Uharmoniske sjøreiser.
I år forventes 24 millioner mennesker å legge feriepengene sine i cruise – 60 prosent flere enn for bare ti år siden. Cruise er en av de raskest voksende turistformene i internasjonalt reiseliv – og på listen over de mest ettertraktede destinasjonene står norske fjorder. Det tegnes gjerne et bilde av cruiseturisme som ren og miljøvennlig, men skipene – beskrevet som «flytende byer» – avgir, som byer flest, et solid miljøavtrykk. Energibruken pr. cruisepassasjer er høyere enn for alle andre transportmidler, inkludert fly. Men, flytende i internasjonale farvann store deler av tiden, unnslipper cruisenæringens utslipp de offisielle klimaregnskapene. På land merkes også trykket i form av people pollution.
Det som er den ultimate feriedrømmen for noen, fremstår for andre som en striglet, Disney-aktig affære, der ønsket om å oppleve urørt natur står i bisarr kontrast til trengsel både om bord og på de «urørte» destinasjonene. Spektakulær utsikt fra dekk oppveier muligens for klaustrofobiske tilstander på soldekk og i buffetrestauranter, eller kanskje er det fellesskapet som lokker mange uten å stå i motsetning til naturinteressen. Cruise som ferieform er dessuten relativt rimelig. For miljøet derimot, er verdens cruisetrafikk steindyrt.
Da verdens hittil største cruiseskip «Harmony of the Sea» i mai la ut på sin første passasjerseilas fra Southampton i England, var det med en maskinkapasitet som på maks fart brenner av over 5000 liter pr. time med en dieselvariant som avgir eksos med 90 prosent høyere svovelinnhold enn fra den som benyttes i biler. I lille Southampton bor det kun 250 000 mennesker, men som Europas travleste cruisehavn har byen likevel fått plass på listen over Storbritannias mest forurensede.
Luftforurensningen fra cruiseskipene er likevel bare toppen av isfjellet. I tillegg kommer forurensning under havoverflaten, i form av olje, gråvann, kloakk og ballastvann.
Temaet er følsomt. Det tok ikke mange ukene etter at The Guardian publiserte en kritisk artikkel om utslippene fra «Harmony of the Sea», før rederiet Royal Caribbean Int. gikk til rettslige skritt mot avisen.
Det vestnorske fjordlandskap står oppført på Unescos verdensarvliste, men er også Norges største cruiseseverdighet, manifestert gjennom fjorårets 1153 cruiseanløp. Blant de mest besøkte destinasjonene på denne ruten, er Geiranger. Allerede for ti år siden viste luftmålinger utført av Norsk institutt for luftforskning at Geiranger på enkelte dager hadde like forurenset luft som i en europeisk storby. Siden den gang har kurven for antall cruiseanløp pekt rett oppover.
Belastningen på naturattraksjonene kan i verste fall, sett med turistbriller, ødelegge Norges fremste turistprodukt. Når inntektene fra cruiseturister i tillegg er betydelig mindre enn fra andre turistformer, er det åpenbart behov for å tenke nytt. «Cruiseturismen er kanskje det minst lønnsomme turismesegmentet vi har», konkluderes det i en omfattende rapport som viser vei mot en bedre forvaltning av cruisetrafikken.
Når et overfylt Bergen anses som en «turistfelle» av flere amerikanske reiseagenter, burde skipsklokkene ringe hos alle med påvirkningsmulighet på norsk reiselivsstrategi. Det mangler ikke på gode råd, og ingen vil cruise-turismen til livs, men få på plass en bedre forvaltning. Cruise-turismen styres innenfor rammene av flere ulike forvaltningsnivåer og er i skvis mellom lokale, kommersielle mål og en bærekraftig helhetstenkning.
Antall besøkende er ingen god måleenhet for suksess – selv om vi i Norge har en lang, ydmyk tradisjon for å strutte av stolthet når noen ser vår vei. Det kan se ut som vi mangler selvtillit på den norske naturens vegne. Forsker ved Vestlandsforskning, Eivind Brendehaug, uttrykte overfor Bergens Tidende allerede i 2011 at han synes det er underlig at cruisebåtene har «fri tilgang på perlene i verdensarvområdene på Vestlandet».
Om noen mente turismen kunne bli en av de nye bærebjelkene etter oljen, og den norske naturen er det som skal gjøre dette mulig, har man valget mellom å sette foten på bremsen – eller skyte seg i den. Inntektene fra en øremerket ilandstigningsavgift vil kunne veie noe opp for slitasjekostnadene utløst av de mange, og økende, cruiseanløpene.
«Norway in a nutshell» er navnet på opplevelsespakken som skal lokke cruiseturister til Norge. «Norge i et nøtteskall» – i betydningen typisk norsk – er dessverre også en egnet beskrivelse av puslete norsk forvaltning av nok et område som omfatter miljøhensyn.
Tine Skarland, redaktør
