Dager i mai.
En drøy uke før nordmenn feirer sin nasjonaldag i mai med patosfylt glede og stolthet over norsk historie og fellesskap, står en annen årlig merkedag for tur i Europa, den som anses som EUs fødselsdag.
Helt siden undertegnelsen av Schuman-erklæringen 9. mai for 65 år siden har den såkalte Europadagen fungert som EUs markering av «fred og samhold i Europa» – men dagen er knapt kjent for unionens borgere.
Som i erkjennelse av at oppslutningen om dagen ikke står i forhold til hva dens edle motto kanskje hadde fortjent, blir Europadagen brukt av EU som en anledning til å fortelle om unionens arbeid og å promotere viktigheten av europeisk integrasjon.
Dette gjøres blant annet ved at EUs institusjoner åpner sine dører for publikum. Men forsøket på å engasjere og involvere EUs borgere får neppe særlig drahjelp fra programposter som denne:
«Møt EUs revisorer. Lær hvordan de sikrer de finansielle interessene for EUs borgere. Test dine revisorkunnskaper i en quiz, og se om du har det som trengs for å bli en EU-revisor.»
Kanskje ikke til å undres over at det generelt er liten folkelig entusiasme for EU.
Mens finanskrisen har vært unionens største utfordring siden 2008, viser nye tall en forsiktig bedring i europeiske arbeidsledighets- og produktivitetstall. Samtidig er Europadagens motto fred og samhold utfordret av en ny, altoverskyggende krise – representert ved den enorme pågangen av nødstilte mennesker som banker på Europas dør. Skal de reddes og hjelpes til et nytt liv – eller stenges ute ved yttergrensene?
7. mai, to dager før Europadagen, går britene til valg – 40 år etter at de i sin aller første felles folkeavstemning med stort flertall støttet opp om det inngåtte medlemskapet i EU.
Det var den gang. Sterkt økende EU-skepsis har presset statsminister David Cameron til å love velgerne en ny folkeavstemning om Storbritannias medlemskap innen to år. De tragiske drukningsulykkene i Middelhavet har satt Storbritannia under ytterligere press fra EU om at de med sin størrelse og relativt sterke økonomi må ta imot en større andel av flyktningene.
Britiske EU-motstandere som allerede hadde innvandring høyt på dagsordenen, kan dermed utnytte de tragiske flyktningekatastrofene til å tjene sin sak.
Britiske euroskeptikere blir neppe mildere stemt av at EU hver måned bruker millioner av euro til en gigantisk flytteprosess av EU-parlamentarikere mellom to ulike hovedseter i Brussel og Strasbourg.
De svimlende årlige kostnadene for dette flyttesirkuset er på størrelse med det som hvert år brukes på EUs flyktningfond. I disse dager blir slike tallsammenstillinger en grell øvelse.
En hjelpearbeider fra Leger uten grenser som bisto overlevende båtflyktninger, sa det slik i påvente av EUs reaksjon på den desperate situasjonen: «Nå får EU vist om de er like gode på å hjelpe mennesker som de er til å hjelpe banker og markeder.»
I 2014 ble det registrert nær 600 000 asylsøknader til EU-land, en økning på 44 prosent (!) fra året før. EU-kjenner Simen Ekern skriver i sin bok «Europeere» at EU nå befinner seg i en identitetskrise like mye som i en økonomisk krise fordi «verden ikke lenger ser mot Europa».
En stri strøm av flyktninger fra Syria, Irak, Jemen, Afghanistan og afrikanske land deler nok ikke den oppfatningen. Deres drømmer og håp ser fortsatt ut til å være knyttet til Europa som det forjettede land.
Da kan man bare håpe at noen tar til vettet og parkerer EU-parlamentets «omreisende millionsluk» for godt i Brussel, slik at pengene i stedet kan brukes i den humanistiske ånd som Europa er tuftet på.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Kilder: EUROPAKOMMISJONEN, THE GUARDIAN, AFTENPOSTEN, SIMEN EKERN: «EUROPEERE», BROOKINGS.EDU, LUUK VAN MIDDELAAR, A-MAGASINET, THE GUARDIAN, DAILY TELEGRAPH, IBTIMES.CO.UK, NRK, WIKIPEDIA
