Mennesket som x-faktor.
Nyanser av grått. «Man legger ikke merke til det før det er for sent.» Uttalelsen kom fra en NTNU-lektor om den bokstavelig talt overfladiske utviklingen for norske bolighus som stadig sjeldnere males i farger, men
i stedet pakkes inn i nyanser av grått. Analysen, som også påpekte at vi ukritisk følger trender, kan i all sin trivialitet også fungere som en generell oppsummering av uønskede endringer der vi sjelden ser, forstår eller tar inn over oss konsekvensene før vi har latt dem skje.
Utvikling av mer dyptgripende karakter blir med noen unntak (med klimaendringer i tet), oftest formidlet til oss av forskere som fremskritt, enten det gjelder genmodifisert mat eller eggdonasjon. Vitenskap skal pr. definisjon overskride det vi kjenner, men spørsmålet er selvsagt om vi tar ansvar for det teknologien setter i sving, eller om den drives fremover av menneskets «hensynsløse» oppdagertrang paret med profitthensyn, og er avhengig av å underkommunisere konsekvenser og ikke se seg tilbake.
Frykt og lengsler. Historiens ulike fremtidsvisjoner har alltid vært farget av samtidens lengsler – eller frykt. Om teknologiens muligheter i tidligere tider ga næring til mer lystbetonte fantasier, er vi i 2015 også mer preget av reelle advarsler mot kunstig intelligens, overflødiggjøring av arbeidsplasser og menneskelig fremmedgjøring.
På individnivå advares vi for eksempel mot konsekvensene av nettbrettbruken blant små barn, som enkelte hjerneforskere mener vil frata en hel generasjon konsentrasjons- og læreevnen. Slike bekymringer trenger sjelden gjennom, like lite som pekefingre mot at sosiale medier gjør oss passive og selvopptatte. Teknologiens effektivisering beruser oss. Tidsperspektivet er for langt – og vi morer oss på veien. Kanskje vil en eventuell plassmangel på nettet være eneste showstopper.
Intelligent respons? Større inntrykk gjør det selvsagt når verdens ledende fysiker, Stephen Hawking, hevder at utviklingen av avansert kunstig intelligens (KI) kan innebære slutten for menneskeheten.
Menneskelig misbruk hevdes å være den største faren med KI, og i vår
tid sukrer jo ikke akkurat dette pillen. Tilhengere av kunstig intelligens mener frykten er overdrevet fordi utviklingen beveger seg med små skritt. Men nettopp de små skritt kan føre til at vi mister målet av syne, og forstyrres ytterligere av vår iboende fascinasjon for menneskets evner og tilsynelatende endeløse muligheter.
Det er dog ikke nødvendigvis bare teknologien som er ansvarlig for urovekkende «fremskritt». Mennesket klarer det også nesten helt alene, noe for eksempel den voldsomme utbredelsen av privat militærindustri er et eksempel på. I den nye boken «The Modern Mercenary» advares det mot at det internasjonale samfunnet er i ferd med å miste muligheten til å gripe inn mot kriger og konflikter – den mest brutale menneskelige aktivitet – fordi kontrollen med stadig flere hærer i konfliktsoner er satt ut til private kontraktører.
Forfengelig og førerløst. Men for all del – om vi fortsatt lar klimaendringer og slagsidene av kunstig intelligens ligge – fremtidsvisjoner kan også være gøy. 21. oktober 2015 har i mange år vært krysset av på kalenderen til alle svorne fans av «Tilbake til fremtiden II», som ankomstdato for filmens helter på deres tidsreise fra 1985.
Den 30 år gamle forestillingen om hvordan livet arter seg i 2015 fremkaller i dag mest fnising over doble slips, selvknytende lisser og flyvende biler (som riktignok ser kulere ut enn de førerløse som verdens bilprodusenter sier er rett rundt hjørnet, allerede i 2017, skal vi tro Audi).
Men de steintøffe politikvinnene i filmen er et sjarmerende nikk mot året da det ble full likestilling i det norske forsvaret, og som er hyggelig å merke seg i kvinnedagsmåneden mars.
«Du må være mer forsiktig i fremtiden.» Det er formaningen filmheltens sovende kjæreste Jennifer får av politikvinnene da hun intetanende våkner opp i 2015, og blir loset hjem til adressen som står oppført på hennes navn.
«Fremtiden?» skriker Jennifer opp idet hun ser inn i ansiktet til en rynkete, 30 år eldre versjon av seg selv – og stormer på dør.
Vår forfengelighet ble med andre ord presist portrettert i denne fremtidsvisjonen, om enn ikke de flyvende bilene.
Men hvem ser kul ut i baksetet på en førerløs bil?
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Aftenposten, Dagens Næringsliv, Robert Zemeckis (regi): «Back to the Future II» (1989), driverless-future.com
