Religion i et maktspill.
Det enorme tallet på drepte, og lidelsene til alle som påvirkes av borgerkrigen i Syria, er nær umulig å ta inn over seg. Det er i tillegg ekstremt krevende å forstå stridens kime ut over at et stort antall opprørsgrupper ønsker å styrte Assads regime. Legger man til de ulike religiøse, regionale og globale interessekonfliktene, ligner situasjonen det Midtøsten-ekspert Cecilie Hellestveit beskrev som «en kokende heksegryte av kjemiske våpen, atomvåpen, terrorgrupper og strategiske interesser».
To og et halvt år etter at opprøret startet, er opposisjonen sterkt fragmentert med minst to fronter, som i tillegg til å slåss mot Assad, ligger i krig med hverandre. Den største opprørsgruppen FSA er blitt angrepet av islamistiske ekstremister, noe som igjen har utløst hevnaksjoner. Et slikt uoversiktelig fiendebilde vil i neste omgang kunne tjene regimets stilling, og gi grobunn for radikalisering.
I kulissene for denne tragiske utviklingen står stormaktene i Midtøsten, Iran og Saudi-Arabia – og i bunnen ligger det eldgamle skillet mellom sjia og sunniislam, som er manifistert gjennom flere århundrer med sosiale, politiske og økonomiske ulikheter, parret med undertrykkelse, diskriminering – og blodsutgytelse. Denne historien har forsterket mange sjiaers opplevelse av seg selv som de undertrykte, og deres syn på sunnier som undertrykkerne. I store deler av islamsk historie er sjiaer blitt behandlet som en underklasse og holdt utenfor sentrale posisjoner. Med unntak av Iran, har sunnier historisk hatt makten også der sjiaer er i flertall. I dagens Syria er det motsatt: Mens sunnier er i flertall (74 prosent), har et sjiastyre hatt jerngrep om landet i over 40 år.
Begrepet ny-sekterisme benyttes for å beskrive et nytt, primært ideologisk og storpolitisk fenomen som er del av de nye frontene i Midtøsten. De ulike alliansene har oppstått vel så mye ut fra politisk bekvemmelighet som fra religiøs eller sekterisk solidaritet.
Økt sekterisk vold ser ut til å være en av de mest håndfaste og tragiske utfall av den arabiske våren. Denne volden er i hovedsak politisk drevet med formaninger om gruppesolidaritet og identitetsoppgjør, med fiendtlighet over sekteriske skillelinjer som resultat. Men flertallet av sunnier og sjiaer ser ikke seg selv som soldater i en sekterisk krig.
Sentralt i profeten Muhammeds lære står likhet og ydmykhet: Ingen er født med privilegier, men vurderes gjennom sine handlinger. For å demonstrere uviktigheten av rang, utnevnte profeten en frigitt etiopisk slave til den viktige stillingen som bønneutroper. Dette står i kontrast til en tro om at noen er mer spesielle enn andre gjennom nedarvede rettigheter.
Når mye av kampen i dag handler om politikk, makt og privilegier, blir veien lang tilbake til denne religiøse kjernen i islam.
Sunnier og sjiaer vil aldri kunne akseptere hverandres tolkning av den religiøse arven som sannhet – de står i motsetning og ville underminert hverandre. Det eneste alternativet er å anerkjenne ulikhetene. Før det kan skje, kreves forsoning.
Khomeini skal ha hatt som mål gjennom dannelsen av den første islamske staten, å omfavne både sunnier og sjiaer. Det var først da Ahmadinejad ble president i 2005 og torpederte denne linjen, at forholdet til Saudi-Arabia og andre sunnidominerte land virkelig surnet. Åtte år senere settes det stor lit til Ahmadinejads etterfølger Hassan Rouhani. Rouhani valgte Ryiadh som mål for sitt første statsbesøk, noe som ble omfavnet av saudierne. Begge land har behov for en tilnærming: Iran vil igjen kunne omfavne et fellesskap av sjiaer og sunnier, og Saudi-Arabias sjiaer vil kunne bli beroliget.
Og relasjonen er viktig for å kunne løse proxykriger over hele regionen: Ikke bare i Syria, men i Libanon, Irak, Jemen, Somalia, Palestina og andre arabiske land uten tilstrekkelig nasjonal ledelse.
Om kampene på bakken og de radikale grupperingene vil la seg påvirke av en tilnærming, eller gjøre det de kan for å sabotere en slik «forbrødring» mellom erkefienden Iran og deres egen viktigste allierte, gjenstår å se.
Ellers kan man bare håpe at de ulykksalige konsekvensene av det uforsonlige religiøse skismaet, beveger stadig flere til å akseptere ulikhetene i de to trosretningene.
Tine Skarland, redaktør
