Rocky Mountain Arsenal, Colorado. Bisoner betrakter bilen vår ondsinnet mens rødhalehauker sirkler over oss der vi tar oss frem gjennom det som en gang var det giftigste stykke land i USA, men som i dag er en prærie med kort gress som fortaper seg i horisonten i grønt og blått. Her på området til Rocky Mountains Arsenal (RMA) produserte den amerikanske hær sarin, den samme dødelige gassen som Syrias diktator Bashar al-Assad anklages for å ha brukt mot sitt folk.
Jeg er kommet hit for å se stedet hvor amerikansk gift ble til – og også stedet hvor det er begravet. De kjemiske stoffene og insektmidlene som en gang ble laget her, er blitt ødelagt for lenge siden, og biproduktene og produksjonsredskapene begravet under jordens overflate. I den betydning handler RMA om redning – av jord som ble gitt tilbake til naturen, fravristet menneskets mørkeste, mest krigerske impulser.
Men ved et underlig skjebnens lune, er jeg et av de meget få mennesker som står på denne uberørte prærien denne tilsynelatende perfekte høstdagen. Bortsett fra Environmental Protection Agency (EPA), som sto for opprydningen av RMA ved sitt miljøopprydningsprogram Superfund, og Fish and Wildlife Service, som i dag driver det som et viltreservat, finnes det ingen mennesker på dette 43 kvadratkilometer store offentlige naturreservatet.
Det er fordi Rocky Mountain Arsenal National Wildlife Refuge, som det er kjent som i dag, er stengt for besøkende. Ikke fordi det er gravet opp sarin-bomber, slik det skjedde i 2000. Heller ikke fordi arsenikk eller andre giftige kjemikalier har sivet gjennom det som er ment å være beskyttende lag. Årsaken til at området nå er stengt, er snarere at flommen som nylig herjet Colorado, fikk en demning til å briste. En oversvømmelse som nådde en høyde av 4,5 meter, førte til evakuering av et nabolag like ved reservatet, som ligger snaue to mil fra Denver og er på størrelse med Manhattan.
Mangelen på mennesker oppleves som en liten velsignelse: Coyoter springer gjennom gresset, tårnfalker skjærer over himmelen, præriehunder stikker frem fra hullene sine og ser plutselig ut til å ha det travelt før de forsvinner.
Av de mange kjemikaliene mennesket har fremstilt i et laboratorium, antas ingen å være dødeligere enn sarin, som ble oppfunnet av tyske vitenskapsmenn midt under annen verdenskrig.
Av de mange kjemikaliene mennesket har fremstilt i et laboratorium, antas ingen å være dødeligere enn sarin, som ble oppfunnet av tyske vitenskapsmenn midt under annen verdenskrig. En stor del av USAs forsyninger ble brygget sammen på det som i dag er en prærie like nord for Denver, en slette med klynger av kapoktrær med gule flekker av margeritter og blålig salviegress. Man kan se konturene av byen, men de virker fjerne og uvirkelige. Bare nå og da river brølet fra et jetfly som tar av fra Denver International Airport like ved, en ut av westernfantasien.
Et naturlig valg av sted. Landområdet – hvor en gang prærie-indianere streifet omkring, og hvor gårdbrukere slo seg ned midt på 1800-tallet – ble kjøpt av hæren like etter angrepet på Pearl Harbor. Beliggenheten ble valgt fordi det var langt fra begge kyster og derfor ikke var sårbart for angrep fra luften. Dessuten var det godt irrigert.
Og området hadde mange tilgjengelige arbeidere – i 1945 var en arbeidsstyrke på 3100 personer, hvorav halvparten kvinner, opptatt med å produsere kjemiske stoffer som sennepsgass (som var blitt brukt av Tyskland i første verdenskrig) og lewisitt, en hudetsende gass basert på arsenikk.
I tillegg hadde Rocky Mountain Arsenal en krigsfangeleir for tyske soldater, Rose Hill. I dag er bare grunnmuren fra et vakthus synlig av leiren, og da bare når den blir utpekt av en skogvokter fra Fish and Wildlife Service. Og stort sett alle de rundt 1600 store og små bygningene som utgjorde RMA, er borte – selv om et gårdsbruk fra 1912 fortsatt står som et minne om pionerene som var de første som drev jordbruk her.
Det var i 1950-årene, da spenningen vokste i den kalde krigen, at hæren bygget et nytt anlegg som ifølge Environmental Protection Agency gjorde Rocky Mountain Arsenal til «den frie verdens fremste produsent av sarin i 1950-årene». The North Plants (De nordlige virksomhetene), som det nye fabrikkområdet ble kalt, strakte seg over mer enn 360 mål og besto av 103 bygninger.
En av disse, kjent som Bygning 1501, ble fra 1953 til 1957 brukt til produksjon av sarin. Fabrikkens sentrale produksjonsbygning kunne ifølge EPAs tiltakssjef Greg Hargreaves motstå et kjernefysisk angrep, og en offisiell historie om anlegget utgitt av hæren lyder: «[Sarin]-relatert virksomhet var beskyttet av høyt utviklede alarmsystemer for å påvise lekkasjer.» Skjønt «høyt utviklet» er et uttrykk som kan diskuteres. Et beryktet fotografi fra den tiden viser en arbeider som i fullt beskyttelsesutstyr undersøker sarin-fabrikken for lekkasjer ved å gå omkring med en kanin i bur.
Ifølge hærens registre, ble The North Plants også brukt til å produsere både nervegassen VX og klasebomber som inneholdt «rødt fosfor, kaliumklorat og glass», sammen med improviserte personellminer fylt med «glass, blyoksid og RDX (syklonitt)».
Ved RMA ble også den napalmen laget som ble brukt under Vietnamkrigen, dessuten rakettdrivstoff, blant annet den til Apollo 11-toktet. Samtidig ble foreldede stridsmidler som sennepsgass – og etterhvert også Sarin selv – kassert på området.
En stor del av avfallsstoffene fra denne virksomheten gikk rett ned i jorden, tilsynelatende med liten bekymring for forurensning av luft eller grunnvann.
Fra 1952 av fikk Shell Chemical Company tillatelse til å bruke stedet til å produsere en rekke skadelige plantevernmidler. En stor del av avfallsstoffene fra denne virksomheten gikk rett ned i jorden, tilsynelatende med liten bekymring for forurensning av luft eller grunnvann. Biologen og miljøvernforkjemperen Rachel Carson (1907–1964), som med sin bok «Silent Spring» oppildnet miljøbevegelsen, skrev om RMA: «Bøndene mange kilometer unna fabrikken begynte å melde om sykdom av ukjent årsak blant husdyrbestanden og klaget over utstrakt skade på avlingen. Løvet ble gult, planter modnet ikke, og mange avlinger døde ganske enkelt. Det kom rapporter om menneskelig sykdom som noen antok hadde en forbindelse.» Og det, bemerker hun, var før Shell kom for ytterligere å forurense jordsmonnet.
Ettersom mengden av avfall vokste både fra produksjon og «demilitarisering» av kjemiske stoffer, så hæren etter kreative løsninger for å bli kvitt det. I 1962 mente Army Corps of Engineers (den amerikanske hærens ingeniørkorps) at det ville være en god idé å bygge en injeksjonsbrønn som skulle sprøyte avfallet inn i prekambrisk fjellgrunn 4000 meter under jordoverflaten. Angivelig forårsaket dette jordskjelv i Denver, og eksperimentet ble stanset.
Allikevel ble grøftene og bassengene midt i arsenalet, som ble brukt av både hæren og Shell, «de par giftigste kvadratkilometer på jorden», som EPA-tjenestemenn spøkefullt sa til meg, idet de gjentok et populært lokalt refreng. Selv om dette området er dekket til og overvåket av hæren, er det, i likhet med to andre deponier i den nordlige delen, stengt for uvedkommende og vil sannsynligvis fortsette å være det i mange år.
Selv om dette området er dekket til og overvåket av hæren, er det, i likhet med to andre deponier i den nordlige delen, stengt for uvedkommende og vil sannsynligvis fortsette å være det i mange år.
Ingen friksjonsfri fredning. Assad ga i september etter for det internasjonale presset som krevet at Syria ødela sine sarin-lagre – og landet søkte om medlemskap i Konvensjonen mot kjemiske våpen (OPCW, årets vinner av Nobels fredspris), etter å ha blitt satt under etterforskning av organisasjonen, som forbyr produksjon og lagring av kjemiske våpen. Syria har krav på seg fra OPCW om å verifisere ødeleggelse av alle eksisterende kjemiske våpen i Syria i tiden frem til juni 2014.
Da anleggene ved RMA omsider ble ødelagt – deriblant de som produserte sarin, sennepsgass og andre stridsmidler – representerte de «eliminering av 60 prosent av USAs tidligere produksjonskapasitet for kjemiske våpen», ifølge EPA. Arsenalet ble erklært som viltreservat i 1992 ved en kongressbeslutning som tok sikte på å «bevare og forøke verdien av jord og vann i reservatet på en måte som bevarer og forøker det naturlige mangfold av fisk, vilt, planter og deres habitat» – et rørende håpefullt oppdrag på noe som hadde vært et sted for fremstilling (og dumping) av kjemiske våpen. President George H.W. Bush undertegnet Rocky Mountain Arsenal National Wildlife Refuge Act den 9. oktober 1992, seks år etter at hvithodeørner for første gang ble iakttatt i området, i noe som for mange hadde vært et første tegn på dets redning.
Veien fra kjemiske stridsmidler til viltreservat var ikke friksjonsfri. Shell og hæren betalte omkring to milliarder dollar for å få EPA til å rense vekk de mer enn 600 kjemikaliene som var identifisert på stedet. Det omfattet rensing av grunnvannet og av forurenset jordsmonn og sikring av at avfallet som ble værende på stedet, ikke sivet ut av områdene det ble holdt i. Mye av dette arbeidet var slutt i 2003, da EPA begynte å fjerne jord fra sin Nasjonale prioritetsliste, det offisielle navnet på Superfund.
Utfordringer finnes imidlertid fortsatt: I 2010 fikk Shell og hæren beskjed av EPA om å teste for 1,4-Dioxane, «en industriell kjemisk stabilisator som kan vandre i grunnvannet». Hargreaves, EPA-sjefen, innrømmer at 1,4-Dioxane-nivåene er «ganske høye», men sier at det ikke er noen trussel mot beboerne i nærheten. Likevel later det til at slike advarsler vil vedvare, i likhet med slike forsikringer. Og for noen er antagelig det så altfor ferske minnet om de ti sarin-«småbombene» som ble funnet – og trygt uskadeliggjort – i 2000, tilstrekkelig grunn til å dra på piknik et annet sted.
Charlie Sharmann, hærens programansvarlig for området, fastholder at det ikke finnes noen fare for folk lenger. Med andre ord kan dette vise seg å være en historie om kjemiske våpen som får en lykkelig slutt.
«Bibelske» herjinger. Det var arven etter sarin som hadde brakt meg til Colorado, men det var umulig å ignorere en like viktig historie her – ikke den om mennesket som seiret over naturen i et laboratorium, men den om naturen som overmanner mennesket. Tross alt var de oversvømmelsene som feiet over det østlige Colorado i september, blitt kalt «bibelske» på grunn av sin styrke og sine ødeleggelser. Da jeg derfor hadde sett vitenskapens herjinger, dro jeg for å se naturens.
Det var arven etter sarin som hadde brakt meg til Colorado, men det var umulig å ignorere en like viktig historie her – ikke den om mennesket som seiret over naturen i et laboratorium, men den om naturen som overmanner mennesket.
Tidlig om morgenen dagen etter min rundtur i RMA kjørte jeg nordover, ut av Denver og inn i Weld Countys industrielle hjerte. Nok en ironi: Produsér giftgass, og du vil til sist bli belønnet med et viltreservat. Men gi plass til 20 000 oljebrønner, slik Weld County gjør, og du vil bli belønnet med et stort sett ødelagt landskap av lagertanker av stål bak ståltrådgjerder. Colorados skjønnhet, som er så tydelig i RMA, er bare synlig på avstand her. Ifølge en beregning i The New York Times fikk oversvømmelsen nylig omkring 140 500 liter olje til å renne ut, og avisen bemerket at «synet av oljebrønner som flommer over har fått den følelsesladde debatten om jakten på nye ressurser i Vesten til å flamme opp». Da jeg besøkte den lille byen Evans, hvor, ifølge The Denver Post, olje lagret av Anadarko Petroleum Corp. var rent ut i South Platte River, var på den annen side noen av de jeg snakket med, mer bekymret for kloakk som flommet over, enn for oljelekkasje. Den kjølige morgenluften hadde ganske riktig en råtten lukt, sannsynligvis resultatet av at et vannrenseanlegg i byen var blitt satt ut av drift av flommen.
Det er enda verre hvis man kjører opp i Rocky Mountains, i retning av landsbyen Jamestown. Her er mange veier ufremkommelige. Ved en av dem jobbet et arbeidslag ved siden av et skilt som sa: «Vi trenger jord», antagelig for å motvirke den voldsomme erosjonen skapt av vannet som fosset nedover disse skråningene.
Paradoksal delstat. Colorado er en paradoksal delstat, uberørt og samtidig grundig ødelagt av menneskene, og har 18 Superfund-steder på sitt territorium. Disse omfatter alt fra California Gulch-gruven høyt oppe i Rocky Mountains til Rocky Flats, et sted ikke langt fra RMA tilhørende Atomic Energy Commision, hvor plutoniumavtrekkere for kjernefysiske våpen ble produsert.
Regnet som rammet Colorado, og «tusenårs»-flommen det forårsaket, var høyst sannsynlig resultatet av menneskeskapt global oppvarming. Ironisk nok kan vi gjøre bot for noen av våre synder ved å gjøre et sted fullt av sarin om til et viltreservat, men det er ikke tilstrekkelig. Representanten for EPA, USAs miljøvernmyndigheter, Rob Stites, sier – mens han ser utover RMAs nyanlagte gressbakker, hvor præriehunder graver huller i jorden med uklart formål og hegrer stille sitter ved en av reservatets innsjøer:
«Vi tror vi kan seire over naturen. Det er fullstendig latterlig.»
© Newsweek