Den rosa fare.
Grelle kontraster. Mens det å få både tre, fire og fem barn mange steder i Vesten er et trendfenomen og hylles som ideal, er kinesiske par i over 30 år blitt pålagt å klare seg med kun ett. De som har erfart den endeløse gleden over samværet med barn, vet også hvor lett det er å skjemme dem bort. Én av de mindre håndfaste, men like fullt forståelige, konsekvensene av den kinesiske ettbarnspolitikken, er at foreldre gir sin «lille keiser» alt de har å by på.
Den norske forfatteren Gro Dahle sa en gang at hun rett og slett ikke kunne hatt bare ett barn, fordi hun ville vært redd for å kvele det med kjærlighet, og at hun derfor måtte få flere barn å spre den på (hun har tre). Dahle skriver vakkert i et dikt «Når jeg kveler barnet mitt, kveler jeg det med de beste hensikter». Det er kanskje få andre enn kinesiske ettbarnsforeldre som har bedre hensikter med – eller grunn til – å øse tid og kjærlighet over sitt eneste barn.
Usikker alderdom. Om det ikke mangler på foreldrekjærlighet for Kinas enebarn, står utfordringene likevel i kø i landet med 1,34 milliarder mennesker. En folketelling fra 2010 viser at dagens fødselsrate er på rekordlave 1,4 barn pr. kvinne. Om 30 år vil det kun være to unge i arbeidsfør alder for hver av Kinas pensjonister. De unge må ta seg av stadig flere eldre – som lever stadig lenger i et land som mangler offentlig eldreomsorg. For enhver kinesisk familie vil dét å investere i sitt eneste barns utdannelse derfor være den beste garanti for å bli tatt hånd om senere i livet.
Gode hensikter. Spørsmålet som nå stilles, er om Kina i det hele tatt hadde behov for den drastiske ettbarnsbegrensningen. De siste 40 årene har fertilitetsraten i for eksempel India sunket til 2,7 barn og i Thailand til 1,8 – helt uten tilsvarende restriksjoner. Ettbarnsprogrammet var omstridt da det ble lansert i 1979, og Kinas ledere var fullt klar over mulige negative konsekvenser. Restrik-sjonene var i utgangspunktet heller ikke ment å gjelde evig, men å holde én generasjon «i sjakk» med den hensikt å øke den enkeltes inntekt. 30 år med fødselsrestriksjoner har gitt Kinas myndigheter den generasjonen som den dikterte. Nå øker presset for en omlegging, og mange spår at kommunistpartiet snart blir nødt til å revurdere sin strategi. Ettbarnspolitikken har spesielt gått ut over kvinner og jentebarn, som på den kinesiske landsbygda fortsatt risikerer å bli kvalt fordi de er født med galt kjønn – eller å bli valgt bort allerede i magen.
Kvinnene kommer. Siste utgave av The Economist/Intelligent Life forteller en oppløftende historie om unge kinesiske kvinner født på 1980- og 90-tallet. De føler seg ikke lenger diskriminert, men har fått nye muligheter til utdannelse og jobb som gir dem en ny frihet og kontroll over eget liv. At kvinnene nå, med et overskudd av menn, har råd til å være stadig mer kresne i valg av ektemann, er kanskje en fattig trøst i lys av medaljens bakside. Den skjuler en økning i vold mot kvinner i samfunn med større kjønnsubalanse, der ugifte og kanskje arbeidsløse menn føler seg truet av kvinners nye, brå mobilisering oppover i samfunnet. Bortvelgelsen av jentebabyer over så mange år kan også føre til en reduksjon i antall familier i neste generasjon.
Det gjelder å ta vare på kvinnene. For Kina kan komme til å trenge dem.
Tine Skarland, redaktør
