Verdens matproduksjon er ansvarlig for minst 25 prosent av de globale klimagassutslippene, noe som bidrar til økt press på verdens matforsyning.
Ørkenspredning, tørke, skogbranner, oversvømmelser og havstigning fører til tap av landområder og reduserte avlinger.
Men følgene av klimaendringene er ikke den eneste faktoren som forstyrrer matforsyningskjeden vår. Covid-19 fikk oss til å innse at også pandemier i stor grad er knyttet til hva og hvordan vi spiser. Koronaen og senere Russlands invasjon av Ukraina førte til at mange i Vesten for første gang opplevde matusikkerhet tett innpå seg, noe også usikre forhold for frakteskip i Suezkanalen bidrar til.
Hva gjør vi for å bygge mer robuste og smidige matsystemer som kan tilpasse seg et miljø i endring og reagere på uro og krig? Kan vi produsere lokalt? Vil utviklingen mot flere megagårder kunne fortsette? Er vertikalt landbruk i byer svaret? Er det mest fornuftige og etiske å produsere mat uten dyrehold?
Her følger noen av historiene som viser mulige løsninger og identifiserer de største problemene. Når Lohuizen starter i Nederland, er det ikke bare fordi det er hans hjemland, men fordi det er et godt eksempel og kan være en del av løsningen.
Nederland har høy produksjon pr. dekar, blant annet som følge av at drivhus installeres med LED-lamper som forsterker sollyset.
Samtidig er landet en del av problemet, med svært høy kjøttproduksjon, hovedsakelig for eksport, som fører til store utslipp av nitrogen og metan.
Nederland
Det er et paradoks at Nederland er et av verdens minste land og samtidig verdens nest største landbrukseksportør. Men matproduksjonen i Nederland pr. dekar er blant de høyeste i verden takket være innovative teknikker for å dyrke avlinger i drivhus og intensiv bruk av jordbruksland. Samtidig er innendørs dyrking i byer som Amsterdam i rivende utvikling.
70 prosent av grønnsakfrøene i verden har sin opprinnelse i Nederland. Det er også et av de største tomatproduserende landene i verden, og mesteparten av produksjonen går til eksport. Rundt 90 prosent av løken eksporteres til Asia og Latin-Amerika – og Nederland importerer løk tilbake.
Det meste av soyaen importeres fra Brasil og USA for å fôre nederlandske husdyr.
Nederlands viktigste eksportprodukter er ost, egg, frø, tomater, løk, agurker, paprika, svin og kalv. Landets totale eksport av matvarer har en samlet verdi på 94,5 milliarder euro.
Vion Food Group driver verdens tredje største slaktevirksomhet av svin, utført ved fire tyske og ti nederlandske slakterier. Totalt slaktes rundt 20 000 svin ved disse hver eneste dag. Spansk serranoskinke og italiensk parmaskinke er EU-beskyttet som såkalt TSG (Traditional Speciality Guaranteed), men det dekker fremstillingen av skinken mer enn svinets opphav: Mye av det blir levert av nederlandske Vion. Hodene, føttene, nyrene og hjertene eksporteres i hovedsak til Kina. Alle foto: Kadir van Lohuizen/NOOR Images
Den nederlandske kylling- og eggprodusenten Kipster, med hovedkontor i Venlo, nær den tyske grensen, omtaler sin drift som revolusjonerende. Selskapet driver tilnærmet klimanøytralt, og fuglene har større plass, god ventilasjon og egne utendørs «luftegårder». I tillegg til fire anlegg i Nederland, har Kipster virksomhet ved ni amerikanske gårder. På Kipsters nettside blir man møtt av ordspillet «The farm that gives a gluck».
Svin er på vei til et slakteri tilhørende Vion, verdens tredje største svineslakteri. Denne gården drives av Theo Vernooij og har 7000 svin. I Nederland bor det 17 millioner mennesker – og rundt 12 millioner svin. Cirka 20 prosent av slaktet eksporteres til Kina. Alle foto: Kadir van Lohuizen/NOOR Images
Selskapet Nijsen/Granico i byen Veulen sørøst i Nederland benytter avfall fra bakerier til sin produksjon av fôr til svin og kylling – inkludert brød, donuts søtsaker og kremkaker. Sluttproduktet kan minne om stroopwafels – de berømte nederlandske sirupvaflene
Løkselskapet Waterman i Emmeloord nordøst for Amsterdam er en av Nederlands største løkeksportører. Landet produserer totalt rundt 1,8 miliarder kilo løk hvert år. 80–90 prosent går til eksport, hovedsakelig til Sørøst-Asia og Afrika.
De opplyste anleggene i Westland dekker et enormt areal rett utenfor havnebyen Rotterdam. Her dyrker selskapet Koppert Cress urter, spirer og andre spiselige blader og blomster fra 100 prosent naturlige planter, som alle dyrkes i avanserte drivhus. Den spesialutviklede LED-belysningen gir plantene mer intens smak, aroma og utseende – og produksjonen har minimalt svinn.
Kina
Kina er i ferd med å bli en av verdens største matprodusenter og -eksportører ved hjelp av drivhus som dekker store landområder utenfor mindre eller nye byer, underjordiske innendørsgårder, men også megagårder med opp mot svimlende 150 000 kyr. Mange av disse ligger i Indre Mongolia, som anses som det nye melkebeltet og har gjort Kina til en av verdens største meieriprodusenter. Beliggenheten for de store melkeprodusentene krever langdistansutransport og robuste kjølekjedelogistikk for å komme frem til markedene med kvaliteten intakt.
Urbane matleveringstjenester er i ferd med å endre landskapet for hvordan folk konsumerer. Shouguang i Shandong-provinsen øst i Kina er verdens største drivhusområde, og produserer grønnsaker til mer enn 60 millioner mennesker. Shanghai er i ferd med å bygge et enda større område.
Kina har bare 7 prosent av verdens dyrkbare landområder, samtidig som landet brødfør 21 prosent av verdens befolkning.
Da det statseide kinesiske kjemikaliegiganten ChemChina i 2017 kjøpte opp det sveitsiske landbruksselskapet Syngenta, som blant annet er en av verdens største produsenter av grønnsakfrø, for 45 milliarder euro, var det blant Kinas største investeringer i et utenlandsk selskap noen gang.
De mange drivhusene utenfor byen Shouguang dekkes til av store tepper om natten for å hindre at vekstene på innsiden fryser. Om dagen fjernes teppene, og gjør at det ikke er nødvendig å varme opp eller kjøle ned drivhusene. Shandong er den provinsen i Kina med størst grønnsaksproduksjon. Her produseres mer enn 200 ulike grønnsaker med 3000 sorter. Av de viktigste er hvitløk, chili, kål og agurk. Shouguang er kjent som «hjembyen til kinesiske grønnsaker» og «den største grønnsakshagen i Kina». Produktene som dyrkes her, selges til mer enn 300 store og mellomstore byer i Kina og 27 land, deriblant USA og Japan. I 2021 hadde Shouguang et planteareal for drivhusgrønnsaker på 600 000 dekar fordelt på over 300 000 drivhus. Den årlige produksjonen er på 4,5 millioner tonn, og også globalt er Shouguang blitt et av verdens ledende sentre for grønnsaksproduksjon, sammen med California i USA, L'AgriFood i Nederland og Almeria i Spania, kjent som «verdens fire store regionale grønnsakssentre». Alle foto: Kadir van Lohuizen/NOOR Images
Hunan Xiangjia Husbandry er en fjørfebedrift med over 6400 ansatte, som hovedsakelig produserer slaktekyllinger og egg. Etter at kyllingene er ruget ut, går de til arbeidsstasjonen for «kjønnsbestemmelse», der det avgjøres om de er hanner eller hunner. Hannene blir destruert.
Qingdao er en av Kinas største havner og verdens 7. største. Syv kinesiske havner er på topp 10-listen over verdens største. Containerterminalen er til dels helautomatisert, og selv de største containerskipene kan legge til kai her. Havnen håndterer også bulkvarer – råvarer, som transporteres eller lagres uten emballasje eller containere. Disse varene, som soya og mais til bruk som kvegfôr, lastes direkte inn i lasterommet på skip. Mye av matvarene sendes også i kjølecontainere.
De forente arabiske emirater + Saudi-Arabia
De forente arabiske emirater og nabolandet Saudi-Arabia har begge et tørt ørkenklima. I konkurranse med hverandre forsøker de to landene å bli uavhengige av matimport. Med en voksende befolkning er matsikkerhet et stort problem. Hvordan forsøker disse landene å bli selvforsynte til tross for mangelen på ferskvann og dyrkbar jord?
Selv om det meste av landet i begge tilfeller er uegnet for jordbruk (bare 1 prosent i Saudi-Arabia og 5 prosent i De forente arabiske emirater), har de satt seg et ambisiøst mål. Saudi-Arabia har ikke bare som mål å bli selvforsynt, men også å bli regionens fremste eksportør av landbruksprodukter.
Ferskvannet i disse områdene kommer fra avsaltingsanlegg som er arealkrevende, bruker mye energi og er svært forurensende. Med vannbesparende innretninger som vertikalt landbruk, lukkede drivhussystemer og innovativ vanning produseres stadig større mengder mat lokalt.
Den nyeste teknologien, eksperter og kunnskap hentes fra utlandet, og mye av denne ekspertisen kommer fra Nederland. Med rikelig tilgang på olje er penger ikke noe problem.
Saudiske Al Watania Poultry er den største slaktekylling-farmen i Midt-østen og en av de største i verden. Selskapet slakter daglig én million kyllinger på halalvis, tilsvarende 11 i sekundet. De produserer også 1,5 millioner egg hver dag. Det 42 år gamle selskapet kontrollerer hele produksjonen fra oppdrett av kyllingene, slakting, pakking og distribusjon. Alle foto: Kadir van Lohuizen/NOOR Images
Melkegården Al Ain Farms, beliggende i Abu Dhabis ørken, har 15 000 kuer i sin drift. De må ikke blir for varme. For å unngå varmestress og fallende melkeproduksjon, blir luften kjølt ned med vanndyser. Dette sørger for at temperaturen holder seg på 28 grader. Gården, som også driver med produksjon av kylling, juice og kamelmelk, startet opp med 200 kuer i 1981 og har siden vokst til å bli regionens største meieriprodusent.
En kamelku produserer 10 liter melk om dagen mot 30–40 liter for en ku av storfe. Men det er tradisjon for kamelmelk i regionen, og Al Ain-gården holder også 2000 kameler til melkeproduksjon. Kamelmelk sies å ha en lett salt smak og kremaktig konsistens, men et lavt fettinnhold.
Emirates Bustanica i Dubai hevder å være den største vertikale farmen i verden, og å bruke 95 prosent mindre vann enn ved tradisjonelle dyrkingsmetoder. På 30 000 m2 dyrker de salat, spinat, grønnkål og ruccola året rundt. På denne måten utnyttes hele arealet, og de ulike grønnsakene vokser over og under hverandre. I regionens varme klima trengs det mye energi til denne produksjonen, og mange av de store matvareprodusentene holder seg med egne kraftanlegg.
USA
USA produserer og eksporterer mest kjøtt i verden. Sammenlignet med Nederland er de amerikanske kvegfarmene og åkrene enorme. I Nederland har en stor kvegfarm rundt 300 storfe, mens den største ranchen i USA har 250 000 storfe.
Klimaendringene fører til stadig mer ekstremt vær i USA. Tørke, flom, skogbranner og tornadoer har resultert i feilslåtte avlinger og utarmet jordbruksland. En av hovedårsakene til klimaendringene er metan. Og en av de viktigste kildene til denne klimagassen er storfe. Likevel er det ikke prioritert å spise mindre kjøtt. Amerikanerne spiser i gjennomsnitt 120 kilo kjøtt hver i året, inkludert kylling, okse og svinekjøtt. I Nederland er det til sammenligning 76 kilo, rundt 10–15 kilo mer enn i Norge.
I USA leter man etter nye måter å forsyne befolkningen med mat på i fremtiden. Nye høyteknologiske måter å dyrke grønnsaker på prøves ut, for eksempel vertikale gårder.
Eller er det mer tradisjonelle metoder som er løsningen, som bærekraftig permakultur hos for eksempel Lakota-folket?
Den gigantiske amerikanske husdyrindustrien produserer mer av den potente klimagassen enn energiindustrien. Omtrent 40 prosent av metanutslippene i USA kommer fra husdyrproduksjon, en av hovedårsakene til klimakrisen. Verdens største kvegfarm ligger i Texas, med 250 000 dyr, og den skal etter planen vokse til 500 000.
På de enorme arealene til Lone Star Calf Ranch i Hereford i Texas står tusenvis av storfe, en blanding av rasene Holstein og Angus, de fleste som del av oppdrett til kjøttproduksjon, mens noen benyttes til melkeproduksjon. De mer modne kyrne står i fôrfjøs. Lone Star Calf Ranch er en av storfegiganten TD Beefs mange gårder, som til sammen har rundt 250 000 dyr, noe som gjør dem til en av de største ranchene i USA. TD Beef bruker en genetikk som gjør at dyrene trenger mindre fôr, men likevel vokser raskere. At dyrene produserer mer kjøtt tidligere brukes av selskapet som argument for at de har et lavere klimaavtrykk.
Little Leaf Farms utenfor Boston i Massachusetts ble etablert i 2015 og dyrker ulike typer salat til lokale markeder på østkysten av USA. Selskapet, som har ansatte fra 25 land, har som filosofi at matproduksjon må flyttes tilbake til utkanten av byene, som her, og at virkningene av klimakrisen krever at flere råvarer dyrkes i et kontrollert miljø, som i et drivhus. Dette er på ti mål og helautomatisert. Alle foto: Kadir van Lohuizen/NOOR Images
Plenty er en ny vertikalgård som ligger i byen Compton sør for Los Angeles. Her dyrkes salat og andre bladgrønnsaker på en gård på rundt en hektar, og verdien på den årlige produksjonen ligger rundt 50–60 millioner kroner pr. år. Det ble investert en milliard dollar for å realisere denne gården, og blant investorene var matvaregiganten Walmart, som også selger Plentys produkter. Foto: Kadir van Lohuizen/NOOR Images
Kenya
Kenya ble Europas hage. Grønne bønner, sukkererter, avokado, brokkoli, blomkål, mango og mange flere grønnsaker og frukter produseres for eksport til EU. Nesten alt blir flyfraktet. Den største grønnsakfarmen i Kenya er på 250 000 hektar.
Nilabbor – en stor ferskvannsfisk og ettertraktet matfisk – er en annen stor eksportvare. Den ble innført til Victoriasjøen på 1950-tallet og fikk katastrofale følger for den lokale fiskefaunaen, da den som rovfisk tok livet av alle de endemiske artene i Victoriasjøen. Dette er blitt kalt den største masseutryddelsen av virveldyr i moderne tid.
Etter at det utviklet seg en stor eksportindustri av fisken, først og fremst til EU, ble den for dyr til at lokalbefolkningene kunne spise den.
Den kenyanske giganten Vegpro startet som et grønnsakspakkeri på flyplassen i Nairobi i 1995. Det skaffet selskapet dets første utenlandske kunder, og det har siden vokst gjennom organiske vekst og oppkjøp av gårder, og selskapet har i dag over 10 000 ansatte og er Kenyas største grønnsakseksportør med et bredt produktutvalg, som også inkluderer blomster, hovedsakelig roser. Her høstes og veies pakchoi på Gorge-farmen i landsbyen Sulmac ved Lake Navaisha. Gården på totalt 1000 hektar er en av Vegpros mange gårder på kontrakt, såkalte outgrowers. På grunn av beliggenheten nær ekvator er klimaet i Kenya stabilt og varmt hele året, med en tørr og en våt periode. Dette gjør det mulig å dyrke grønnsaker året rundt. Den beste jorden brukes til å produsere for utlandet, og ikke til lokalt landbruk.
Arbeidere i Interveg i Machakos-provinsen i Kenya, skreller, renser og pakker grønne bønner for eksport. Selskapet produserer hovedsakelig grønne bønner, fem tonn pr. uke, hovedsakelig for det nederlandske markedet, og er en del av den statlig styrte eksportsonen EPZA som er ment å fremme eksport fra Kenya. Alle foto: Kadir van Lohuizen/NOOR Images
En ny fangst av nilabbor er klar for å bli renset, veid og pakket ved foredlingsanlegget ved fiskerlandsbyen Sindo ved Victoriasjøen. Fisken skal flys til Europa samme kveld. Nilabbor, som er hovedfangsten her, er en invaderende art som ble introdusert i innsjøen på 1950-tallet og tok livet av de fleste andre arter. Den er nå overfisket, men er fortsatt en stor eksportvare, hovedsakelig til Europa og særlig Nederland, hvorfra den delvis distribueres videre til andre deler av Europa, der den merkes «hvitfisk».
Om fotografen: Kadir van Lohuizen (f. 1963) er en nederlandsk prisbelønt dokumentar-fotograf som har dekket ulike konflikter i Afrika i flere år, men er mest kjent for sine langsiktige prosjekter omverdens syv største elver, stigende havnivåer, diamantindustrien, migrasjon i Nord- og Sør-Amerika og søppelhåndtering i seks av verdens megabyer. Van Lohuizen er tilknyttet Noor Images, har sittet i juryen for World Press Photo. I april ga han ut boken «Food for thought» og lanserte i tilknytning til utgivelsen en fire episoders TV-dokumentar om verdens matsystemer.