Truet gull i blå åker.
Å fortelle gode historier om det edle opphavet til norsk mat er en solid tradisjon, med bildet av gressende kuer som kroneksempelet på fremstillingen av ideallandbruket slik det ikke alltid blir drevet. Kanskje er det en motreaksjon når interessen for økologisk mat og andelslandbruk stadig øker, og ulike matmerkeordninger slåss om å fortelle oss om bærekraft og lokalt opphav, fordi det lukter av kommersiell interesse.
Som en naturlig konsekvens, blir flere også opptatt av levevilkårene for dyrene i matproduksjonen. Færre vet at fisk fra 2010 ble omfattet av dyrevelferdsloven med tilhørende rettigheter. Men i motsetning til i landbruket, der man kan isolere en enkeltbestand ved sykdomsutbrudd, kan man ikke ta kontroll på samme måte under vannspeilet.
Norge er verdens største produsent av oppdrettslaks, men har et dyrehold i den blå åkeren som aldri ville blitt akseptert i andre husdyrnæringer. Skyhøy dødelighet, som for griser eller kuer ville blitt ansett som en dyretragedie, hindrer ikke idylliserende markedsføring av oppdrettslaks fremstilt som vill, i lakseelver omgitt av norske skoger og fjell.
Her hjemme er det etter hvert stadig færre som kjøper akkurat den historien. Allerede i 2010 advarte en rekke offentlige tilsyn om at vekst i oppdrettsnæringen ville kunne forverre fiskens helsesituasjon, og at overgjødsling kunne skade miljøet i havet.
Fem år senere er lusesituasjonen ute av kontroll, kjemikaliebruken er mangedoblet, utslippene på vei opp, og oppdrettsfisken får sårskader av sortering og avlusing. Ifølge Riksrevisjonen ble det i perioden 2007–2010 i gjennomsnitt avdekket brudd på akvakulturlovgivningen i over 60 prosent av tilsynene – de fleste av dem forhåndsvarslede. Og da har vi ennå ikke nevnt villaksen, som er en finnebredd unna rødlisting.
Likevel vil Regjeringen seksdoble oppdrettsnæringen de neste tiårene.
Fiske og havbruk er allerede Norges nest største eksportnæring, kun overgått av inntektene fra olje og gass, som vi tvinges til å gjøre oss stadig mindre avhengig av, noe som tilsier at vi alle vil oppdrettsnæringen vel. Men skal det bransjen selv kaller «bærebjelken for fremtiden vår» ikke ramle i hodet på oss, må man hindre en ukontrollert vekst som ikke minst rammer næringen selv.
At den globale lakseappetitten vokser raskere enn produksjonen, betyr ikke at man bør legge seg på Norske sjømatbedrifters landsforenings oppsiktsvekkende kortsiktige linje om at «markedet bør bestemme veksttakten i næringen».
Hensynet til miljøet ser ut til å ha svært trange kår når all språkbruk er rettet inn mot vekst, og kritikk mot denne utviklingen blir avvist som «retoriske korstog» av næring og myndigheter, som samtidig hevder vi trenger kritiske røster.
Om ikke Regjeringen legger mer kraft og handling bak sin erklæring om at «oppdrettsnæringen skal være basert på strenge miljøhensyn», vil erklæringen stå igjen som en hul, verdiløs frase. Regjeringen er allerede snublende nær en walk of shame når stortingsmeldingen om vekst i næringen baserer seg på påstander som: «Utslipp av næringssalter fra oppdrettsnæringen regnes i dag ikke som et miljøproblem». Næringens gode venner i regjeringskontorene kan se ut til å stå like tett som fisken i merdene.
Myndighetene burde i stedet skaffe armslag for økt innovasjon og rydde av veien hindringer for utviklingen av ny teknologi i vann som på land. Regjeringen sier selv at «utviklingen vil skje uavhengig av om Norge deltar» i «hard internasjonal konkurranse», og at «vilkårene må sikres uavhengig av hva som viser seg å være den beste produksjonsteknologien».
Det er ikke lenger mulig å tilfredsstille verdens appetitt på fisk med ville arter, noe som gjør fiskeoppdrett til en fremtidsrettet virksomhet. Så langt holder retorikken mål. Men næringen må sette fiskehelse og miljøhensyn i førersetet. Næringen er styrtrik med et overskudd på 13 milliarder kroner fordelt på under 100 aktører. Kjapp hoderegning tilsier gullkantet butikk. Den burde ha både råd til, og all interesse av, å få bukt med problemene – om ikke annet så for egen vinnings del.
Riksrevisjonen har felt en krystallklar dom: «Den sterke veksten i næringen innebærer betydelige miljømessige utfordringer.» Hvor dypt miljøengasjementet egentlig stikker, er naturlig nok noe mange spør seg.
En lokallagsleder i Kystfiskarlaget uttrykte det slik:
«Vi her i nord ser på TV at folk på Østlandet står og vifter med plakater på Karl Johan med ’Nei til olje i nord’. De samme demonstrantene sier ikke et ord om oppdrett.»
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Regjeringen.no, Riksrevisjonen, Veterinærinstituttet, Miljødirektoratet, Norsk institutt for naturforskning, Mattilsynet, Havforskningsinsituttet, Bergens Tidende, VG, NRK.no
