Magre vilkår. Den japanske forskningsministeren oppfordret nylig alle universitetene til å nedlegge det meste av humaniora og samfunnsfag. Bare de delene som kunne gjøres umiddelbart nyttige, kunne beholdes. Universitetene skulle styres mot nyttehensyn etter politikernes prioriteringer.

Dette er hittil ytterpunktet i en internasjonal tendens. I Storbritannia har regjeringen innført krav om beregning av praktisk nytte og avkastning i søknader om forskningsstøtte. Det er utviklet omfattende indikatorer på forskningens gjennomslag, impact, som vurderingsgrunnlag.

I Norge har instituttsektoren lenge vært tungt påvirket av oppdragsgiverne og deres interesser. Forskning på tvers av forventninger og ønsker er lite velsett. Næringsinteresser kan ha liten sans for forskning som ikke underbygger dem. Politikere vil helst ikke se sine synspunkter og sin innsats bestridt. Bare spør de forskerne som har hatt avvikende konklusjoner om Norges bidrag til fred i Midtøsten, om effektiviteten i norsk utviklingshjelp eller om politikken i Nordområdene.

Politikere vil helst ikke se sine synspunkter og sin innsats bestridt. 

Universitetene har samarbeidet med både offentlige og private uten umiddelbare nyttekrav og uten føringer på konklusjonene. Det er fortsatt viktige donasjoner til forskning som respekterer dette. Men den uavhengige forskningen er under press.

Den sentrale politiske tendensen er at disiplineringen utenfra skal utvides til universitetene. Det liberale, autonome universitetsidealet har magre vilkår, i Norge som i resten av Europa. Det betyr sterkere dominans fra politikk, byråkrati og næringsliv i universitetenes styre, etter hvert ansatte ledere på alle nivåer, mer ekstern finansiering og sterkere konsentrasjon av finansieringen for å kunne prioritere forskningsoppgavene og styre virksomheten.

På kollisjonskurs. Det fremste argumentet for den formen for akademisk autonomi som nå er under avvikling, er kvaliteten i forskning og høyere undervisning. God forskning krever engasjement, stimulerende vilkår, utholdenhet og vilje til ny kunnskap. Det krever et avgjørende innslag av opprør uten sideblikk til den politiske og økonomiske makten. Det krever brudd med det konvensjonelle og tilvante, kjetteri overfor herskende oppfatninger og ortodoksier. Den dominerende ideen om å styre fagmiljøene ovenfra og utenfra er på kollisjonskurs med de vilkårene som gir vital, engasjert og kunnskapssøkende forskning.

I mange land har industrikonserner brukt store summer på å diskreditere og stanse forskning som strider mot deres interesser, enten det dreier seg om resultater som viser skadelige virkninger for helse og miljø eller konklusjoner som støter mot politiske lobbygrupper. Sanksjonene retter seg ikke bare mot den enkelte forsker eller det enkelte fagmiljø, men mot institutter og universiteter hvor upopulær forskning blir drevet.

Jo mer avhengig en faginstitusjon er av ekstern finansiering, jo mer sårbar og utsatt er den. En av de akutte truslene mot vitenskapens autonomi i Norge er tendensen til å redusere universitetenes grunnbevilgninger og la dem finansiere seg på markedet og gjennom de politisk prioriterte programmene.

Paradoksalt. Det paradoksale med den nytteorienterte samordningen av universitet, stat og næringsliv – gjerne under ledelse av store, byråkratiske apparater for finansiering og styring av forskning og høyere utdanning – er at den faller sammen med et gammelmarxistisk syn på forskning. Vitenskap ble sett som en produktivkraft, en ensidig investering for økonomisk vekst og konkurranseevne.

I 1930-årene ble dette synet fremført av marxistiske vitenskapshistorikere også i vestlige land, som John Bernal i Storbritannia. Han er gjenoppstått i britisk universitetspolitikk, både i Labour og blant de konservative. På europeisk nivå gjenoppsto han i EU-landenes Lisboa-erklæring i år 2000 om forskningens økonomiske og industrielle mål. Det var den økonomiske utfordringen fra USA og Japan som skulle styre forskningspolitikken.

I dag er grunntrekkene ved denne politikken – forskning som produktivkraft – lagt til grunn for styring av universitetene over store deler av den vestlige verden.

Forskningsmiljøene tilpasser seg ved å [...] gjøre konklusjonene spiselige for dem som gir oppdraget.

Problemet med den gammelmarxistiske vitenskapspolitikken, og dens nytteorienterte avglans i dag, er at den kveler det den vil stimulere. Nytteverdien synker, slik den gjorde i kommunistiske land. Forskningsmiljøene tilpasser seg ved å skjele til brukernes krav, velge de populære og prioriterte emnene, gjøre konklusjonene spiselige for dem som gir opp-draget, unnvike kontroversielle innslag.

Disse tendensene blir sterkere fordi markedsliberale og styringsorienterte politikere har funnet hverandre i kravet om mer sentralstyrte og disiplinerte universitetsmiljøer.