Fra harmløst til truende

Konspirasjonsteorier er for tapere. Det er budskapet til den amerikanske statsviteren Joe Uscinski som forsker på slike teorier og hvorfor folk tror på dem. Han mener motivet først og fremst er politisk. Det handler om avmakt og tap av makt. En viktig grunn til at folk tror på konspirasjonsteorier, er fordi «den andre siden» har vunnet.

Da George W. Bush var president, trodde mange demokrater på den såkalte «truther-konspirasjonen» – ideen om at presidenten sto bak terrorangrepet 11. september 2001. Og da Barack Obama var president, trodde mange republikanere på den såkalte «birther-konspirasjonen» – ideen om at Obama ikke var født i USA og derfor ikke hadde rett til å være landets leder.

Noen konspirasjonsteorier er relativt harmløse. «Truther-konspirasjonen» fikk få følger for Bush som president; han ble gjenvalgt med god margin i 2004 (det eneste året en republikansk presidentkandidat har vunnet med flest stemmer de siste 30 årene).

Andre konspirasjonsteorier kan gjøre stor og ubotelig skade på samfunnet: De kan svekke legitimiteten til politiske motstandere og til hele det politiske systemet; de kan føre til vold og i verste fall bidra til demokratisk kollaps – slik det skjedde i mellomkrigstidens Tyskland.

Dolkestøtslegenden

Etter første verdenskrig følte mange tyskere seg som historiens største tapere. Krigspropaganda ga inntrykk av at landet var i ferd med å vinne. I stedet endte krigen i katastrofe og politisk kollaps.

Ikke bare var krigen tapt, men det tyske keiserriket gikk også med i dragsuget. Keiseren flyttet til Nederland, og politikere i Berlin måtte i løpet av noen hektiske måneder inngå fred og utforme et nytt politisk system: Weimar-republikken.

I «The Death of Democracy» (2018) beskriver den kanadisk-amerikanske historikeren Benjamin Carter Hett kontrasten mellom krigsutbruddet sommeren 1914 og nederlaget høsten 1918 som følger:

«Strålende sommer versus grå høst, ekstatisk samhold versus bitter splittelse, drømmer om seier versus virkelighetens katastrofale nederlag».

Mange tyskere klarte aldri å forsone seg med krigsnederlaget og kollapsen i november 1918, som ledet til opprettelsen av den nye republikken. I stedet valgte de å tro på den såkalte «dolkestøtslegenden», en konspirasjonsteori om at Tyskland egentlig ikke hadde tapt krigen, men at soldatene var blitt «dolket i ryggen» av politikere på hjemmefronten – sosialdemokrater, liberalere og jøder.

Slike forestillinger grep om seg og gjennomsyret det politiske livet i mellomkrigstidens Tyskland.

November-forbrytere

De som var involvert i våpenhvileavtalen (inngått i november 1918), ble senere omtalt som «november-forbrytere» av nasjonalkonservative og høyreradikale motstandere av det nye regimet.

Nå, drøyt hundre år etter, kan det virke som om USA har fått sine egne «november-forbrytere» i en parallell
«dolkestøtslegende»: De som etter sigende «rigget» valget i november 2020. Dagens syndebukker er valgmedarbeidere, delstatsadministrasjoner som ikke vil underkjenne valgresultatet, og andre som har vært involvert i «tidenes valgfusk».

Dermed kan Trump bortforklare nederlaget – og et flertall av republikanske velgere tror på fortellingen om omfattende valgfusk.

På spørsmål fra Washington Post til de 249 republikanske folkevalgte representantene i Kongressen en måned etter valget, var det kun 27 som ville – eller våget – vedkjenne Biden som valgets vinner. Hele 220 av dem mente det var uklart eller ville ikke svare.

Fornektelsen av fakta – denialism – beskriver tilstanden i USA, der virkelighetsflukten gjør seg gjeldende både i troen på at Trump egentlig vant valget, og at koronapandemien egentlig ikke er så farlig. Og de to vrang-forestillingene henger sammen: Trump-tilhengere er tilbøyelige til å tro at pandemien blir overdrevet for å «ødelegge for» presidenten. De mest konspiratorisk anlagte på høyresiden tror den er «funnet opp» fordi politikere på venstresiden vil ta fra dem friheten.

Flukten fra virkeligheten

Etter krigen beskrev en tysk historiker mellomkrigstidens høyrevridde konspirasjonstenkning som en flukt inn i mytenes verden («Flucht in den Mythos»). Denne virkelighetsflukten gjaldt ikke bare nazistene, men store deler av den tyske høyresiden, inkludert det konservative partiet.

Høyresiden i USA ser nå ut til å være grepet av en tilsvarende flukt fra virkeligheten. Mange millioner mennesker mener Trump er den rettmessige vinneren av valget, og Trump skyr ingen midler i sin desperate jakt på hevn. Det vi er vitne til, er «et republikansk parti som blir slukt levende av konspirasjoner», sier CNN-kommentator Abby Phillip.

De siste årene er det republikanske partiet blitt stadig mer radikalisert – og grepet av konspiratorisk tenkning. Presidenten startet sin politiske karriere som talsmann for «birther»-konspirasjonen. Og i Trumps «tidsalder» har nye, ville konspirasjonsteorier kommet til, deriblant «Plandemic» (ideen om at pandemien er planlagt) og «Pizzagate» (påstanden om at demokrater drev en pedofiliring i kjelleren på en pizzasjappe i Washington D.C.).

«Pizzagate» vokste seg stadig større og ble til konspirasjonskulten QAnon. For dens tilhengere representerer demokratene absolutt ondskap, og Trump er sendt for å redde verden. Rundt halvparten av Trumps tilhengere tror på deler av denne konspirasjonen, ifølge flere meningsmålinger.

«QAnon er et desinformasjonsnettverk» som «vokser som et virus» og «angriper bærebjelkene i vårt demokrati». Dette sier Joel Finkelstein fra NCRI, en uavhengig organisasjon som undersøker og bekjemper feilinformasjon og manipulasjon i sosiale medier.

QAnon kan knyttes til flere voldshandlinger i USA de siste årene og anses som en terrorfare av FBI. President Trump og flere i hans krets har direkte eller indirekte gitt sin støtte til QAnon og spredd meldinger fra Twitter-kontoer knyttet til konspirasjonsteorien.

Når fantasier som QAnon blir brukt som politiske våpen, «går de fra å være harmløse, bisarre teorier» til «en farlig oppblomstring av stammetenkning og umenneskeliggjøring» av «de andre», sier kongressrepresentant Denver Riggleman, en av de få republikanerne som aktivt har kritisert konpirasjonsteorien QAnon.

Tegning: CAGLECARTOONS.COM

Paranoid politikk

Konspiratorisk tenkning har dype røtter i USA. I 1964 skrev den amerikanske historikeren Richard Hofstadter om tradisjonen for paranoid politikk i USA («The Paranoid Style in American Politics»). Med dette mente han tendensen til konspiratorisk tenkning i amerikansk politikk helt tilbake til starten av republikken. På 1800-tallet var det katolikker og frimurere som ble beskyldt for å konspirere mot det amerikanske samfunnet. Etter krigen var det kommunister og andre folk på venstresiden.

Den paranoide politikeren søker ikke kompromisser. Det som utstpiller seg, er «en konflikt mellom det absolutt gode og det absolutt onde». Den amerikanske historikeren Jon Mecham oppsummerer denne tenkningen slik: «Det er følelsen av at enhver kamp er Armageddon og enhver politisk strid er eksistensiell.» Det som en gang i tiden var tanker i periferien av amerikansk politikk, er nå blitt en del av hovedstrømmen på høyresiden.

I et slikt politisk landskap står ikke kompromisser høyt på dagsordenen. Som de amerikanske statsviterne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt påpeker: Når vi ser våre politiske motstandere som «fiender» – og i verste fall som en «eksistensiell trussel» – faller vi lett for fristelsen til å ta i bruk «ethvert middel for å stoppe dem».

Demokratisk delegitimering

Ikke bare bidrar disse forestillingene til politisk kaos og sosial uro, de undergraver også legitimiteten til det demokratiske partiet og administrasjonen til den påtroppende presidenten.

«Hvordan kan man la en ikke-legitim president lede landet?», skrev Trump i en tweet. Svaret virket åpenbart for hans lojale tilhengere: Det kan man ikke. Blant disse tilhengerne er Michael Flynn, som måtte gå av som nasjonal sikkerhetsrådgiver helt i starten av Trump-administrasjonen. Han støtter nå ideen om militær unntakstilstand for å gjennomføre valget på nytt. Om det ikke skjer, «har vi ikke noe annet valg enn å ordne opp i dette selv og forsvare våre rettigheter på egen hånd», sto det i et opprop Flynn har stilt seg bak.

Denne typen utspill fra folk som støtter Trump, har satt skrekk i deler av befolkningen. Er vi vitne til starten på et statskupp? Flere i forsvarsdepartementet er blitt byttet ut med Trump-lojalister, nok et illevarslende tegn.

Men som Levitsky og Ziblatt påpeker i sin bok «How Democracies Die» (2018), har militærkupp gått av moten. Faren for dagens demokratier er i stedet en gradvis svekkelse av politiske institusjoner og demokratiske normer.

Dette angrepet på demokratiet skjer innenfra, av politikere og partier som sitter ved makten – slik Trump har gjort de siste fire årene.

Den tyske parallellen

«Dolkestøtslegenden» bidro til å delegitimere det tyske demokratiet og var en viktig del av skapelsesberetningen til naziregimet. Ikke bare skulle de hevne seg på ytre fiender (en «kabal» av internasjonale krefter som «ville holde landet nede»); de ville også hevne seg på indre fiender (de «november-kriminelle» som hadde inngått fredsavtalen og opprettet Weimar-republikken).

Disse forestillingene sto sterkt i store deler av den tyske høyresiden i mellomkrigstiden, og da depresjonen slo inn over tysk økonomi, ble det nærmest umulig å styre med støtte i parlamentet. I stedet gikk landet i stadig mer autoritær retning. Ikke bare ble de demokratiske partiene (som sto bak opprettelsen av Weimar-republikken) ansett som ikke-legitime politiske motstandere av en stadig mer radikalisert høyreside, men ulike deler av nasjonen levde ikke lenger i samme virkelighet.

20. januar trer de antidemokratiske kreftene ut av Det hvite hus – i denne omgang. Men så lenge partene ikke ser hverandre som legitime motstandere, skal det bli svært krevende for USA å finne veien ut av landets underliggende politiske krise.