Motstridende syn på medienes rolle. Dragkampen om hvilke saker som skal dominere nyhetsbildet og hvordan de skal presenteres, har definert det amerikanske samfunnet i lang tid og henger sammen med to motstridende syn på medienes rolle: Om deres oppgave er å presentere faktaorienterte nyheter som, så langt det lar seg gjøre, forsøker å gi et sannferdig bilde av det som skjer – eller å presentere ideologisk orienterte nyheter.

Går vi tilbake til 1800-tallet, var det partipressen som dominerte i USA. Men med 1900-tallets profesjonalisering og vitenskapeliggjøring av samfunnet ble det satt nye standarder for hva som utgjorde god presseskikk. Med dette vokste det frem en dominerende presse – «mainstream media» – som søkte en mer objektiv og balansert fremstilling av det som skjedde i samfunnet.

Etter andre verdenskrig møtte denne måten å presentere nyheter på motstand fra konservative krefter i USA. Ukeavisen Human Events formulerte sitt formål som følger: Avisen skulle være objektiv i sin rapportering av nyhetene. Men den var ikke upartisk. Den ville betrakte det som skjedde ut fra et ideologisk perspektiv.

Opptrapping av mediekrigen. Den amerikanske mediehistorikeren Nicole Hemmer mener denne gnisningen mellom objektivitet og ideologi har satt sitt preg på konservative medier helt frem til i dag og gjenspeiles i slagordet til Fox News. Redaktørene av Human Events forsøkte å løse denne motsetningen på to måter:

Ved å rapportere om nyhetssaker som «liberale» medier ikke dekket – og ved å hevde at det egentlig ikke var noen motsetning å snakke om – fordi det konservative synet var den riktige måten å forstå verden på.

Til tross for at Human Events var Ronald Reagans favorittavis, hadde den begrenset påvirkning på folkeopinionen. I likhet med andre konservative publikasjoner hadde den et begrenset opplag, og den siktet seg inn mot et mer belest publikum enn den gjengse amerikaner.

Det store gjennombruddet for de konservative mediene kom først på 1990-tallet som følge av flere store endringer i amerikansk samfunnsliv, deriblant deregulering, teknologiske nyvinninger og et stadig mer polarisert politisk landskap. Med dette ble også den amerikanske mediekrigen trappet opp.

Men det første store slaget sto 20 år tidligere, under presidenttiden til Richard Nixon.

Med visepresident som våpendrager. Påstanden om skjev fremstilling – «media bias» – har preget den konservative kritikken av amerikanske medier nesten like lenge som landet har hatt radio og fjernsyn. Men det var først med Richard Nixon at denne forargelsen utartet til en regelrett krig mot mediene. Sammen med sin våpendrager, visepresident Spiro Agnew, satte han tonen for stadige angrep på de liberale elitene og den dominerende nyhetsdekningen.

I november 1969 holdt Nixon sin mest kjente tale der han hevdet at det var en «taus majoritet» som mente – kanskje ikke helt tilfeldig – det samme som ham selv, nemlig at USA måtte fortsette krigføringen i Vietnam.

Budskapet ble møtt med kritikk fra politiske kommentatorer, spesielt i de nasjonale nyhetskanalene. Visepresident Agnew gikk til motangrep på mediene i en tale ti dager senere: Hvem er disse elitene som har all denne mediemakten? De forstår seg virkelig ikke på folk flest i USA.

Med dette gjorde Spiro Agnew seg til talsmann for en konservativ kritikk som har vært dominerende i amerikansk politikk helt frem til i dag. Poenget var riktignok ikke et ønske om mer objektiv eller sannferdig journalistikk, men det man kalte rettferdig journalistikk. Med dette mente han nyhetsformidling som fremmet synspunktene og preferansene til den delen av befolkningen som Nixon hadde omtalt som «den tause majoriteten».

Ifølge Columbia Journalism Review (2001) var Agnews tale betydningsfull av to grunner: «Den satte tonen for administrasjonens forhold til pressen og la grunnlaget for trakasseringen, avlyttingen og skattemyndighetenes granskning som kort tid etter ble rettet mot det Nixon oppfattet som fiender i den fjerde statsmakt.» 

Den liberale pressen som skyteskive. De skriver videre: «Samtidig var Agnews tale starten på en ny trend i amerikansk politikk der den ‘liberale pressen’ var skyteskive for det republikanske partiet, en taktikk som ble anvendt med voldsom virkning av konservative politikere på 1980-tallet, 1990-tallet og fremover.»

Nixon-administrasjonens forhold til mediene ble stadig mer anstrengt og toppet seg under Watergate-skandalen. Konservative kommentatorer la skylden på mediene og de liberale elitene. En løsning var å skape sine egne medier, som kunne fremme konservative standpunkter. Men før det kunne skje, var det flere brikker som måtte på plass. Ny teknologi bidro til å bryte opp i det tradisjonelle mediemarkedet, og et nytt regelverk for radio og TV fremskyndet prosessen. Deler av denne utviklingen knyttes gjerne til Mark S. Fowler som i 1981 ble utnevnt av president Ronald Reagan til å lede den føderale kommunikasjonskommisjonen (FCC).

En brødrister med levende bilder. Fjernsynet er som et hvilket som helst apparat. Det er bare en brødrister med bilder. Slik karakteriserte Mark S. Fowler dette mediet. Implikasjonen var at det ikke var noe spesielt med TV som krevde særegen statlig regulering.

FCC hadde fjernet en rekke reguleringer allerede på 1970-tallet, men Fowler ønsket å gå lenger – mye lenger. Det var ikke nok å fjerne noen reguleringer; han ville avregulere etermediene så langt det lot seg gjøre. Som han sa i et intervju: «We're going to finish the job.»

Da kringkastingsmediene ble introdusert i USA, ble de regulert ut fra tanken om at radiofrekvenser var et knapphetsgode som tilhørte fellesskapet. Derfor kunne man sette krav til innhold som var i allmennhetens interesse.

«Fairness doctrine» gikk ut på at kringkasterne skulle presentere kontroversielle saker som var av allmenn interesse, og at dekningen skulle være balansert, hvilket i praksis ville si at man skulle slippe til begge sider av en sak. Det hersket imidlertid stor forvirring rundt hvordan dette regelverket skulle tolkes og håndheves. Og i konservative miljøer ble denne doktrinen sett som en fordekt form for sensur.

Etter andre verdenskrig forsøkte den føderale kommunikasjonskommisjonen (FCC) å spesifisere hva som var forventet av kringkastingsstasjonene. Dette førte blant annet til et regelverk som gikk under navnet «fairness doctrine». Denne doktrinen gikk ut på at kringkasterne skulle presentere kontroversielle saker som var av allmenn interesse, og at dekningen skulle være balansert, hvilket i praksis ville si at man skulle slippe til begge sider av en sak.

Det hersket imidlertid stor forvirring rundt hvordan dette regelverket skulle tolkes og håndheves. Og i konservative miljøer ble denne doktrinen sett som en fordekt form for sensur.

Forsterket høyresidens mistillit. Ifølge mediehistorikeren Nicole Hemmer ble regelverket brukt til å stoppe konservative stemmer (samt stemmer på den radikale venstresiden) på 1950- og 60-tallet. «Fairness-doktrinen» ble et stridsspørsmål som konservative aktivister kunne samle seg rundt.

Denne mediekampen bidro til å sette sitt preg på den moderne amerikanske konservatismen – som en opposisjonell og populistisk bevegelse. Doktrinen bidro dessuten til å forsterke høyresidens mistillit til de «liberale» mediene og til utbredelsen av forestillingen om medienes skjeve fremstilling av virkeligheten («media bias»).

Doktrinen hadde også en annen utilsiktet virkning: Selv om intensjonen var å fremme debatt rundt viktige saksområder, førte den gjerne til at kringkasterne forsøkte å styre unna kontroversielle spørsmål – fordi de ikke ønsket å slippe til folk med motstridende meninger i sine egne sendinger.

Mark S. Fowler brukte mesteparten av sin tid som leder for FCC på å avvikle «fairness-doktrinen», et arbeid som tok mange år fordi det var uklart hvem som egentlig hadde ansvaret for regelverket og om det kunne regnes som reguleringer (som FCC kunne endre på egen hånd) eller som lovgivning (som hørte inn under Kongressen).

Den konservative mediekongen. I 1987 sluttet FCC å praktisere «fairness-doktrinen», noe som ble fulgt av store endringer i det som kom ut av de amerikanske radioapparatene. To tiår senere kunne Jed Babbin, redaktør av Human Events, komme med følgende betraktning: «Talk radio» var blitt høyresidens mest potente politiske våpen. Millioner av mennesker lytter til disse prateprogrammene hver dag. Der blir de servert nyheter og politiske kommentarer som de ikke får fra de «liberale» mediene. Og disse lytterne, som er spredt utover hele landet, er viktige velgere.

Fra sin spede start på 1930-tallet og sitt oppsving på 1970-tallet slo konservative radioprogrammer for fullt gjennom i USA på 1990-tallet. Endringene i lovverket gjorde at man ikke lenger måtte ta hensyn til balanserte fremstillinger av kontroversielle saker. I stedet kunne man fylle eteren med eder og galle.

Den personen som kanskje mer enn noen annen gjorde seg til talsmann for kontroversielle konservative synspunkter i dette nye radioformatet var Rush Limbaugh – som gjorde kometkarriere i årene etter at «fairness-doktrinen» ble avviklet. Stilen var emosjonell fremfor ettertenksom, forarget fremfor fornuftig.

Og den slo an – over all forventning.

På 1990-tallet ble Limbaugh kronet som en slags konge av den konservative bevegelsen. Da George H.W. Bush stilte til gjenvalg i 1992, forsøkte han å fri til de mest konservative velgerne ved å invitere Limbaugh til overnatting i Det hvite hus. (Bush skal visstnok ha båret bagasjen til Rush.) Og etter at Bill Clinton tok over som president i 1993, ble ansiktet til Limbaugh slått opp på forsiden av det konservative tidsskriftet National Review med teksten: «leder av opposisjonen».

Tidligere president Ronald Reagan stemte i: «Kjære Rush, takk for alt du gjør for å fremme republikanske og konservative prinsipper. Nå som jeg har trukket meg tilbake fra politikken, gjør det meg ikke noe at du er blitt landets ledende konservative stemme.»

Året etter, i 1994, tok republikanerne kontroll over Kongressen, og fikk flertall i Representantenes hus for første gang på mer enn 40 år. Mannen som ledet an den konservative kontrarevolusjonen var Newt Gingrich. Men Limbaugh fikk sin del av æren – omtalt som «majoritetsskaperen».

Budskapet til Limbaugh var preget av stadige angrep på de etablerte mediene («mainstream media»), konstant kritikk av myndighetene (spesielt hvis demokratene satt ved makten) og irettesettelse av republikanere hvis de ikke var konservative nok. På mange måter var Limbaugh en forløper til Trump (som tildelte Limbaugh frihetsmedaljen i februar). Limbaugh viste også vei for den konservative fjernsyns-kanalen Fox News som startet opp sine sendinger i 1996. 

Et siste sukk. Da Barack Obama ble valgt til president i 2008, fryktet konservative kommentatorer at han ville vekke regelverket til live igjen. Det ville bety slutten på konservative prateprogrammer på radio, i det minste i det formatet som nå var gjeldende, ifølge redaktøren av Human Events. Men Obama hadde ingen intensjoner om å gjenopprette lovverket.

To år etter innsettelsen av Obama blusset kontroversen rundt doktrinen opp igjen etter en skyteepisode i Arizona, der seks mennesker ble drept. Demokrater påpekte det hatske budskapet som ble spredt gjennom landets radiokanaler, og demokraten Jim Clyburn tok til orde for å gjenopplive «fairness-doktrinen».

Nok en gang – og for siste gang – ble denne doktrinen et kontroversielt spørsmål som konservative krefter kunne samle seg rundt.

Populære medieprofiler på høyresiden som Rush Limbaugh, Glen Beck og Sean Hannity manet til kamp. Men det var fortsatt ingen intensjoner blant USAs lovmakere om å bringe tilbake Fairness Doctrine.

I stedet bestemte Obama seg, i samråd med sjefen for FCC, for å fjerne regelverket fra det føderale registeret en gang for alle – sammen med en rekke andre reguleringer som ble ansett som utdaterte. Tiden hadde løpt fra reguleringene. Ny teknologi gjorde nyheter tilgjengelig 24 timer i døgnet på kabel-TV.

Her fortsatte mediekrigen for fullt mellom nyhetskanalene CNN, MSNBC og Fox News, side om side med de konservative radioprogrammene, de trykte mediene, de nettbaserte nyhetssidene og, ikke minst, sosiale medier.