Regionene forsvinner

De fleste politiske partiene har et uttalt ønske om flere statlige arbeidsplasser i distriktene. Regionreformen skulle bidra. Men i hver enkelt sektor betyr geografi stadig mindre. Der er regionene i ferd med å forsvinne. De blir erstattet av landsdekkende, oppgavebaserte avdelinger.

De siste fem årene har den ene etaten etter den andre visket ut det regionale nivået, mange av dem uten særlig oppmerksomhet utenfra. Mens flytting av akuttmottak og nedleggelse av politikontorer vekker sterke følelser, er det mindre opprivende at Kystverkets fem regionskontorer får nye navn og roller. Virksomhetene har lagt vekt på at omorganiseringen ikke skal bety flytting av arbeidsplasser.

– I hvert fall ikke i denne omgang, kommenterer organisasjonsforsker Torstein Nesheim ved Norges Handelshøyskole (NHH).

I dag sitter avdelingslederen på ett kontor, mens de han eller hun skal lede, kan sitte spredt på flere andre steder.

NHH-forskerens hypotese var lenge at denne typen organisering ville skape et press for økt sentralisering og samlokalisering av avdelingene. Etter at mange har erfart fjernledelse under pandemien, er han mer usikker på hva som vil skje.

Alle går i samme retning

Den første statlige etaten som kvittet seg med regioninndelingen, var Arkivverket i 2016. Deretter har Skatteetaten, Statens vegvesen, Arbeidstilsynet, Tolletaten, Kystverket og Statped gått i samme retning og organisert seg etter oppgaver i stedet for geografi. Flere etater vurderer det samme.

– Det interessante er at alle har gjort samme store endring, med likeartede motiver, helt uavhengig av hverandre. Jeg er ganske sikker på at disse etatene ikke har diskutert organisering med hverandre. Det tyder på at dette er en fornuftig organisering, sier Nesheim.

Virksomhetene har lagt vekt på at de utfører de samme statlige oppgavene i hele landet. Med landsdekkende avdelinger er det lettere å få til samordning, standardisering og større fagmiljø.

I tillegg har digitaliseringen i noen grad gjort de fysiske kontorene overflødige.

– Vi trenger ikke lenger å oppsøke et lokalt skattekontor eller veivesen, sier Nesheim.

Han ser likevel noen ulemper med den nye organisasjonsmodellen. Den kan gjøre det vanskeligere å løse store oppgaver som krever samordning av flere sektorer på regionalt eller fylkesnivå.

– Uten de regionale enhetene kan kontakten med statsforvalter og ordfører bli mer komplisert, det kan bli mindre deling av kunnskap, og det kan være vanskeligere å vite hvilke enheter som skal delta når oppgaver må løses på tvers av etatene, sier han.

Frykter nedleggelser

For Arkivverket var nettopp digitaliseringen en begrunnelse for omorganiseringen.

«Å digitalisere papirarkiver og etablere tidsmessige, nettbaserte brukertjenester er ikke noe det enkelte statsarkiv kan håndtere på egen hånd», skrev riksarkivar Inga Bolstad i en kronikk i Nationen i 2017. Og: «Den gamle organisasjonsmodellen var ikke innrettet mot dagens og fremtidens utfordringer.»

Omorganiseringen skapte høylytte protester fra både ansatte og ledelse ved stats-arkiv-ene rundt i landet. Statsarkivaren i Bergen uttalte at han uansett kom til å være statsarkivar til han dør, og det ble brudd i forhandlingene mellom riksarkivaren og fagforeningene.

I 2019 fikk Arkivverket laget en rapport for å vurdere hvordan Arkivverket kunne effektiviseres ved redusert geografisk tilstedeværelse. Ett av forslagene i rapporten var å redusere dagens ti arbeidssteder til to. Rapporten skal være lagt i en skuff, men i publikumsavdelingen, som sysselsetter de fleste ansatte ved de tidligere statsarkivene, har det vært sterk nedgang i antall ansatte etter omorganiseringen.

– Mange av de ansatte har det tøft nå. Vi frykter at kontorer skal forsvinne, og vi føler at de ansatte ikke blir lyttet til, sier Jo Rune Ugulen Kristiansen. Han er hovedtillitsvalgt i Forskerforbundet, den største fagforeningen i etaten, og forteller om ansatte som sliter med å gi brukerne den hjelpen de trenger for å finne viktig dokumentasjon.

Trenger annen kompetanse

Arkivverkets direktør for strategi og kommunikasjon, Guri Kaspara Lande, forklarer at Arkivverket har behov for en annen kompetanse enn tidligere.

– Vi har derfor økt bemanning på enkelte fagområder og redusert på andre. Det er først og fremst fagområdene med digital kompetanse som har økt bemanningen. Etter hvert som vi digitaliserer tjenestene våre, har vi redusert de manuelle arbeidsprosessene, som utføres blant annet i publikumsavdelingen, skriver Lande i en e-post.

Tillitsvalg Kristiansen mener omstillingen går for fort.

– Digitalisering er positivt, men det gjenstår mye før folk kan finne alt digitalt. Det kan for eksempel gjelde opplysninger med strengt personvern, som dokumentasjon på barnevernsopphold, sier han.

Kristiansen selv jobber nå i Bergen.

– Jeg jobbet i Oslo til 2017, da benyttet jeg meg av muligheten til å flytte hjem fordi vi var blitt stedsuavhengige, sier han.

Vanskelig med avstand

Politisk er det to ulike tilnærminger til desentralisering. Myndighetene kan kreve at arbeidsplassene skal være spredt fysisk – i god Senterpartiet-ånd, eller de kan legge til rette for at mest mulig arbeid kan gjøres digitalt, slik at folk kan velge hvor de skal bo.

Den siste løsningen er del av regjeringens nye distriktspolitikk. Men vil det fungere? NHOs medlemsundersøkelser under pandemien har vist at halvparten av virksomhetene synes det er vanskeligere å lede arbeidstagere når det er større fysisk avstand til dem.

Dessuten er det ikke sikkert at økt valgfrihet gjør at flere velger å bo på bygda.

– Det kan godt være at folk sier «flott, da kan jeg bo i Oslo og jobbe på Kongsvinger- eller Røros-kontoret», sier organisasjonsforsker Torstein Nesheim.