Stormfull debatt. For fem år siden våknet rogalendinger flest brått opp av oljedvalen. Prisen på gass og olje raste. Lyden av fossilindustriens svanesang ødela nattesøvnen for både politikere og investorer i oljebyen. Samtidig, ikke overraskende, sank kroneverdien, noe som skulle gi seg utslag i form av stadig flere cruise-anløp de neste sesongene i havnebassenget i Vågen i Stavanger. Norge ble et overkommelig reisemål for turister fra valutasterke nasjoner – og det kom forventningsfulle grynt fra norske aktører i reiselivet.

Sommerstid summet det i souvenirforretningene i Stavangers sentrumsgater, mens sightseeingbåter, ferger og busser fraktet horder med turistgrupper med kurs for Lysefjorden og Preikestolen.

I skyggen fra den 290 meter lange, 15 dekk store «Costa Favolosa» stimer tusener av besøkende gjennom Gamle Stavangers intime, fredede trehusbebyggelse. I år ventes 242 cruiseanløp i Stavanger, 56 flere enn i 2018. Men det er ikke lenger antall skip som er det avgjørende, men derimot mennesker om bord. De nyeste skipene slipper ut mindre miljøgifter, men også over fem tusen passasjerer i gatene.

Den stormfulle debatten om slagsidene ved cruiseturisme er blitt en global mediesak. Det har ikke gjort saken lettere i Rogaland, der også kommunereformen nå skaper store politiske bølger. 

Det begynte med kampen om Preikestolen, som blusset opp etter at Tom Cruise spilte inn halsbrekkende stunts i fjellplatået til «Mission Impossible» høsten 2017, og boostet «høveltanna» som turistmål. (At filmens manusforfattere hadde plassert «the Pulpit Rock» i Kashmir, fikk så være.) I 2018 var det over 300 000 som gikk turen til Preikestolen.

Omstridt kommunesammenslåing. Som et utall andre småkommuner, måtte Forsand ved inngangen til Lysefjorden (bare 1200 fastboende spredt over hele 842 km²), som en del av kommunereformen, tidligere i år belage seg på å bli en del av en større enhet – i dette tilfelle Nye Sandnes. I Nye Sandnes gned de seg i hendene: Forsands strategiske beliggenhet ga storkommunen tilgang til turistinntekter både fra Preikestolen og Lysefjorden.

Men i Forsand var meningene svært delte. Langt fra alle ville underkaste seg dominansen til en storby (Sandnes har 77 000 innbyggere). Mange følte seg mer tiltrukket av Ryfylke-kommunen Strand, som er den naturlige innfallsporten, med parkeringsplasser og stier til Preikestolen.

I manesjen møttes ordføreren i Nye Sandnes, Stanley Wirak og ordfører i Strand kommune, Irene Heng Lauvsnes. Mens Wirak gjerne skulle parkert Preikestolen i kommunevåpenet for å lokke flere besøkende til Sandnes, mente Strand-ordføreren, basert i Jørpeland (etter hvert kjent som «Preikestolen Village»), at fordelingen av inntektene kommunene mellom var grei, siden inntektene fra de lukrative parkeringsplassene tilfaller Stiftelsen Preikestolen, og ikke kommunene.

Mindre innfløkt blir ikke situasjonen av at verdens lengste undersjøiske tunnel – Ryfast – åpner like før den nye kommuneformen trer i kraft 1. januar 2020. Den binder Nord-Jæren og Ryfylke sammen i et fergefritt veisamband, og skal du mellom Forsand og Sandnes, må du kjøre om Stavanger. Den statlige fergedriften i Høgsfjorden mellom Lauvvik (Sandnes kommune) og Oanes (nå en del av Forsand kommune, men blir Strand), samt mellom Stavanger og Tau (i Strand) legges ned.

Et privat fergeselskap, Boreal Sjø, mener imidlertid at dette turistmessig er en dårlig idé, og vil legge opp til heldøgnsdrift – noe som utvilsomt vil gjøre et innhugg i Ryfast-tunnelens bominntekter. Rogalands fylkeskommune har følgelig varslet at de vil avkreve det nye fergeselskapet tre millioner kroner i årlig kai-leie.

Samtidig pågår en het diskusjon i Rogaland om de store cruiseskipene er noe man bør satse mer på, eller forsøke å begrense. Mens noen anser skipene som rene pengemaskiner, frykter andre at de skjulte miljøkostnadene ved anløp og fra forsøpling til lands og til vanns (såkalte ‘eksternaliteter’) gjør at denne turistformen ikke egner seg for Norge som reisemål.

Lysefjorden: Fire mil lang og full av historier. På en oppdagerferd inn i Lysefjorden passet det sjarmerende guideheftet «Pilt-Ola som vegvisar for Lysefjorden» bra som lesestoff. Pilt-Ola, en farende svenn som på 1800-tallet utforsket fjordens kroker og viker, bygder, heier og stup, var på fornavn med bjørn, ulv, ørn, hubro og hegre og stadig på farten til de kjente husmanns- og rasteplassene der de som rodde fjerding, byttet på å transportere folk langs fjordens stupbratte vegger – som en slags tidlig økoturist.

Pilt-Ola fikk det etter hvert for seg at hva Lysefjord-platået trengte, var reinsdyr, og tok beina fatt til Finnmark. Eksperter mener tamrein-stammen som fremdeles rusler omkring i Ryfylkeheiene, 700 meter over fjorden, er resultatet av Pilt-Olas dumdristige gjeterferd sørover, Norge på langs. (Pilt-Ola døde som en fattig svenn, forfulgt av uhell og kreditorer. Hans hus og løsøre ble solgt på tvangsauksjon).

Lite har forandret seg i Lysefjord-landskapet fra Pilt-Olas tid. Fremdeles er det fjordens ville, uberørte natur som fascinerer besøkende på turen innover, der småbygdene klorer seg fast til irrgrønne treklynger og lys granitt:

Songesand, Hengjane, Fantahola, Geitaneset, Bakken og Håheller er alle steder med historier å fortelle. Synet av den blågrønne fjorden tusen stupbratte meter nedenfor ved utsikten fra Øygardstøl og Kjerag får mer eller mindre velskodde fjellturister til å måpe. 

Tatt på sengen. Innerst i fjorden ser det ut som lille Lysebotn er blitt tatt på sengen av turismen: noen spredte bolighus, en romslig turistforeningshytte, en storkiosk ved fergeleiet, noen sprikende skilt. Fremdeles er Lysebotn et kraftsenter, som i Statnetts regi fordeler strøm til både Sør-Norge og kontinentet. 

En halvtimes gange innover i dalen dukker gårds­tunet til Hauane Bed and Breakfast opp bak en sving, med velstelte hager og hus. Kjell Jostein Lyse ønsker velkommen til gards. Hans familie har bodd her i fem generasjoner. Lyse har hatt en lang, travel dag, som startet med sauetelling til fjells etter daggry. Nå skal han hente gjester som har gått den fem timer lange turen til Kjeragbolten, et av verdens mest berømte fotomotiv. 27 hårnålsvinger lenger opp venter lykkelige utenlandske turgåere ved utsikts­terrassen til «Ørneredet» 640 m.o.h. på Øygardstøl.

Så hva står på Kjell Jostein og kona Aud Elis ønskeliste for den lille bygda med bare ni fastboende?

«En gondolbane hit opp, og en bensinpumpe nede ved kaien, så vi slipper å kjøre en time til Sirdal», smiler de to. «Og, at barna våre får lyst til å drive Hauane noen tiår til.»

Cruisevekstens to ansikter. «Vi er fremdeles i støpeskjemodus her, reiselivet er fremdeles i begynnerfasen», hevder Helge Kjellevold, leder for Lysefjorden Utvikling og Stiftelsen Preikestolen. «Vi håper å slippe unna ‘overturisme’ her, noe Lysefjordbruas 50 meter spennhøyde bidrar til å forhindre. De aller største skipene kommer ikke lenger. For meg er det bærekraftig inntjening og lokal verdiskaping som teller.» Kjellevold har klippetro på at Lysefjorden vil nå sitt nullutslippsmål innen 2025.

«It’s waterful!» proklamerer forsiden på brosjyren som skal lokke besøkende til Rogaland, og distansere fylket fra sine mer kjente fjordkonkurrenter oppover norskekysten. Kanskje ikke et reklamebudskap som umiddelbart vil appellere til besøkende fra steder som preges av høy fuktighet, hjemsøkt av mye regn eller hyppige oversvømmelser. Men at regionen har mye å by på, er hevet over tvil.

«Jeg har tro på Ryfylke-heienes og -fjordenes potensial», sier Jan Sortland, som gjennom sitt Norwegian Adventures-selskap lever av å servere et kresent amerikansk reisepublikum Norges mest eksklusive godbiter.

Fra olje til overturisme? «Overgangen til ‘Den nye oljen’ kom nok litt brått på», innrømmer Elisabeth Saupstad, reiselivsdirektør i Region Stavanger, som på gode dager gleder seg over svulmende antall cruise-besøkende, men som også ser at suksessen har sine problematiske sider. Hun innrømmer at kunnskapen om reiselivet i regionen ikke har økt i takt med veksten.

«Alle føler seg kvalifisert til å mene noe om turisme», sukker hun, og mener en helhetlig tilnærming gjennom et selskap som også inkluderer Ryfylke, Haugesund og Sandnes er det eneste saliggjørende. Saupstad etterlyser løsninger for land-basert turisme som kan matche næringens raske vekst. «Turistskatt? Kanskje det, hvis den gjelder hele landet», sier hun.   

Avtroppende ordfører i Stavanger, Christine Sagen Helgø (H), ser utfordringene ved cruiseveksten som lokomotiv i regionens økonomiske vekst. Selv mener hun Stavangers viktigste oppgave må være, så snart som mulig, å definere «hvor mange besøkende vi vil ha, hvem de skal være, og hvordan de skal komme hit.»

Helgøs partikollega, statsråd Torbjørn Røe Isaksen, sier nei til turistskatt. Selv er hun av en annen oppfatning:

«En skatt i en eller annen form må til for å bære kostnadene ved de miljøkrav som settes i Paris-avtalen».

Stanley Wirak, ordfører i Nye Sandnes kommune, hadde ønsket seg både Preikestolen og Lysefjorden i garnet. Nå er han resignert tilfreds med den fire mil lange fjorden, og utstråler stor optimisme etter å ha saumfart viker, topper og heier på jakt etter turist­valuta, arbeidsplasser – og ser frem til å få en bit av Stavangers cruisekake.

Wirak ønsker velkommen utbygging av stier og gondoler som kan føre besøkende opp til nye sykkeltraseer i fjellplatåene nær Lysebotn. «Men ikke til Preikestolen», understreker han.

Ordføreren er derimot mindre konkret om faren for fremtidig trafikkork av cruiseskip ved inngangen til Lysefjorden. Wirak er talsmann for en større «cruise-basecamp» ved Lauvvik fergeleie, en «transitt-landsby» som ifølge en mulighetsstudie kan føre cruisepassasjerer fra større skip til mindre fartøy og ferger. Hans visjon: Et omfattende aktivitetssenter med viking- og lekeskog, restauranter og fornøyelsestilbud og en rekke overnattingssteder og kaianlegg.

Hva er fremtiden for reisemål Rogaland? Fra flere synsvinkler utgjør Rogalands utfordringer en metafor for lignende konflikter andre steder i Norge, der masseturismens flytende giganter er på kollisjonskurs med små anløpssteder, hvis rikdom består av enestående vakker, skjør natur.

Kanskje vil den intense debatten om cruise- og volumturisme på den ene siden og økoturisme på den motsatte, bære sunne frukter. Eivind Flood i selskapet Norwegian Experience, som blant annet satser på overnattingskonsepter i tilknytning til turistikonene Preikestolen, Trolltunga og Kjerag, mener det er plass til begge deler så lenge reiselivet klarer å holde seg innenfor naturens tålegrenser. Han har inngått et tett samarbeid med guideselskapet Outdoorlife Norway, drevet av nederlandske Johannes Apon, og sammen tilbyr de en meny av «miljøtilpassede» naturopplevelser. Flood har også investert strategisk, både med oppkjøpet av Preikestolen Fjellstue (fra DNT), et «bryggerihotell» på Tou og deler av kaien i Jørpeland.

«Mitt mål er å dyrke frem en turisme som tar godt vare på Rogalands ikoniske attraksjoner. En av de største utfordringene på disse kanter er fragmentert logistikk og uforutsigbare rutetabeller. Den andre: at masseturisme fordriver andre, mer bærekraftige opsjoner til nytte for fylket», sier han.

Tenker langsiktig. For ordfører Irene Heng Lauvsnes (H) i Strand kommune, hvis geografiske beliggenhet gir henne delvis kontroll over de viktigste trafikkårene til Preikestolen, handler kommunevalget og de nærmeste årene om et fundamentalt veivalg som må tas.

«Det handler om vår selvbestemmelsesrett, ikke bare over hva slags reiseliv velgerne ønsker, men levesettet, om verdiene vi ønsker å overlevere til våre barn. Jeg ønsker at Strand både skal være et godt sted å besøke og et godt sted å bo», mener hun.

Lauvsnes er klar på hva hun ikke vil ha: En invasjon av besøkende som kan gi kortsiktige økonomiske gevinster. Hun mener at masseturisme over tid vil føre til slitasje både på naturattraksjoner, lokal kultur og kommunens omdømme.

Hun sier hun selv har observert hvordan turismen iblant tar mer enn den gir, på reiser med familien til steder som Galápagos, Øst-Afrika og Himalaya. Lauvsnes får støtte for sitt syn fra flere nabokommuner, som har samlet seg om prosjektet «Expedition Ryfylke» – som sier nei til store cruiseskip til fordel for mindre lavutslippsfartøy som kan skape både flere arbeidsplasser og større omsetning lokalt.

«I Ryfylke ønsker vi å tilrettelegge både for dem som bor der og for besøkende som setter av tid både til fot- og sykkelturer. Derfor er jeg svært opptatt av godt samarbeid med nabokommunene», sier Strand-ordføreren.

Ryfylkes geografi er som skapt for å anrette småskala turisme med høyt inntjeningspotensial og lave klimautslipp. Utallige øyer, noen av dem bebodde, ligger spredt, og mellom Stavanger og Bergen kjører Fjordlines’ miljøvennlige, moderne LNG-drevne ferge sin daglige rute.

«Vi er en havnasjon», skrev statsminister Erna Solberg i juni, dagen før Næringslivets Klimakonferanse, med blikket rettet både mot BNP-vekst, den verdensledende maritime industrien, kystens arbeidsplasser og, ikke minst, Norges globale satsing – «Our Ocean» – på vern og utvikling av bærekraftige verdenshav.

Både innaskjærs i Ryfylke og i Unesco-fjordene lenger nord utkjempes ‘slag’ om hvilke næringer vi kan leve av og leve med – og om våre sårbare kystsamfunn i det hele tatt er overlevelsesdyktige.

Skal vi belære andre nasjoner om hvordan de kan ta vare på sine kystsoner, har Norge kort tid på seg til å sette en grønnere kurs.