Sentimentalitet eller opprør?
I den franske komedien «Mon Oncle» fra 1958 sliter den elskelige Monsieur Hulot med å finne ut av de mange tilsynelatende effektiviserende tekniske nyvinningene som velter inn over 1950-tallets Frankrike, og som ingen ser ut til å sette spørsmålstegn ved nytten eller gleden av. Filmen fremsto utrolig komisk for meg som barn på 1970-tallet, uten at jeg husker helt om det skyldtes Hulots klønethet eller de science fiction-aktige innretningene, som ikke lignet noe vi hadde sett tidligere.
Regissør Jaques Tatis kritiske blikk på modernisering og forbruksjag ble beskyldt for å være bakstreversk og reaksjonært. Men filmen, som vant Oscar for beste utenlandske film i 1958, traff like fullt mange i etterkrigstidens elleville materialistiske utvikling. Den sjelløse boligen til Hulots slektninger er som et romskip, preget av steril estetikk der kjøkkenutstyret har et lydnivå som fra en jetmotor, elektriske dører og dingser utfører enhver tenkelig funksjon – alt mer egnet til å imponere gjester enn å være funksjonelt for brukerne.
Om «Mon Oncle» ikke fremkaller latter på samme måte i dag, er det kanskje fordi vi ikke lenger stiller spørsmålstegn ved den teknologiske utviklingen. Men mange mener at denne utviklingen kun er for teknologiens egen skyld, og blant det som har størst skadelig innflytelse i vår tid.
Når horder av mennesker er blitt bunnløst avhengig av personlige dingser – opprinnelig designet for å spare tid – er det fristende å si seg enig.
Så om teknisk perfeksjonering står i høysetet, hva er det da som får noen av oss – og stadig flere – til å hente frem avlivede formater som kassetter og knitrende vinylplater for fornyet musikkglede? «Spol tilbake til start» på side 78–81, er blant artiklene i månedens utgave som prøver å gi et svar på det.
MiniDisc-en, lansert av Sony i 1992, var ment å overgå både kassetten og CD-en på holdbarhet, lydgjengivelse og opptaksmuligheter. Men MiniDisc-spilleren floppet, solgte kun 50 000 i sitt første år og nådde aldri masse-markedet. Dette skyldtes i stor grad at prisen var alt for høy for unge trendsettere – men også at plateselskapene ikke var villige til å tilrettelegge sine utgivelser for dette formatet. Så da mp3-spilleren ble lansert, og Apples iPod kom på markedet i 2001, smalt den siste spikeren i MiniDisc-kista. I iPod-ens første år falt salget av MiniDisc-er og kassetter med 70 prosent.
MiniDisc-en floppet, til tross for at den leverte på det utviklingen var ment å handle om. Ofret vi lydkvaliteten på alteret for større tilgjengelighet og fleksibilitet? Invasjonen av isolert sett rimelige, uforpliktende mp3-filer, løsrevet som de var fra helhetlige komposisjoner, parallellt med Apples lydnivåmaksimering og smarttelefon-avspilling, førte antagelig til at vi ble nødt til å fire på lydkvalitetskravene – i seg selv en pussig liten forbruker-revolusjon. Kanskje førte det samtidig til at vi så bakover, til formatene som vi litt ufrivillig hadde lagt bak oss for å henge med i knitrefrie formatsvinger.
Med på kjøpet fulgte muligheten for å slippe sentimentaliteten løs og hente frem vinylplater og kassetter, som vi hadde så god tid på å bli glad i.
Vi er ikke tekniske kløner som Monsieur Hulot, men det er åpenbart mer enn teknisk perfeksjonering som styrer våre formatvalg. Mer sentimentale faktorer ser ut til å ville ha et ord med i laget over utviklingen.
Også på filmavspillingsfronten har vi slakket på det lenge altoverskyggende kvalitetskravet. BlueRay-formatet rakk aldri å parkere DVD-en før vi landet i sofaen foran datastreaming på nettet. Hele det fysiske avspiller-formatet er i fritt fall, ikke minst fremskyndet av at vi i årevis har måttet akseptere filmklipp i gjørmekvalitet, ikke minst på YouTube.
Alt skal gå fortere, 3G, 4G, vi vil underholdes overalt. Enorme mengder data slåss om plassen på et internett som vi stadig blir påminnet om ikke har uendelig med plass. Levende bilder antas å utgjøre mer enn 90 prosent av all nettrafikk i 2014. På veien ofres kravene til lyd- og bildekvalitet. Da kan vi kanskje like gjerne henfalle til sentimentalitet på den ene og andre fronten?
Monsieur Hulots unge nevø kjedes til døde av monotonien i foreldrenes tekniske vidunderhus, og søker istedet samvær med sin jordnære onkel.
Er det det samme som skjer med de av oss som nå vekker til live gamle formater? Styres vi av sentimentalitet eller opprør over at vi er blitt fratatt en oppbygget relasjon til et format vi er blitt glad i?
Kanskje kan det sies så enkelt som min niårige datter uttrykte det da videobutikken på hjørnet nylig ble lagt ned, som én i rekken av mange: «Åh, nå kan vi ikke gå ut og leie oss film mer, da blir det litt mindre koselig å leie film.»
Det skal nok gå. Eller så får vi håpe at «DVD-ens venner» kommer på banen og tar tak.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: JAQUES TATI: «MON ONCLE», THE GUARDIAN, AFTENPOSTEN, WIKIPEDIA
