Berlin. Det lukter kjeller. Og det ser ut som en. Veggene er kledt til taket med hyller fulle av ting: Kjøkkenmaskiner, vaffeljern, verktøysett, malerutstyr, brettspill. Gjenstandene har alle et nummer, men ingen pris. Vi er i Leihladen i Berlin. «Lånebutikken» i bydel Prenzlauer Berg vil være et korrektiv til konsumsamfunnet.

«Tingene medlemmene deponerer her, tilfaller foreningen», sier Silke Kolwitz om en ordning der deltagerne kan låne like mange ting som de deponerer. «Man ønsker jo at det man låner bort skal behandles bra. Da tar man også godt vare på det man låner», legger hun til. «Sharing is caring», supplerer Nikolai Wolfert, lånebutikkens grunnlegger, og forteller at medlemmene også deler på å drifte og inventere (føre oversikt over varebeholdningen) i butikken. «Det vi vil, er å bygge et community», sier han.

Denne ettermiddagen har lånebutikken besøk av en kontingent fra den internasjonale kongressen for solidarisk økonomi, som i år avholdes i Berlin. Solbrune september-ben i sandaler, brokete påkledning, påfallende briller; også i det ytre virker forsamlingen alternativ, og forent i avvisningen av en konsumdrevet og vekstfiksert økonomi.

«Lånebutikken» Leihladen bekrefter kongressdeltagernes forestillinger om degrowth, om en ressurssparende og fellesskapsbasert bremseeffekt på markedsliberalismen. Det løftet som delingsøkonomien fra starten av bygget på: dugnad og deling.

Big business. Til tross for grasrotformater à la Leihladen og andre idealistiske initiativer som nettbasert foodsharing (distribusjon av matoverskudd fra private husholdninger, bakerier og andre partnere) eller social fashion shops (digitale byttebutikker for klær), den globale delingsøkonomien er en næring i bratt vekst, med store investorinteresser i ryggen.

Analysebyrået PwC spår at delingsøkonomien, som i 2014 omsatte for 15 milliarder dollar på verdensbasis, i 2025 vil omsette for godt over 300 milliarder dollar.

De siste fem årene er det på verdensbasis blitt investert over 9 milliarder dollar i nye gründerforetak innenfor delingssektoren. Bare i 2014 fløt det 6,8 milliarder dollar inn i denne gründerscenen globalt, sammenlignet med 341 millioner i 2010. Analysebyrået PwC spår at delingsøkonomien, som i 2014 omsatte for 15 milliarder dollar på verdensbasis, i 2025 vil omsette for godt over 300 milliarder dollar. Ideen om det kollaborative konsumet – en kongstanke for en ny økonomisk orden – er omgjort til en ekstremt lovende businessmodell.

Det henger uløselig sammen med den teknologiske utviklingen, i særdeleshet innenfor smarttelefon-segmentet. Tradisjonelle kostnader forbundet med søking, koordinering, transaksjon og kontroll faller i praksis bort. Et par fingersveip, og objekt, sted, tid og tro-verdighet kan enkelt stadfestes. Brukernes gjensidige omtaler av hverandre gjør at formidlingsleddet heller ikke må foreta egne anstrengelser for å gå god for de utallige aktørene som tilbyr varer og tjenester på plattformene deres. Alt er selvregulert. Arbeidsgiveravgifter, trygd og pensjon, forsikring og beskatning faller også bort når man «bare», vel å merke mot solide gebyrer, er en formidler av andres tjenester.

Regulering. «De fleste delingsøkonomi-aktørene er, når alt kommer til alt, profittorienterte foretak», sier Michael Woywode. «Konsumentene får utvilsomt en gevinst, men plattformeierne er de store profitørene».

«Det strider mot disse bedriftenes ry og image at de gjør store penger. De prøver heller å kultivere samfunnsaspektet og det økologi-orienterte ved foretaket.»

Professoren ved Institutt for næringslivsforskning ved Universität Mannheim forteller at det er mye hemmelighold rundt omsetning og inntekter, ikke bare av konkurransehensyn: «Det strider mot disse bedriftenes ry og image at de gjør store penger. De prøver heller å kultivere samfunnsaspektet og det økologi-orienterte ved foretaket», sier mannen som har stått fadder for det omfattende interdisiplinære forskningsprosjektet «i-share», som de neste tre årene skal undersøke delingsøkonomiens påvirkning på det tyske næringslivet.

«Det er nok transportsektoren som er hardest rammet», sier Daniel Veit, professor i informasjonsstyring ved Universität

Augsburg, og «i-share»-kollega. Samkjøringstjenester, bildelingsplattformer eller «ekstremtilfellet» Uber, den amerikanske sjåfør-formidlingstjenesten, setter særlig drosjenæringen på prøve.

«Mange av de forandringene vi nå ser, er ikke dekket av det eksisterende lovverket. Med Uber ser vi at det oppstår en helt ny næringsgren, og at denne de facto blir regulert gjennom retten, etter gamle regler», sier han om tjenesten som nå er forbudt i Tyskland, blant annet med hjemmel i konkurranselovgivningen.

«Vi trenger nye og enklere kontraktstrukturer som regulerer forholdet arbeidstager–arbeidsgiver», oppfordrer professoren på bakgrunn av et foreldet reguleringskart som ikke lenger stemmer med det økonomiske terrenget.

Ikke bare i Tyskland har Uber & co. skapt furore i taxibransjen. I San Francisco har virksomheten ifølge byens taxiforbund «dramatisk forandret» landskapet innenfor individuell persontransport. Bystyret krever nå at delingssjåførene hos Uber og andre plattformer registrerer seg på lik linje med andre næringsdrivende. Byrådet i San Francisco har også fått en annen av delingsøkonomiens opportunistiske utskudd i halsen: Parkerings-apper som formidler private og offentlige parkeringsplasser. Utover den regulære parkeringsavgiften, ser en uavhengig tredjepart sitt snitt til å tjene penger på et offentlig gode som gateparkering. Virksomheten er nå forbudt i San Francisco.

Vanskelig å måle. At delingsøkonomien skaper politisk debatt også på nasjonalt plan i de store økonomiene, vitner blant annet årets tyske «forbrukerdag» om, et etablert arrangement som i vår var viet det digitale fenomenet, og ble åpnet av Angela Merkel selv.

«Delingsøkonomiens påvirkning på det klassiske næringslivet kan komme til å bli svært stor de neste årene», spår Daniel Veit og minner samtidig om at det ikke finnes noen økonomisk indeks for å måle fenomenet, ei heller utprøvde redskaper til å kartlegge, regulere eller beskatte næringen. «Kunde-kunde-relasjonen er jo et område hvor det til nå ikke er blitt bedrevet noen verdiskaping», sier Veit. «For eksempel i de tre ledige setene i en bil som uansett kjører fra Hamburg til Berlin».

«Kunde-kunde-relasjonen er jo et område hvor det til nå ikke er blitt bedrevet noen verdiskaping», sier Veit. «For eksempel i de tre ledige setene i en bil som uansett kjører fra Hamburg til Berlin».

Disse setene har til gagns fått merverdi i Tyskland de siste årene. Siden den første nettbaserte formidlingstjenesten kom på plass i 2001, har utviklingen vært eksplosiv. Og samkjøring på lange og mellomlange strekninger er blitt en del av hverdagen for svært mange tyskere. I år fusjonerte de tyske og franske markedslederne innen samkjøring, og tjenesten Blablacar ligger i år an til å formidle 30 millioner samkjøringsturer i Europa. I fjor hadde internasjonale investorer gått inn med 100 millioner dollar i det ekspansive foretaket, som nå også snuser på en rekke markeder utenfor Europa.

En klassiker i delingsøkonomien er bildeling. Beregninger fra Bundesverband Carsharing (BCS), som organiserer næringen i Tyskland, spår tre millioner brukere nasjonalt i 2025, en økning på 200 prosent fra dagens nivå. Utover den etterspørselsorienterte veksten i de stasjonære bilparkene, har både BMW og Mercedes-Benz med hver sine store fri-flyt-flåter skapt et helt nytt, og internasjonalt ekspanderende storbymarked for stasjonsuavhengig bildeling.

På lengre sikt, når selvkjørende biler blir en realitet, vil kortene innenfor bildeling komme til å stokkes fullstendig om, tror BCS-leder Gunnar Nehrke. «Når det skjer, er det tenkelig at vi får bildelingssystemer som fungerer slik som kollektivtrafikksystemene gjør i dag», sier han. Andre mener at vi vil få integrerte systemer der bildelingsflåter ganske enkelt vil være knyttet opp til medlemmenes kalendere, som vil håndtere brukerens transportbehov.

Parallelt med at privatbilen som sådan blir overflødig, vil bilen bli mer attraktiv som transportform, og dermed også bilandelen i den individualiserte mobiliteten. Det er en utvikling som heller ikke er i tråd med delingsøkonomiens grønne grunnfilosofi.

Big data. Det er heller ikke helt i tråd med de opprinnelige idealene at én enkelt aktør skal få en tilnærmet monopolstilling, og absorbere «all» vekst og gevinst i et marked. Det er langt på vei tilfellet med romformidlingstjenesten Airbnb.

Det er ikke helt i tråd med de opprinnelige idealene at én enkelt aktør skal få en tilnærmet monopolstilling, og absorbere «all» vekst og gevinst i et marked. Det er langt på vei tilfellet med romformidlingstjenesten Airbnb.

Siden oppstarten i 2008 skal plattformen ifølge egne opplysninger ha formidlet halvannen million ferieboliger til over 40 millioner gjester i 34 000 byer verden over. I New York alene har selskapet mer enn 25 000 aktive husverter.

På samme måte som sjåfør-appen Uber vis-à-vis drosjenæringen, er Airbnb en «asymmetrisk» konkurrent til hotellnæringen. Delingsgiganten trekker til seg store investeringer og har siden i fjor doblet sin egen verdi til over 20 milliarder dollar. Airbnb og Uber er blant de høyest verdsatte amerikanske teknologibedriftene.

En annen aktør med rak vekstkurve er Nextdoor, et nettsted for formidling av tjenester innenfor nabolag. 

En annen aktør med rak vekstkurve er Nextdoor, et nettsted for formidling av tjenester innenfor nabolag. Etter en kraftig kapitalsprøyte estimeres selskapets verdi nå til 1 milliard dollar.

I USA samarbeider plattformen, som har anslagsvis 20 millioner brukere, også med kommunale myndigheter, og opptrer slik som en slags utvidet lokalavis – i direkte konkurranse med lokale medier. Nextdoor vil nå etablere seg i Europa, med Nederland som første brohode.

Særlig avgjørende for utviklingen av delingstjenester som Nextdoor, er analyse av person- og adferdsrelaterte data. Mens lovgivningen i USA på dette området er svært liberal, gjør det europeiske datalagringsdirektivet det vanskeligere å analysere relevante data og dermed også vanskeligere å lansere digitale forretningsmodeller i Europa.

«Konsekvensene for det europeiske næringslivets handlekraft vil i stor grad avhenge av hvordan vi legger opp lovverket videre», sier Daniel Veit. «Et betydelig økonomisk potensial truer med å forbli utappet», frykter professoren.

Angela Merkels forsikring om at Europa og USA i de pågående forhandlingene om en transatlantisk investerings- og frihandelsavtale, vil måtte komme til å møtes «et eller annet sted i midten» var en politisk håndsrekning til næringen.

«Vi er nødt til å inngå kompromisser som i den digitale tidsalder gjør det mulig for oss å utvikle et felles økonomisk rom», er Daniel Veits klare budskap på vegne av europeisk næringsliv.

Lite miljøvennlig. For Nico Paech, professor i miljøteknologi ved Universität Oldenburg, er dette rommet fullt nok som det er: Delingsøkonomien tjener ifølge professoren bare til å gjøre det enda trangere:

«Når næringslivet støter på sine egne grenser, når markedet er mettet eller ressursene knappe, da søkes det alltid etter veier ut av begrensningen», sier vekstkritikeren om en historisk prosess han kaller «industriell fortetning». Men da man der den materielle produksjonen opphører, bare kan skape ytterligere økonomisk vekst ved å intensivere bruken av det som allerede er produsert, skapes det rom for digitale gründere, for tilbydere som kan koordinere varene og tjenestene som sirkulerer i delingsøkonomien. Vi får en økonomisk fortetning.

Ikke bare forsøker delingsøkonomien å fylle de få gjenværende tidsintervallene i et menneskes liv som ennå ikke er besatt. Den er heller ingen ressurssparende økonomi, mener Peach, siden den får en rekke ringvirkninger: Sparer man penger på deling, er det slett ikke sikkert at varene og tjenestene man bruker gevinsten på, er økologisk bærekraftige, advarer professoren: «Det man sparer på å bruke for eksempel Airbnb, kan i seg gjøre at en interkontinental flyreise overhodet blir mulig».

Den hviterussiske internettkritikeren Evgeny Morozov nøyer seg ikke med å identifisere utette luker i økonomien. Han ser i den pågående digitale erobringen av stadig nye markedssegmenter en «neoliberalisme på steroider».

Det nye, kollaborative konsumet holder seg heller ikke innenfor den kapitalistiske logikken, nei, «monetariseringen av det private» invaderer selv de siste tilfluktsstedene frie for offentlighet og kommersialisering, mener Morozov.

Del alt, og du eier ingenting.