Trump og menneskelige «ofringssoner».

Mens verden venter i surrealistisk spenning på utfallet av det amerikanske presidentvalget, foregår i disse dager en internasjonal geologikongress i Sør-Afrika. Her skal det avgjøres hvorvidt kloden har forlatt den geologiske epoken Holocen og entret Antropocen – en ny fase som kjennetegnes av at menneskelig aktivitet har påvirket naturen i så stor grad at det har ført til 

geologiske endringsprosesser av Jorden, som kan vise seg å være irreversible.

Antropocen representerer en krystallklar advarsel, men samtidig en historisk mulighet for å rette på vårt forhold til planeten. I en tid da politiske motsetninger synes skarpere enn noen gang, og kloke hoder har stadig større vanskeligheter med å nå frem i et «140 tegns-regime», er det dårlige kår for oppmerksomhet rundt en slik geologisk nyhet, til tross for den tabloide sprengkraften i at naturen kan ha mistet sin evne til å slå tilbake.

Av de mest fatale arrene menneskeheten har påført naturen, er dét geologene kaller «ofringssoner» – områder ødelagt av virksomhet som kull- og mineralutvinning, prøvesprengning av atomvåpen eller dumping av plast og giftstoffer som vil overleve ikke bare oss, men et ukjent antall generasjoner fremover. Kreftene i fri flyt under det hele, er angivelig menneskets ukontrollerte og selvdestruktive grådighet og kortsiktighet.

På oppløpssiden i den amerikanske valgkampen er det et langt sprang – men samtidig en interessant parallell – til Donald Trump. Med sin oppslutning det siste året har han avdekket en slags menneskelig ofringssone, der moral, medmenneskelighet og empati ser ut til å ha gått tapt. Trumps tilhengere mistet samtidig evnen til å ta inn over seg konsekvensene av hans destruktive og kortsiktige politiske utspill.

Trumps politikk er likevel ikke ny, men har røtter i Det republikanske parti. I artikkelen «Tilfellet Trump» på side 59–67 blir vi minnet om den rasebevisste og nasjonalistiske politikken ført av flere tidligere aspirerende republikanske presidentkandidater. I 2016 er den store forskjellen at denne politikken – forvrengt ytterligere av Trumps rabiate utsagn – ga ham fritt leide helt frem til endelig nominering, uten at noen maktet å stoppe ham.

I erkjennelsen av at man ikke kan redde verden alene, men er avhengig av felles løft og internasjonalt samarbeid, er det gjennom årtier bygget opp et stort antall ulike institusjoner på tvers av landegrenser. I en tid med akutt behov for slike institusjoner til å håndtere migrasjon, humanitære kriser, økonomi og klima, blir de forsøkt nedvurdert i samme takt som globalisering løftes frem som skjellsord.

I en slik situasjon slår Trump politisk mynt i sin «ofringssone» på de usikre tidene verden er inne i. Trump er i «godt» selskap med en rekke andre politiske ledere, men vinner stort på navleskuende amerikaneres manglende forståelse av at USAs politikk får helt spesielle politiske og sosiale konsekvenser for en hel verden.

Før amerikanere går til valg i november, vil geologikongressen i Sør-Afrika ha landet på en avgjørelse på hvorvidt Atropocen har fortrengt Holocen. At en slik overgang representerer et mulig point of no return, burde gi de mest hardhudede frysninger på ryggen.

Hensikten med en innføring av en ny geologisk epoke er riktignok ikke bare for å påpeke hvor vi har feilet og hva vi har forårsaket – men også å gi verden en mulighet til å endre kurs.

Kanskje finnes det også håp for den menneskelige ofrings-sonen Trump har lagt øde med sine rabiate utspill.

Tine Skarland, redaktør