Kinshasa, Den dem. republikken Kongo. Det er en søndagskveld og sommer i Kinshasa, og det betyr at rapperen JB Mpianas ukentlige VIP-party er i ferd med å ta av. Veldreide groupies plasker som havfruer i et nedsenket basseng.

Middelaldrende forretningsmenn sitter vaglet på avsatsen ovenfor og ser på. Ett minutt før midnatt løper JB opp på scenen gjennom en flokk roterende dansere. Han drar noen av sine største hits; han er en bombastisk artist som glir over scenen med muskuløs ynde, kledd i en signaloransje overall og matchende cap.

De fleste sangene handler om de vanlige tingene, jenter og gjengmedlemmer. Han synger på lingala, språket i Den demo-kratiske republikken Kongo. Men når JB begynner å messe teksten til nattens største hit, åpenbares den egentlige hensikten med partyet, som er pyntet med gule og blå reklamebannere for Primus, ølmerket som alle uansett ville drukket, selv i denne luksuriøse sentrumsvinbaren.

«Jeg elsker min Priiimus!» roper JB. Publikum roper tilbake: «Jeg elsker ølen min!»

Drømmesponsoren. Etter showet, mens den svarte Cadillac Escaladen sto og brummet i nærheten med bakgrunnsdansere ventende utålmodig i baksetet, spurte vi JB om hans lukrative kontrakt med Bralima, Heineken-datterselskapet som brygger og distribuerer Primus. Til gjengjeld for å skrive tallrike oder til Primus og vise lastebiler i varemerkefargene gult og blått i musikkvideoene sine, får JB uvurderlig nasjonal eksponering og 300 000 dollar i året.

Drømmekontrakten for enhver kjendis i Den demokratiske republikken Kongo (DRK) er en avtale med Bralima. Bedre enn hvilket som helst Kinshasa-basert plateselskap, kan Bralima garantere sine stjerner trygge og stabile karrièrer og berømmelse, også på steder der en ny opprørsgruppe overtar radiostasjonene praktisk talt hver eneste måned. Bralima spilte dessuten rollen som fredsmegler i en voldsladet strid mellom JB og en lokal rival og overbeviste dem om å dele scenen under Bralimas 90-årsfest. «Det er så mange fordeler med å være hos Bralima», sier JB. «De når ut til hele landet.» 

Volden har ikke skremt bort Heineken, som kan nå ut til steder som er utilgjengelig selv for regjeringen. 

I DRK omfatter selvsagt «hele landet» også noen av de farligste stedene på jorden. Nasjonalregjeringen i Kinshasa har liten kontroll over den østlige regionen, som for det meste styres av et kjeltringgalleri av opprørsgrupper som har gitt næring til Kongos mange borgerkriger med alt fra bloddiamanter til konflikt-koltan hentet fra landets mange gruver. Men volden har ikke skremt bort Heineken, som kan nå ut til steder som er utilgjengelig selv for regjeringen. Mange selskaper har drevet lyssky virksomhet i konfliktområder i generasjoner, men ved årtusenskiftet ble det iverksatt en ny taktikk av det internasjonale fredsbyggende samfunnet, inkludert frivillige organisasjoner, FN, tankesmier og noen industrilandsregjeringer. Dagens vektlegging av økonomisk åpning og bedrifters samfunnsansvar medfører at mange internasjonale organisasjoner aktivt oppfordrer bedrifter til å gå inn i konfliktmarkeder. Men når Bralimas gule og blå lastebiler legger ut på Kongos støvete veier på jakt etter både overskudd og fred, blir det kaotiske bivirkninger.

Lykkedrikken. I 1923 etablerte en gruppe europeiske investorer et av Afrikas første bryggerier og ga det navnet Brasserie de Léopoldville, oppkalt etter Belgisk Kongos hovedstad i kolonitiden. Heineken kjøpte en minoritetsandel på 1930-tallet og utviklet etterhvert Primus til Bralimas ledende ølmerke og en kilde til nasjonal stolthet: En pilsner for arbeidsfolk, med smaksopplevelse direkte proporsjonal med flaskens kjølighet og sotmengden akkumulert i bihulene etter en dag med pusting i Kongos dieseldunstfylte luft.

Da diktatoren Mobuto Sese Seko forbød importert øl i 1970, holdt han Primus flytende og gjorde det til kjernepolitikk å opprettholde lokal produksjon mens andre tjenester og infrastruktur smuldret opp og staten gikk konkurs. Han mente at øl var den magiske billetten til å holde innbyggerne fornøyde: Hvis det gikk tomt for øl, ville hans dager være talte. Til slutt var det ikke øl som styrtet Mobutu, men et opprør i 1997 støttet av nabolandene Burundi, Rwanda og Uganda. 

Etter Kongos uavhengighet fra Belgia i 1960 spilte Primus en sentral rolle i det nye landet. Bralima (Brasseries, Limonaderies et Malteries Africaines), som selskapet nå heter, brygget hele 145 millioner liter øl i 1974, året da Muhammad Ali og George Foreman brukte nevene på hverandre i «the rumble in the jungle». Da diktatoren Mobuto Sese Seko forbød importert øl i 1970, holdt han Primus flytende og gjorde det til kjernepolitikk å opprettholde lokal produksjon mens andre tjenester og infrastruktur smuldret opp og staten gikk konkurs. Han mente at øl var den magiske billetten til å holde innbyggerne fornøyde: Hvis det gikk tomt for øl, ville hans dager være talte. 

Krigsherjet. Til slutt var det ikke øl som styrtet Mobutu, men et opprør i 1997 støttet av nabolandene Burundi, Rwanda og Uganda. Landet ble omdøpt til Den demokratiske republikken Kongo, men står fortsatt overfor monumentale utfordringer; alt fra rotfestet korrupsjon og ikke-eksisterende infrastruktur til rasende regionale konflikter. DRK er nesten på størrelse med Vest-Europa, med sine 70 millioner mennesker.

Bare opprørsgruppen M23 alene har drevet bort hundretusener og drept hundrevis i løpet av det siste året. 

Men nesten 10 prosent av befolkningen har dødd som følge av en rekke brodermorderiske borgerkriger som begynte i 1996. Bare opprørsgruppen M23 alene har drevet bort hundretusener og drept hundrevis i løpet av det siste året. Samtidig har de bygd opp våpenlagre til et oppgjør med verdens største fredsbevarende FN-styrke, som har vært i Kongo siden 1999, men nå har fått et unikt mandat til offensiv handling.

Kjøper lokale merkevarer. Heineken har opprettholdt sin investering i DRK mens uroen har pågått. De kjøpte ut Bralima i 1982 og har gradvis beveget seg bort fra avhengigheten til stagnerende europeiske og amerikanske markeder for å snappe opp utenlandske merker. Strategien har lønt seg: Salget i Afrika og Midtøsten genererte i 2012 et overskudd på 873 millioner dollar og sto for 14,4 prosent av Heinekens omsetning. Grensebrytende ølmerker som Primus er lottokuponger for fremvoksende land, en sjanse til å kjøpe seg inn i et marked før kundene utvikler lojalitet til nye og mer eksotiske merkevarer.

Den store suksesshistorien er Kina, med 1000 prosent eksplosjon i ølsalget på 1990-tallet, da lokale merker som Tsingtao ble kjøpt opp av internasjonale konglomerater som belgiske Anheuser-Busch InBev og SABMiller i London, og enkelte importprodukter, som den kinesiske luksusversjonen av Pabst Blue Ribbon, begynte å selges for 44 dollar flasken.

Etter overtagelsen av Bralima har Heineken kjøpt store eierandeler i andre nasjonale klassikere som egyptiske Stella, indiske Kingfisher og meksikanske Sol. 

Etter overtagelsen av Bralima har Heineken kjøpt store eierandeler i andre nasjonale klassikere som egyptiske Stella, indiske Kingfisher og meksikanske Sol.

Under veiledning fra Amsterdam har Bralimas markedsandel i DRK skutt i været fra 30 prosent i 1987 til 60 prosent i dag – med Primus-merket som flaggskip. Bralimas hovedanlegg i Kinshasa pumper daglig ut opptil en kvart million av de brune flaskene i fotballstørrelse, sammen med produksjonen av Heineken, Coca-Cola, Sprite og Fanta. (Bralima er også landets største brusdistributør.)

I tillegg til kjendiskontraktene har bryggeriet eksklusive avtaler med mange barer i Kinshasa, der det kryr av Primus-merkede bord, stoler og askebegre. Det virker som hver eneste overflate i DRK er tapetsert med håndmalte Primus-skilt, mange med slagordet «Toujours Leader!» (alltid i tet).

Avviser korrupsjon. Gitt volatiliteten i landets politikk, kan det trengs noen listige manøvrer for å beholde lederposisjonen i Kongo. Men det finner man ikke ut med et besøk i Bralimas anlegg i Kinshasa, der høye nederlandske ledere med skarpe skjortekraver overvåker driften fra høythengende gangveier og forhandler ansettelseskontrakter på anleggets eget vannhull.

Da vi var på besøk i juni, satt Bralimas kongolesiske kommunikasjonssjef, Sylvain Malanda, inne på sitt stille kontor i nabobygget. Sittende under et veggmaleri som skildrer noen av Bralimas veldedige aktiviteter (utdeling av korn, en kø av folk utenfor en gratisklinikk), med teksten «Bralima: En såmaskin for vekst», virker Malanda overrasket over spørsmålet om korrupsjon i DRK: «Vi kan gjøre noen tjenester og gi gaver til politikere hvis de havner i problemer eller spør oss. Men ingen korrupsjon.» Malanda sier at det handler om gjensidig hjelp: «Regjeringen hjelper oss mye. Kongo er åpen for business!»

Men i øst bestemmer opprørerne hva som skal være åpent. Enhver som kjører gjennom østlige Kongo, blir raskt kjent med opplevelsen av å bli stoppet på kontrollposter. Dette er ganske lavteknologiske saker, ofte bare en trestokk eller et frynsete tau slengt over en rød, gjørmete jeep-vei, kanskje med en brakke i nærheten som huser et par karer med Kalashnikov i hendene.

Kontrollpostene er den viktigste inntektskilden for lokale væpnede grupper (og skruppelløse politifolk og væpnede styrker). De tar inn mer enn nok til å finansiere opprør i et land der gjennomsnittslønnen ligger på én dollar om dagen og en brukt AK-47 ikke koster mer enn 50 dollar. 

Kontrollpostene er den viktigste inntektskilden for lokale væpnede grupper – men også for skruppelløse politifolk og væpnede styrker. De tar inn mer enn nok til å finansiere opprør i et land der gjennomsnittslønnen ligger på én dollar om dagen og en brukt AK-47 ikke koster mer enn 50 dollar.

Siden det ikke finnes alternative ruter, kan én eneste kontrollpost ta inn minst 700 000 dollar i året, ifølge en rapport fra FNs ekspertgruppe fra 2008. 

Rwanda-støttet opprør. M23 er en betydelig aktør i penge- utpressingen på kontrollpostene. Denne gruppen har 6000 medlemmer og ble dannet av folk som var misfornøyd med fredsavtalen i 2009, som formelt integrerte en del opprørere inn i den kongolesiske hæren. M23 ønsker mer selvstyre i deler av provinsen Nord-Kivu. FN iverksatte sanksjoner mot M23 på slutten av fjoråret, begrunnet med anklager om dødelige herjinger rundt om i østlige Kongo i forsøk på å skremme til seg makten. En av M23s grunnleggere er den rwandisk-kongolesiske generalen Bosco Ntaganda, som har vært opprørsleder i mange år og nå befinner seg i den inter- nasjonale straffedomstolen, tiltalt for krigsforbrytelser, voldtekt og bruk av barnesoldater.

Innkrevingssjefene i østlige Kongo prøver ikke akkurat å gjemme seg fra internasjonal gjengjeldelse. I en samtale som det var overraskende enkelt å få i stand, snakket vi i juli med en fåmælt rwander som kalte seg Mr. Damien, «skatteinnkrever» for M23. Damien sa at han overvåker driften av kontrollpostene i Bunagana, Kibati, og Kiwanja. I en like saklig tone som om han diskuterte bompenger på E6, forklarte Damien at han tar 38 dollar for å la en varebil passere, 300 for en mellomstor lastebil, og 700 for en tankbil. Han skriver også ut en offisielt utseende kvittering på betalingen. Disse tre kontrollpostene får inn nok penger til å kjøpe mange av M23s våpen, betale lønninger og bestikkelser, og innimellom også gi sosial bistand til Øst-Kongos fattige.

«De frivillige organisasjonene betaler. Folk som frakter kull betaler. Kvinner på vei til markedet betaler. Alle betaler! Vi driver ikke med forskjellsbehandling. Så de som frakter øl må selvsagt også betale.» Mr. Damien, «skatteinnkrever» for M23

Alle blir stoppet, også Bralimas lastebiler, lakkert som store gule og blå DRK-flagg. Damien forklarte at M23 tar 500 dollar fra lastebilene som frakter Primus-kasser inn i opprørerkontrollerte områder: «De frivillige organisasjonene betaler. Folk som frakter kull betaler. Kvinner på vei til markedet betaler. Alle betaler! Vi driver ikke med forskjellsbehandling. Så de som frakter øl må selvsagt også betale.» Sjåfører som skal ut til opprørernes områder, får med seg ekstra penger til å dekke disse betalingene, fortalte en sikkerhetsvakt på et av Bralimas viktigste distribusjonslagre i Øst-Kongo. Når flaskene er fremme på bestemmelsesstedet i en fjerntliggende landsby, kan prisen være det firedobbelte av den ene dollaren de koster i Kinshasa.

Enorme beløp. Vi brukte Damiens tall og ganget dem med de tusener av turene gjennom opprørerstyrte regioner som Bralima foretar hvert år. Når vi tar utgangspunkst i Bralimas lokale markedsandel og ølkonsumet pr. innbygger på den afrikanske landsbygda, anslår vi at gjennom kontrollpostene passerer det hvert år omtrent 16 millioner flasker Bralima-øl, tilsvarende rundt 2000 lastebillass. Forutsatt at disse lastebilene er såpass heldige at de stoppes bare én gang pr. tur på de dusiner av veisperringer som finnes langs regionens fåtallige transportforbindelser, bemannet ikke bare av M23, men også av vakter fra andre opprørsgrupper, betaler Bralima-distributørene kanskje over 1 million dollar pr. år til opprørsgruppene.

Da vi presenterte tallene våre for Heineken i august, sa John-Paul Schuirink, som er kommunikasjonssjef på finansområdet, at på grunn av den komplekse situasjonen i DRK og bruken av lokale distributører, var det vanskelig for Heineken å verifisere beløpet og utbetalingene. Schuirink sa at selskapet som respons på vår henvendelse var i ferd med å undersøke saken og hadde «umiddelbart stanset all betaling av fakturaer fra tredjeparts- distributører i området». Men ifølge Primus-kvitteringer som vi har fått fra M23, datert så sent som 21. september 2013, virker det som utbetalingene allerede er gjenopptatt.

Ifølge Primus-kvitteringer som vi har fått fra M23, datert så sent som 21. september 2013, virker det som utbetalingene er gjenopptatt. 

Bralima setter ut distribusjonen til lokale uavhengige operatører, noe bedrifter som opererer i milits- eller kartellkontrollerte områder ofte gjør for å skape avstand mellom seg selv og problemene. Heineken benekter at de bruker lokale distributører for å immu- nisere selskapet, og påpeker at de har drevet på denne måten i flere tiår. Men med denne strukturen har Bralima kunnet holde salget gående mens krigsherrer har kommet og gått. Mer problematisk er det at hvis Bralima legger ned virksomheten, blir ting muligens bare verre, gitt ølets nesten mytiske status i Kongo. I fjor ble ølflyten i Goma avbrutt i underkant av to uker på grunn av et logistikk- problem, noe som førte til en prisøkning på 50 cent pr. flaske. Tusenvis av kongolesere dro ut i gatene og laget opptøyer rundt om i hele byen. Som lokalbefolkningen sier: «Du kan bombe et sykehus, men ikke Bralima!» 

Uoversiktlig terreng. Det internasjonale samfunnet erkjenner forholdet mellom finansiering og opprørsmakt og har iverksatt kontrolltiltak overfor selskaper som gjør forretninger med opprørere. US Executive Order 13413 straffer ethvert amerikansk selskap eller datterselskap som «i vesentlig grad har bistått, sponset, eller gitt finansiell, materiell eller teknologisk støtte» til eventuelle regjeringsfiendtlige militante som opererer i DRK. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1493, vedtatt i 2003, pålegger også straffetiltak mot bistand til opprørsgrupper i regionen. Men til tross for alle gode forsøk, når en bedrift går inn i et sted som Øst-Kongo, kan det bli vanskelig for enhver – enten det er lokale myndigheter, internasjonale observatører eller konserndirektører langt unna –å holde styring på nøyaktig hva som foregår der.

«For Heineken er det salgsmålene som teller. Hvis vi oppfyller dem er alt i orden. Hvis ikke blir det kjempetrøbbel!» Sylvain Malanda, Bralimas kongolesiske kommunikasjonssjef

Ifølge Malanda er sjefene hans borte i Amsterdam ikke så veldig opptatt av hvordan han tjener penger – så lenge det blir gjort. «For Heineken er det salgsmålene som teller. Hvis vi oppfyller dem er alt i orden. Hvis ikke blir det kjempetrøbbel!» sier Malanda leende og later som han skal slå oss med en imaginær kjepp. (Schuirink sa til oss at «vi hverken vedkjenner oss eller går god for disse utsagnene».) På Heinekens hovedkvarter i sentrum av Amsterdam, i et hvelvet hus beliggende på den andre siden av kanalen fra firmaets opprinnelige bryggeri i murstein, blir selskapets filosofi fremlagt litt annerledes av John Clarke, global kommunikasjonsdirektør. «Det er et synspunkt, en overbevisning om at man kan hjelpe flest ved å være der, å være til stede ... å være en bidragsyter til den lokale økonomien,» fortalte han oss.

«Vinn-vinn»-tankegang. Heinekens fremgangsmåte i DRK følger et forretningskonsept som kalles bedriftens samfunnsansvar. Dette er dels sosiale investeringer og dels PR-kampanjer, og bygger på at hvis storbedriftene justerer sine egeninteresser etter behovene til landene de investerer i, er det en fordel for alle. Bedriftens samfunnsansvar er nå en næring verdt mange milliarder dollar og utgjør en viktig komponent i de fleste storbedrifter, med vakkert utformede nettsteder og tykke, glansede årsrapporter. Heineken Africa Foundation brukte i fjor 500 000 dollar på støtte til programmer for prenatal omsorg, sigdcelleanemi-klinikker, blodbanker og barneskoler. Heinekens 304-siders rapport om bedriftens samfunnsansvar lister opp dusinvis av mer positive prosjekter, alt fra lokal ristilgang til bygging av barnehjem.

Heineken Africa Foundation brukte i fjor 500 000 dollar på støtte til programmer for prenatal omsorg, sigdcelleanemi-klinikker, blodbanker og barneskoler. 

Og det er ikke bare Heineken: Nesten alle de andre internasjonale mat- og drikkekonglomeratene med virksomhet i sårbare land, fra Kraft og Mars til Pepsi og Nestlé, er involvert i lignende samfunnsprosjekter.

Ny tankegang om bedriftens samfunnsansvar på et mer grunnleggende nivå, fremholder at tilstedeværelsen av et stort selskap i en ustabil region i seg selv er gunstig. Ifølge Verdensbanken er denne typen åpning for bedriftsetablering «avgjørende for land som hamler opp med og kommer seg bort fra vold», og kan føre til en mer utopisk fremtid for lokale innbyggere. Teorien er at med Bralima i Øst-Kongo blir det bedre økonomiske muligheter, bedre klinikker, bedre pedagogiske fremtidsutsikter – og på lang sikt, et mindre voldelig samfunn etterhvert som økonomisk vekst svekker kampmotivasjonen.

Hvem skal håndheve folkeretten hvis Coca-Colas gjenåpning av anlegget i Mogadishu medfører betaling av skatt for å kjøre på al-Shabaab-kontrollerte veier, eller hvis FARC-avleggere i Colombia som krever penger fra SABMillers distributører av Bavarian-øl, kjøper flere våpen for pengene, eller hvis Boko Haram presser penger fra lastebiler som frakter Nestlé- og Unilever-produkter i Nigeria? 

I realiteten kan det styrke BNP å ha Heineken i Øst-Kongo, men betalingene til opprørerne gir næring til en konflikt som fører landet i feil retning. Heinekens problemer viser også hva som gjør selv den mest sosialt ansvarlige økonomiske åpning så vanskelig i sårbare land. Hvem skal håndheve folkeretten hvis Coca-Colas gjenåpning av anlegget i Mogadishu medfører betaling av skatt for å kjøre på al-Shabaab-kontrollerte veier, eller hvis FARC-avleggere i Colombia som krever penger fra SABMillers distributører av Bavarian-øl, kjøper flere våpen for pengene, eller hvis Boko Haram presser penger fra lastebiler som frakter Nestlé- og Unilever-produkter i Nigeria? Man kan lett se for seg at disse selskapene på en eller annen måte etterhvert blir innblandet i finansiering av konfliktene de skulle hjelpe til med å få slutt på. 

Ingen grenser. Tilbake i Kinshasa virker det som problemene –og fordelene – med å bringe Primus ut til folket, er langt unna. Idet JB smetter av gårde til nachspielet, er han tydelig på fordelene med å stole på bedrifter i Kongo: «Jeg har tro på Bralima, og de har tro på meg. Vi har tro på hverandre.» JB unnviker dusinvis av forventningsfulle fans, hopper inn i den ventende Escaladen og drar ut i natten gjennom uasfalterte slumveier. Østlige Kongo virker tilsvarende langt unna å høste gevinsten fra internasjonal økonomisk integrasjon. Faktisk resulterte fredsavtalen i februar kun i et større maktvakuum, der utbrutte opprørsgrupper som Raia Mutomboki følger M23s økonomiske modell og regner med at ølbilene vil fortsette å dundre gjennom gjørma i Goma.

Tilbake i Amsterdam har Heineken større ambisjoner enn å være DRKs finansielle redningsmann. Etterhvert som sanksjonene mot Myanmar er blitt lettet det siste året, har alle slags multinasjonale selskaper spurtet inn for å bli med på en kraftig økonomisk ekspansjon. Heineken, som allerede er i 178 land, etablerte et 50 millioner dollars fellesforetak sammen med lokalt eide Alliance Brewery i mai. Clarke har store forhåpninger til foretakets globale fremtid. «Tenk på Star Trek!» sier han.

«Det burde ikke være noen grenser for gleden ved en kald Heineken som nytes på en ansvarlig måte.»

En lengre versjon av denne artikkelen sto første gang på trykk i Foreign Policy, i utgaven datert september/oktober 2013. Oppdatert av forfatterne.