Det desperate behovet for å forstå.
Déjà vu. Det mange vil mene er det mest påfallende ved «Mad Men» – den prisbelønte tv-serien om en yrende reklamebransje i 1960-tallets New York – er den notoriske diskrimineringen og flommen av nedlatende, sexistiske kommentarer og holdninger. Dette var tiden da menn var menn, og minoriteter og det svake kjønn visste å innfinne seg i stilltiende aksept – eller selv fant det naturlig å anmerke at «de har laget [skrivemaskinen] så enkel at selv kvinner kan bruke den». Slik var det den gang.
Men verden hadde flere mad men på lur.
«Du ville ikke hatt den jobben du har, hvis ikke det var for at du var vakker».
«Jeg har sagt at om Ivanka ikke var datteren min, ville jeg kanskje datet henne». «Ja, det bør være en form for straff for kvinnen [for å utføre abort].»
Listen over Donald Trumps nedsettende uttalelser var endeløs, og da han ble valgt til republikanernes presidentkandidat i 2016, meldte det seg mange spørsmål:
Hvordan kunne et flertall i det konservative partiet stemme frem denne notorisk arrogante, løgnaktige og hensynsløse forretningsmannen?
Hvorfor ble ikke hans plutselige omsorg for mannen i gata gjennomskuet?
Hvordan kunne det hule slagordet om å gjøre USA ‘great again’, appellere til så mange, når Trumps giftige karakteristikker bidro til større motsetninger?
Hva var attraksjonen ved en selvopptatt narsissist som anser sin egen bok «The Art of the Deal» – om å lykkes i businessverdenen – som verdens beste bok ved siden av Bibelen?
Hvordan kunne tilhengerne føle seg respektert av en som mente han kunne «stå midt på 5th Avenue og skyte noen, uten å miste noen velgere»?
«It’s like ... incredible», for å bruke Trumps egne ord. Hadde verden gått av hengslene?
En ny logikk så ut til å ha inntruffet, der støtten til Trump økte i takt med avdekkingen av hans usympatiske oppførsel og polariserende utsagn. Kritisk medieomtale bidro til enda større oppslutning om denne outsideren, og provokasjonene hans ble velvillig forvekslet med ærlighet. Ledsaget av manges desperate behov for endring, gled porten opp for et wildcard.
En av de aller viktigste forklaringene på Trumps fremgang er, ifølge USA-ekspert Espen Goffeng, alt som har gått galt på den andre siden. Krenkelseskultur, identitetspolitikk og venstreradikal aktivisme skaper rådvillhet også for det demokratiske partiet. Ulike grupperinger som ser på seg selv som ofre, gjør motsetningene skarpere i et allerede splittet USA.
I det som lå an til å bli en mer likestilt og fargeblind generasjon, vil mange igjen bli identifisert med hudfarge for å synliggjøre rasismen de mener aldri forsvant. Ved siden av hudfarge har kjønn funnet veien tilbake til offerrollen. Der feminister tidligere mente kvinner kan tåle det samme og ha det samme ansvaret som menn, står mange nå for et syn om at kvinner trenger beskyttelse mot verden, ifølge Goffeng.
Han mener også vanlige amerikanere har sett seg lei på akademikere som mener de representerer verden og forstår den bedre enn andre, og dermed har fått folk flest mot seg. Folk flest viste seg i 2016 (om enn ikke rent valgteknisk) å stå på Trumps side – og kan i november vise seg fortsatt å befinne seg der.
Forsøket på å forstå skulle nylig bli enda vanskeligere. Seilende inn fra ytterste høyre kom Qanon, utpekt av FBI som en mulig ekstremistisk trussel. Gruppen av svorne Trump-tilhengere hevder USA i flere tiår er blitt styrt av en kriminell, liberal elite av djeveldyrkere der både demokrater og Hollywood-stjerner er involvert i korrupsjon og overgrep mot barn.
Godt beskyttet bak murene har president Trump takket for støtten fra både Qanon og hvite nasjonalister, som om han skulle sikre seg i tilfelle borgerkrig. Væpnede militser på begge sider er angivelig troende til å mobilisere dersom valgresultatet ender i kaos.
I 1960 var reklametoppene i «Mad Men» skråsikre på at Nixon ville slå Kennedy. De forsto ikke endringene ledet an av en ny generasjon. Som den gang er USA nå fanget i en historisk omveltning ingen vet utfallet av. Slik sett er Trump kanskje bare et symptom på kaos og maktesløshet. Da føles det muligens fornuftig for noen å lene seg på en skråsikker fyr med et langt slips i revolusjonens farge.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: THE ATLANTIC, ERLIK OSLO, SLATE, NRK
