedstaden til The British Raj i 16, år, fra 1931 til de forlot India i 1947.

7 Mexico by / Tre kulturer

Massakrer med 400 års mellomrom Litt utenfor sentrum i Mexico by ligger «Plaza de las Tres Culturas» (egentlig Plaza de Tlatelolco), der de spanske conquistadorenes siste og avgjørende slag mot aztekerne fant sted i 1531. Her er et pre-kolombiansk arkeologisk funn kombinert med kolonial og nasjonal arkitektur. Plassen er designet av den meksikanske arkitekten og urbanisten Mario Pani og sto ferdig i 1966. To år etter ble hundrevis av demonstranter, hovedsakelig studenter, drept av hæren og politiet etter ordre fra president Gustavo Díaz Ordaz, under den såkalte Tlatelolcomassakren. Foto: ULRIKE STEIN/GETTY IMAGES/ISTOCKPHOTOS

Som tilnavnet indikerer, omkranses «Plaza de las Tres Culturas» av arkitektur fra de tre viktigste epokene i Mexicos historie: den før-kolombianske, den koloniale spanske, og den uavhengige meksikanske.

Mexico by var opprinnelig en aztekisk by flytende på en sjø, men den hadde spanjolene tørket ut. Det Nye Spanias første visekonge, Antonio de Mendoza, forsøkte – inspirert av Thomas Mores bok «Utopia» (ca. 1516) – å organisere den voksende byen etter en rasjonell geometri, som skulle bidra til å sivilisere urinnvånerne.

I dag er denne tankegangen synlig kun i visse bydeler, for senere makthavere betraktet ikke nødvendigvis den romlige dimensjonen som en invitasjon til sosialt samvær. De holdt i stedet fast ved renessansens idé om at den beste måten å bygge urbane fellesskap på, var å la gatene stråle ut fra et sentralt torg.

Men dette har ført til at Mexico by er blitt en urban floke uten referansepunkter. I dag er dessuten luften så full av forurensning at det er umulig å orientere seg etter de omkringliggende vulkanene.

De rene linjer som Mendoza drømte om, er blitt ødelagt av trafikken og erstattet av diagonale avenyer og rundkjøringer. Elvene er blitt lagt i rør. Mexico by er, skriver forfatteren Juan Villoro, ikke en by man kan bli kjent med gjennom formålsløs vandring, for innbyggerne befinner seg i realiteten stort sett alltid i en tilstand av forvirring. 

8 USA / Skyskrapernes inntog

Strykejernet Med utgangspunkt i Pierre Charles L’Enfants berømte «L’Enfant Plan», som ble tegnet for president Washington i 1791, utviklet David Burnham en plan for sentrum av USAs hovedstad. Burnham tegnet også skyskrapere, som New Yorks ikoniske «Flatiron Building», som sto ferdig i 1901. Foto: NTB

Mange byer verden over – som New Delhi, Rabat og Buenos Aires – er basert på barokkens grunnprinsipper. Det samme skjedde etter hvert i USA, der de sterkt voksende byene slet med trangboddhet og sykdom, tilsvarende problemer som man kjente i Europa.

Derfor ble det født en hel, sosial reformbevegelse innen urban arkitektur – kalt «City Beautiful» – som skulle bøte på skadene. Den mest kjente utøveren innen denne skolen var Daniel Burnham, som tegnet grunnplanet for sentrum av Washington D.C, kanskje USAs mest europeiske storby. Men Burnham bygget også i glass og stål, og han var med på utviklingen av det mest amerikanske av alt innen byutviklingen, nemlig skyskraperen, i tillegg til at han tegnet en rekke kjøpesentre.

Det var i Chicago at den første skyskraperen – på beskjedne ti etasjer – ble oppført, nemlig Home Insurance Building i 1885. Det nye var at byggets vekt ble holdt oppe av en indre ramme av stål, og at det var utstyrt med ytre paneler, heiser og forbedrede systemer for vannpumper.

Skyskraperne ble raskt utbredt over hele USA, og utgjør – sammen med den omkringliggende «suburban sprawl» – noe av et varemerke for en ny tid. Beskjeden er klar: det er ikke lenger hverken rådhuset eller kirken som dominerer byens konturer, men kapitalismens tenkemåte, gjennom dertil hørende signalbygg. 

9 The Garden City / En utopi 

Noen forsøkte seg også på den organiske tilnærmingen. Den engelske byplanleggeren Ebenezer Howard (1850–1928) hadde nemlig vært i Chicago, og latt seg skremme. Vel hjemme satte han seg ned og skrev boken «Garden Cities of To-Morrow» (1898, 1902). Hans visjon var å unngå den påtrengende regulariteten han opplevde i USA, og heller utvikle mot nøye planlagt irregularitet.

Howard regnet seg frem til at 30 000 var et passelig antall mennesker for selvforsynte små bysamfunn med et grønt belte rundt, slik at det landlige forble tilgjengelig for alle. Disse byene skulle ha sin egen industri, næring og underholdning, i tillegg til jordbruk. Videre skulle gatene være svingete og prydet med trær, slik at man unngikk de lange, strake linjene.

Howards ideer synes i dag kanskje å passe best til forsteder, men hans intensjon var at dette skulle være byer der innbyggerne fant alt de trengte i nærmiljøet. Husenes plassering ble gjort uavhengig av gatenettet, slik at de kunne posisjoneres med tanke på andre forhold, som for eksempel mest mulig sollys, og trafikken skulle ikke få første prioritet.

Det ble ikke bygget mange slike idealbyer, men dette var en tid da urban trangboddhet var et virkelig stort problem, delvis som følge av spekulasjon i eiendom. Howards «Garden Cities» fikk derfor mye å si for tankegangen til dem som hadde politisk makt til å styre utviklingen. 

10 Moskva markerer seg

Byplanlegging i stor skala ser i særlig grad ut til å appellere til diktatoriske statsledere. Folkeopinionen tar de uansett ikke hensyn til, og slike enorme, omkalfatrende prosjekter står godt i stil med megalomane personligheter.

Josef Stalin var en slik type. I 1935 la den sovjetiske sentralkomiteen frem en generalplan for rekonstruksjon av Moskva, men dens realisering ble avbrutt av krigen. Det beryktede Kalinin Prospekt, som med sine seks felt skar seg gjennom det historiske Arbat-strøket, ble for eksempel ikke konstruert før 1962–68.

I sin store roman «Arbats barn», beskriver Anatolij Rybakov hvordan han ser for seg Stalins første presentasjon av planen, som tilbyr en grandios, vakker og bekvem by for arbeiderne: «Vi må bygge nye hus på byens hovedgater, rive ned alt gammelt, utvide hovedferdselsårene til 50–70 meters bredde og dermed løse byens transportproblemer … Et oppadstrebende Moskva kombinert med klassiske løsninger i sosialistisk fortolkning – slik blir [byens] fremtidige utseende.»

Generalplanens grunnelementer – radiale boulevarder til spredte sentre, med masseproduksjon av billige boliger – er i sin essens ikke så forskjellig fra mange urbane prosjekter i Vesten på samme tid, og de sovjetiske arkitektene var inspirert av både The Garden City, Le Corbusiers planer og Chicagos utforming.

11 Fascismens drømmer

Konfrontasjon på verdensutstilling Albert Speers modell for Hitlers «Welthauptstadt Germania», som – i likhet med Stalins planer for Moskva – ble stanset på grunn av krigen. Da Stalin hadde fått konsolidert sin maktposisjon, ble hans arkitektursyn mer som Hitlers. Verdensutstillingen i Paris i 1937 viste en symbolsk konfrontasjon mellom Tyskland (t.v.) og Sovjetunionen (t.h.) som var til forveksling like. Den tyske modellen illustrerer gigantmanien ved «Germania»: Storsalen skulle være 320 meter høy og tilby plass til 180 000 «kamerater». Foto: GETTY IMAGES

Mange diktatorer har det til felles at de av propagandahensyn ofte fornekter moderne arkitektoniske retninger, fordi de knyttes til elitene. Stalin mistrodde «det vestvendte» St. Petersburg, mens Hitler – og hans sjef-arkitekt Albert Speer – hatet Berlin, som de forbandt med dekadanse.

Hitler og Speer greide imidlertid ikke å se for seg annet enn det som allerede fantes i Paris, Washington og Canberra. Det eneste de dermed kunne ty til, var å overgå det i størrelse. Speers plan for det nye Germania, som skulle ta Berlins plass, domineres av en overdrevent vid akse i retningen nord-sør, med en jernbanestasjon i hver ende, og en litt mindre akse på tvers.

Når hele planen var konservativ og tilbakeskuende, ble det store poenget hva dimensjonene kunne uttrykke i seg selv. Dette forble en oppblåst guttedrøm, men den 30 meter lange modellen – som ikke har overlevd – er en studie verdt i seg selv. I tillegg til de to aksene viste modellen den gigantiske triumfbuen og nazistenes versjon av Kapitol.

Hitler var svært opptatt av arkitektur og elsket å drømme om denne modellens virkeliggjørelse. Speer farget byggeklossene og lyssatte dem, i tillegg til at han plasserte ut rekke på rekke med marsjerende tinnsoldater, alt for å tilfredsstille førerens fantasier. Det overordnede målet var å sikre evigheten over øyeblikket, og det nasjonale fellesskapet over individet.

Hitler selv beskrev det slik: «Det enorme byggeprogrammet skal være en tryllemikstur mot det tyske folkets mindreverdighetskompleks.» 

12 Modernisme som ideologi

Indisk modernisme Det er ikke mange som sørger over at Le Corbusiers modell Plan Voisin ikke ble realisert, som hans biograf dog mener kun var å regne som en provokasjon. Men sveitserens hånd med den indiske byen Chandigarh – som ligger i Punjab – betegnes som ganske vellykket. Le Corbusiers arbeider, inkludert Chandigarh, er listet som en del av verdens kulturarv av Unesco. Foto: NTB

«Modernistene ryddet grunnen for Den historiske byens død, og med den det internasjonale formspråket forbundet med ‘The Grand Manner’», skriver Spiro Kostof. Forsinket av fascistenes hang til å kopiere barokken, slapp ikke modernistene til før i etterkrigstiden. Den nye retningens fremste talsmann var Le Corbusier, den gåtefulle sveitseren som allerede i 1925 hadde lansert en plan – Plan Voisin – for å rive hele det sentrale Paris.

Rettferdiggjørelsen var (i hans øyne) at rad på rad med spredte skyskrapere ville slippe til mer lys og luft, og – ikke minst – begunstige tidens nye nødvendighet, massebilismen. Et annet iøynefallende trekk var at han ville trekke bygningene bort fra gaten, slik at hver blokk ville være omgitt av grøntområder.

Hans kritikere mente at dette ville resultere i at gatene som møteplasser for fotgjengere, ville forsvinne. Le Corbusier var involvert i byplanlegging både i Latin-Amerika og Sovjetunionen, men det var i den indiske byen Chandigarh han fikk spille ut alle sine kort. Han samarbeidet med landsfaderen Nehru, med det mål å skape en helt ny by som skulle markere Indias nye start som en moderne og uavhengig nasjon – og dermed som en reaksjon på omstendighetene rundt New Dehlis tilblivelse.

Chandigarh er således av stor symbolsk betydning, men tanken var også å absorbere økningen i innflyttere fra rurale strøk. Modernismen ble opprinnelig ansett som bærer av et egalitært potensial, der maskinalderens inntog var ensbetydende med frigjøring.

13 Tokyo / Opp fra asken

I forrige århundre opplevde Tokyo to katastrofale hendelser: Først det store jordskjelvet i 1923, og så USAs teppebombing i 1945. Begge ganger ble omtrent halvparten av byen jevnet med jorden, og hundretusenvis av mennesker mistet livet.

Men Korea-krigen (1950–53) førte til en boom som for Tokyos del startet en av histor-iens mest oppsiktsvekkende gjenoppbygninger frem mot sommer-OL i 1964. Denne suksessen har sin egen historie. Etter jordskjelvet i 1923 hadde Tokyos borgermester Gotō Shinpei fått oppdraget med å utarbeide en ny, moderne byplan, med flere tiltak for å forhindre spredning av brann. Etter 1945 ble Shinpeis gatenett beholdt, og det ble gjort en stilltiende avtale om at om de bankerotte myndighetene sto for infrastruktur – vann, strøm og kloakk – så kunne innbyggerne selv stå for gjenoppbyggingen.

Siden dette har Tokyo gjenoppfunnet seg selv mange ganger, og gradvis bygget høyere, sterkere og bedre. Innbyggertallet har steget fra under tre millioner i 1945, til nesten 40 millioner i dag. Det er naturlig å tenke seg at nettopp denne blandingsmodellen har spilt en stor rolle i den enestående veksten.

Ulikt andre steder er slum blitt integrert i formaliserte strukturer («løs soning»), lokal småindustri har understøttet større fabrikker (post-fordisme) og fremfor alt har innbyggerne selv kunnet etablere selvforsynte bydeler. Det kan argumenteres for at et slik organisk fremdyrket blandingshabitat – med smått og stort, lokalt og globalt, fattig og rikt – er nøkkelen til et godt liv i storbyen. 

14 Ny hovedstad i jungelen

Et mer sympatisk alternativ til diktatorens hensynsløshet og krigens eller naturens ødeleggelser, er naturligvis å bygge en helt ny by utenfor allfarvei. Dette var tilfellet med Chandigarh, men et enda mer kjent eksempel finner vi i Brasil.

Som følge av tiltagende nød og problemer med fremkommelighet i de største byene, besluttet man å bygge en helt ny hovedstad. Og mens kysten var forbundet med fortidens kolonialisme, var innlandet ensbetydende med fremtidens muligheter for industri. Ergo ble Brasília anlagt midt i landet, etter en plan – kalt Plano Piloto – utarbeidet av Lúcio Costa. Også den er sterkt preget av modernismen, blant annet gjennom «soning» – altså at hver bydel er tildelt sin forutbestemte funksjon.

Det var også meningen at byen skulle være ferdig konstruert i «voksenversjon» uten å ta høyde for fremtidige endringer. Planen hadde allerede kalkulert inn økning i for eksempel biltrafikk, mens antallet innbyggere ikke skulle vokse for mye.

Det sies at byen ser ut som et fly ovenfra, noe som understreker dens utopiske natur. Brasília er definitivt ingen by for fotgjengere, og skulle egentlig bare huse den politiske klassen, som jo hadde bil. Den lokale urbefolkningen ble ikke tatt hensyn til, ei heller arbeiderne som oppførte byen, som ble henvist til provisorisk bosetning i utkanten.

James Holston har skrevet en kritisk bok om Brasília, kalt «The Modernist City», der han tar for seg denne tendensen til å sette maskinen over mennesket.

15 Tvekamp i New York

Tvilsomme motiver Robert Moses fikk over flere tiår gjennomført et imponerende antall store prosjekter, som Triborough Bridge (bildet). Ryktet hans ble imidlertid sterkt svekket i og med publiseringen av Robert Caros monumentale biografi «The Power Broker» i 1974, der han også blir beskyldt for rasisme. Foto: GETTY IMAGES

Det er slett ikke bare i diktaturer at byplanlegging virker tiltalende på en viss type personlighet. I New York fantes det en fascinerende – og etter hvert ganske skremmende – skikkelse som het Robert Moses, beskrevet i Robert Caros grundige biografi «The Power Broker», en bok på over tusen sider.

Her kommer det frem at Moses startet sin karriere som en idealistisk byråkrat som blant annet jobbet for at småbarnsfamilier i storbyen skulle få komme seg ut til badestrender i landlige omgivelser. På denne tiden var det blitt ganske vanlig at middelklassefamilier hadde bil, og Moses – som selv ikke kunne kjøre – begynte å vie sitt virke til utviklingen av et moderne nett av motorveier inn og ut av byen.

Han skaffet seg penger gjort tilgjengelig av president Roosevelt etter Den store depresjonen, og viste seg snart som en kynisk maktpolitiker som fikk strødd stadig flere motorveier, broer og tunneler rundt omkring i New Yorks fem boroughs.

Gjennom økende biltrafikk sikret han sitt kontor en stødig inntekt av bom-penger han brukte på enda nye prosjekter, som ikke sjelden betød motorveier langs vakre kyststrekninger eller gjennom eldre, pittoreske bydeler.

Lærdommen var imidlertid at flere veier bare førte til enda mer trafikk, og Moses ble til slutt stoppet av en enkelt kvinne – Jane Jacobs – som fikk reddet sitt lokale strøk – Greenwich Village – fra Moses’ voksende gigantomani.

Jacobs var nabolagenes ideolog, og i sin bok «The Death and Life of Great American Cities» gjør hun seg nettopp til talsperson for det sosiale nettverket som byens største ressurs.

16 Uhemmet vekst og global slum

Avskåret Dharavi utenfor Mumbai betraktes som verdens kanskje største slum. Det bor rundt én million mennesker her, fordelt på kun drøye to kvadratkilometer. Dharavi forsyner den nærliggende storbyen med billig arbeidskraft og uformelle tjenester, i form av for eksempel småindustri. Foto: GETTY IMAGES

Omtrent samtidig som andelen som bor i byer, passerte 50 prosent for et drøyt tiår siden, oversteg antallet individer som bor i slumområder, én milliard. Slum karakteriseres normalt som «uformell» bebyggelse: den er ikke oppført etter noen normert plan, omfattes ikke av offentlig regulering, og er ikke – i hvert fall ikke lovlig – tilknyttet tjenester som vann, elektrisitet og kloakk.

Slummen er ment å være provisorisk, for beboerne innretter seg slik at de raskt kan ta med seg alle sine eiendeler i fall bulldoserne kommer. I dag finnes enorme slumområder utenfor alle globale storbyer, som Karachi, Kinshasa og Rio de Janeiro. Innbyggerne der forsyner de tilliggende storbyområdene med billig, uformell arbeidskraft, og tilpasningsdyktig småindustri i form av familiebedrifter.

Disse slumbebyggelsene oppstår dynamisk-organisk, altså uten noen overordnet plan, ikke ulikt slik det var i Paris før Haussmann, eller i London som det blir beskrevet i Charles Dickens’ romaner. Diskusjonen om slike boforhold har ingen stor plass i det offentlige ordskiftet, men mange urbanister lar seg fascinere. Stjernearkitekten Rem Koolhaas har blant annet studert Lagos, Nigerias største by, og dagliglivets vekslinger mellom totalt kaos og fleksible systemtilpasninger der.

En som ikke romantiserer slummen, er den amerikanske sosiologen Mike Davis, som i «Planet of Slums» skriver at denne «peri-urbane fattigdommen» er en uhyggelig verden avskåret både fra den solidariteten man finner på landsbygda og det politiske livet i den tradisjonelle byen. 

17 Fremtidsbyen

I alle verdenshjørner, fra USA og Senegal til Saudi-Arabia og Sør-Korea, legger mer eller mindre eksentriske maktmennesker frem planer for diverse fremtidsbyer, som oftest bygget fra ingenting. Neom er en slik plan for en futuristisk by lengst nord langs Saudi-Arabias kyst mot Rødehavet.

Planen er kronprins Mohammed bin Salmans hjertebarn og er planlagt å koste 500 milliarder dollar. I likhet med andre, lignende prosjekter, legges det stor vekt på grønn energi og teknologi, men det gjenstår å se hvor bærekraftige slike byer vil bli. Avansert overvåking er dessuten mer utbredt enn fortidens despoter noensinne kunne drømme om, og truer selve ideen om et byliv forbundet med frihet til å leve uten regler og normer.

Post-pandemi vil det også komme spørsmål om bosetningsstruktur. Vi har smertelig erfart at lavtlønnede yrkesutøvere er uunnværlige, og at det har sin pris at de ikke har råd til å bosette seg i bykjernen. På samme måte vil man kanskje tenke nytt om kontor- og forretningslokaler i sentrum, slik at de flotteste og lettest tilgjengelige områdene i enda større grad kan frigjøres til kultur- og underholdningsformål.

Mange arkitekter, som danske Jan Gehl og indiske Charles Mark Correa, har viet sitt arbeid til å gjøre byer mer levelige også for fattige, noe som ikke synes å inngå i planene til de mest teknohungrige autokratene. Det er mye som står på spill, blant annet retten til å ytre seg fritt i det fysiske byrommet. 

Hovedkilder: Lewis Mumford: «The City in History: Its Origins, Its Transformations, and Its Prospects» (1961), Spiro Kostof: «The City Shaped: Urban Patterns and Meanings Through History» (1991), Marshall Berman: «Allt som är fast förflyktigas: modernism och modernitet» (1982), Robert Caro: «The Power Broker: Robert Moses and the Fall of New York» (1974), Anatolij Rybakov: «Arbats barn» (1987), Juan Villoro: «Den horisontella svindeln» (2018), Nicholas Fox Weber: «Le Corbusier – A Life» (2008), Diana Darke: «Stealing from the Saracens» (2020), Deyan Sudjic: «The Edifice Complex» (2005), Peter Englund: «Brev fra nullpunktet» (1996), Mike Davis: «Planet of Slums» (2006).

Sekundærkilder: Richard Sennett: «The Uses of Disorder – Personal Identity and City Life» (1970), Kevin Lynch: «Good City Form» (1981), Jane Jacobs: «The Death and Life of Great American Cities» (1961), Kjartan Fløgstad: «Trans-Sovjet Ekspress» (2017), Peter Ackroyd: «London – The Biography» (2000), Dominic A. Pacyga: «Chicago – A Biography» (2009), John Freely: «Istanbul – The Imperial City» (1996), Livio Sacchi: «Tokyo. City and Architecture» (2005), Edward Seidensticker: «Tokyo from Edo to Showa 1867–1989» (2010), Kenneth Powell (ed.): «The Great Builders» (2011), James Holston: «The Modernist City» (1989).