– Det som skjer i USA nå, er en viktig vekker både for canadiere og detglobale samfunnet, sier Emily Laxer, førsteamanuensis i sosiologi og leder av The Observatory of Populism in Canada ved York University i Toronto. Laxer har i flere år fulgt både høyre- og venstrepopulistiske bevegelser tett, og hun påpeker at høyrepopulisme og mistillit ikke er noe nytt, men er blitt mer utbredt de siste tiårene.

– Nå ser vi en eksplosjon av feilinformasjon og desinformasjon, med politisk polarisering som konsekvens, der motpartens intensjoner og legitimitet trekkes i tvil, sier hun.

Selv om det er mindre uttalt mistillit til myndigheter i Canada sammenlignet med mange andre OECD-land, er det del av en trend som i stor grad er drevet frem av sosiale medier og algoritmer også i Canada.

På Facebook-grupper som «Canadians support Trump» og «Canada The 51st State» har entusiastiske canadiere den siste tiden overgått hverandre i kreative måter å forene de to nordamerikanske flaggene på. Her selges effekter som for eksempel røde capser med påskriften «51st State», som bidrar til å forsterke opplevelsen av at en endring av verdenskartet slik vi kjenner det, er en reell mulighet.

Ifølge Laxer har imidlertid Canadas ytre høyre-fløy fortsatt en lang vei å gå før deres verdensbilde vinner gehør hos landets etablerte politiske partier.

Pandemien – et vendepunkt

At noe fundamentalt har endret seg i Canada de siste årene, er likevel åpenbart, ifølge forskeren. Hun ser pandemien som et vendepunkt, både politisk og sosialt.

Sammenlignet med naboen i sør, USA, nærmet Canada seg pandemien med strenge tiltak, som vaksinasjonskort for å oppholde seg på offentlige steder og arbeidsplasser, og obligatorisk munnbind for barn ned til fem år. Regjeringens håndtering omtales av mange canadiere som noe som førte til splittelse ikke bare i det canadiske samfunnet, men også mellom venner og familier.

– Målinger viste at majoriteten av canadierne fikk økt tillit til myndighetene under pandemien. Et mindretall følte seg imidlertid overkjørt og utestengt fra beslutningene som angikk deres eget liv. For noen ble det starten på en søken etter alternative sannheter og samfunnsorganiseringer, forklarer Laxer.

Forskeren mener at den oppsiktsvekkende protestbevegelsen «Freedom Convoy», ledet an av canadiske lastebilsjåfører som motsatte seg myndighetenes vaksinekrav, ble et avgjørende øyeblikk i det politiske landskapet. En betydelig andel canadiere kjenner fortsatt på konsekvenser av pandemien, som økt inflasjon, høyere levekostnader og boligkrise.

Fra skeptiker til utbryter

For den tidligere boliglånsmegleren Laurie Baird fra den liberale provinsen British Columbia på Canadas vestkyst, ble pandemien ikke bare et vendepunkt, men også noe som førte til et brudd med samfunnet slik hun kjente det.

Baird, som sier at hun allerede i 2016 begynte å stille spørsmål ved mainstream media og helsemyndighetenes anbefalinger, mistet jobben da obligatorisk vaksinering på arbeidsplasser ble innført i Canada under pandemien. At menigheten hun hadde vært en del av i over 20 år, valgte å samarbeide med myndighetene og omgjorde lokalene til et vaksinesenter, utgjorde enda en enorm skuffelse for henne. Baird fant etter en stund et nytt fellesskap i en mindre menighet med et verdenssyn som lignet hennes eget. Da pastoren i dette trosfellesskapet kjøpte et landområde i en avsidesliggende dal, var Baird rask til å investere. Sammen med en håndfull andre medlemmer av menigheten bor hun i dag i et kristent samfunn som kaller seg «Jesus is King».

Baird omtaler seg selv som awake – våken – og mener at verden styres av en korrupt elite – langt på vei i feil retning – og at USA, med Donald Trump i spissen, er en motkraft til denne utviklingen.

– Hvis du begynner å grave i ting, finner du raskt at vi er blitt løyet for i lang tid, hevder Baird.

Forbereder seg på «den siste tiden»

Ut fra dette har hun mistet troen på den canadiske regjeringen. Hun mener landet ville vært bedre tjent med å være en del av USA.

– Canada er mindre våkent enn USA, og det ville vært mange fordeler med å bli en del av dem – militær styrke, innvandringskontroll, økonomisk stabilitet, enklere handel. Det gir mening, sier Baird.

Det er også blitt stadig viktigere for henne ikke å være avhengig av canadiske myndigheter og regulære samfunnsstrukturer. Huset hennes er derfor bygget med tanke på selvberging: Det drives på solenergi, det har vedovn og et drivhus i hagen. Egg kjøper hun fra naboene, og hun har nylig fått jaktlisens. Baird sier at hun også mistet tillit til bankene, spesielt etter at myndighetene frøs bankkontoene til over 250 «Freedom Convoy»-demonstranter i 2022, og hun betaler derfor mest mulig med kontanter.

For Baird handler overlevelse om mer enn mat og strøm. Hun ser det også som en åndelig forberedelse.

– Mange av dem som våknet, ser at endetiden er nær. Kanskje er det bare to år igjen før verden faller fra hverandre, og Gud vil snart samle sitt folk.

For en slik vanskelig tid ser hun Donald Trump som en nøkkelperson.

– Han er raus, snill – han har ingenting å tjene på å være president. Han kjemper for en bedre verden.

Århundrets sammenslåing

Men selv om tanken på Canada som USAs 51. delstat har fått et oppsving etter den amerikanske presidentens uttalelser, er ikke ideen noe Trump selv har funnet på.

Det er mange år siden praktiske forslag til gjennomføring og filosofiske argumenter for ideen ble luftet første gang, som for eksempel i boken til den amerikansk-canadiske journalisten og professoren Diane Francis «Merger of the Century: Why Canada and America Should Become One Country» fra 2013.

Canada er heller ikke ukjent med andre separatistbevegelser, som i Québec. Den har vært relativt inaktiv i noen år, men er på vei tilbake. I tillegg er det dukket opp noen litt mer spøkefulle kartomskrivninger fra Cascade-bevegelsen, som at den nordvestlige delen av Nord-Amerika, spesielt del-statene Washington, Oregon og British Columbia, kunne dannet en enhetlig region eller til og med slå seg sammen til ett land eller en politisk enhet, forteller populismeforsker Emily Laxer.

– Også i Alberta er det en betydelig bevegelse som snakker om løsrivelse, og som har vokst etter pandemien. Mange utenfor Canada er ikke klar over hvor sterk denne bevegelsen faktisk er. Omtrent 30 prosent av Albertas befolkning svarte i en meningsmåling at de var åpne for at provinsen kunne forlate Canada, sier Laxer.

Samtidig påpeker hun at den virkelig store utfordringen for Canada er diskusjonen rundt nasjonsbygging, identitet og Canada som enhet.

– Ideen om å bli en delstat i USA har for liten støtte i befolkningen til å være et reelt politisk prosjekt. Jeg tror det handler mest om retorikk og en måte å uttrykke følelser eller tilhørighet på.

«Som å sove ved en elefant»

Rundt 90 prosent av den canadiske befolkningen bor innen 160 km fra den amerikanske grensen. Canadas statsminister i 1969–1979 og 1980–1984, Pierre Trudeau (Justin Trudeauds far), beskrev det å leve ved siden av USA som å sove ved en elefant – der hver bevegelse og grynt påvirker deg.

Men Laxer poengterer at selv om USAs politikk påvirker den canadiske hverdagen, er Canada også et sosialt og politisk prosjekt som er definert i opposisjon til USA.

– Konføderasjonen i 1867 ble blant annet dannet som et svar på frykten for amerikansk anneksjon etter borgerkrigen. Ideen om å danne et fellesskap basert på «fred, orden og godt styre» var et motrevolusjonært prosjekt som sto i kontrast til USAs revolusjonære nasjonsbygging, sier Laxer.

Hun mener også at Canada kan dra fordeler av å observere hva som skjer sør for grensen for så å svare på det på en måte som passer med Canadas unike politiske og sosiale tradisjoner.

– Jeg tror tradisjonene for et godt styre har kapasitet til å bringe canadiere sammen igjen, sier Laxer. 

Macho-retorikk

Trump er anklaget for å bruke såkalt Manifest Destiny-retorikk (se faktaboks), men hans uttalelser om å overta styringen av Canada, Grønland og Panama bør ifølge seniorforsker Andreas Østhagen ved Fridtjof Nansens Institutt anses som et uttrykk for en kalkulert strategi.

Han mener Canada som USAs 51. stat er langt fra å bli en realitet.

– Man kan være alarmistisk og tro at Trump ønsker et større land, men jeg tror det er litt for ekstremt. Han forstår reglene, og han har rådgivere som er klar over begrensningene, sier Østhagen.

Han velger å se på Trumps handlinger som en forhandlingstaktikk, der presidenten forsøker å få gjennomslag for sine interesser.

– Han bruker en machoretorikk, lik det vi ser hos Putin, Netanyahu og Orbán. Det klinger godt blant Trump-supportere, og han fremstiller seg selv som en sterk beskytter av amerikanske interesser, sier Østhagen.

Forskeren påpeker at Trump tilsynelatende er blitt besatt av ideen om forsyningssikkerhet og kritiske mineraler, noe som også kommer tydelig frem i hans håndtering av Ukraina. Samtidig understreker Østhagen at det finnes langt enklere måter å sikre tilgang til disse ressursene på enn ved å forsøke å «overta» andres land.

– Utspillene fungerer blant annet som en effektiv avledningsmanøver, som trekker oppmerksomheten bort fra hva Trumps administrasjon faktisk gjør på hjemmebane, og hvilke lover og regler de endrer.

Den perfekte «posterboy»

Trump har hatt flere konflikter med både Canada og Mexico, spesielt når det gjelder handel. Østhagen peker på en oppfatning blant mange amerikanere om at Canada og Mexico har profittert på amerikanske selskapers bekostning.

– Gjennom å skjerme USA for konkurranse er Trump ute etter positive resultater for amerikanske selskaper, sier Østhagen.

I tillegg til de økonomiske faktorene har det også vært en personlig dimensjon i Trumps forhold til Canadas tidligere statsminister Justin Trudeau, som satt ved makten i nesten ti år, altså gjennom hele Trumps forrige presidentperiode.

– Trump ønsker å provosere og vise fingeren til den liberale eliten, og Trudeau har vært den perfekte posterboy for woke og liberalismen, og ble en åpenbar person å provosere, sier Østhagen.

Trump-oppsving 9. mars ble økonom Mark Carney valgt til ny partileder i Liberal Party of Canada og overtok som statsminister 14. mars. Han og de liberale vant valget i Canada 28. april. Foto: AP/NTB

Ekstreme forskjeller

Også Østhagen mener pandemien medførte ulikhet og utfordringer som bidro til å intensivere gjennomslagskraften for høyrepopulisme. Sittende myndigheter får gjerne skylden.

Forskeren har selv bodd både på vest- og østkysten av Canada, og sier det canadiske politiske systemet ligner det britiske, der det er stor avstand mellom politikere og folk flest.

– Canada preges av eliter og tydelige klasseskiller. Det er samtidig et svært individualistisk samfunn, som økonomisk er mer likt USA enn Norge. I Vancouver, for eksempel, kan man gå gjennom en av verdens dyreste byer, for så å komme til hele nabolag preget av åpent rusmisbruk og bosteds-løshet. Forskjellene er ekstreme, sier han.

Veien videre

Østhagen mener at forholdet mellom Canada og USA kan stabilisere seg i tiden fremover, spesielt dersom Canada skulle få en ny konservativ stats-minister med et bedre forhold til Trump i neste valg. Det regjerende liberale partiet har imidlertid fått økt oppslutning siden annekteringsutspillene og Carney tok over som statsminister. Det antas derfor at det vil avholdes valg i løpet av våren, men senest 20. oktober.

Trump er uansett ikke tjent med langvarige konflikter med Canada, ifølge Østhagen.

– I løpet av et år–halvannet vil antagelig rammene for Trumps spillerom internasjonalt være satt, og da vil han primært måtte konsentrere seg om Ukraina, Midtøsten og Kina, sier Østhagen.

Om Trumps strategi vil styrke USA globalt eller skade deres allianser, gjenstår å se. Likevel er det klart at hans direkte stil og forhandlingsstrategi vil ha stor påvirkning på verdenspolitikken i årene som kommer. Canadas fremtid avhenger av politisk handlingskraft som tar tak i de økonomiske problemene befolkningen står overfor, ifølge Laxer.

– Folk må kunne se at hvis de jobber hardt, vil de en dag kunne kjøpe en bolig, sende barna sine på universitetet og, ikke minst, ha råd til daglige utgifter, sier sosiologen.

– Dersom disse grunnleggende økonomiske problemene ikke blir løst, vil canadiere fortsette å søke alternative sannheter og radikale måter å uttrykke sin misnøye på, normalisert av Trumps retorikk.