«Afrika light». På vei inn til hovedstaden Gaborone er det lite som minner om det Afrika vi ser på norske nyheter. Firefelts motorvei, store bygg i glass og stål og en moderne bilpark er førsteinntrykket. Kjøpesentrene i utkanten av byen skiller seg lite fra det hjemlige. Vareutvalget er stort og internasjonalt, her selges norsk laks, svensk knekkebrød og dansk ost, og restaurantene byr på tandoori, sushi og bacalao.

For den som ønsker seg myldrende afrikanske markeder og byliv er Gaborone en skuffelse. Byen er en av Afrikas raskest voksende, og har på 40 år est fra 5000 til 300 000 innbyggere. Provisoriske skur som gror opp rundt mange afrikanske storbyer finnes, men i liten målestokk: Vi møter et «Afrika light».

David Livingstone hadde en visjon om «Christianity, Commerce and Civilisation» da han kom til Botswana i 1847. Ble den til virkelighet?

Christianity. David Livingstone hadde en tung start på misjonsvirksomheten: Etter fem års virke var bare høvding Sechele døpt. Høvdingen, som sluttet å påkalle regn fra de gamle guder, fikk med sin nye gud skylden for flere år med tørke og hungersnød. Livingstone reiste nordover til mer mottakelige folkeslag.

Botswana har ingen statsreligion, tradisjonelle afrikanske stammereligioner er ennå utbredt, men over halvparten regner seg som kristne. Få er ateister, og møter i offentlig sektor starter ofte med
en felles bønn; kristen tro er tydelig i hverdagen.

Commerce. Da Botswana ble selvstendig i 1966 var landet et av verdens 10 fattigste land, med to kilometer asfaltert vei og en økonomi hovedsaklig basert på kvegdrift.

Året etter ble diamantene funnet, og landet har inntatt førsteposisjonen med en fjerdedel av verdens diamantproduksjon. Ni prosent årlig økonomisk vekst i 40 år har gjort landet til det nest rikeste på Afrikas fastland.

Naturressursene er blitt investert i infrastruktur, helse og utdanning, og Botswana har satt av store summer i et fond til bruk når diamantene en gang tar slutt. 50 milliarder kroner står på bok; 27 000 per innbygger. Ola Nordmann har til sammenligning 15 ganger så mye i oljefondet.

Bruttonasjonalproduktet per innbygger ligger på høyde med Øst-Europa, men én av fem lever under FNs offisielle fattigdomsgrense på en dollar per dag, og et av ti barn er underernærte. Økonomien er sårbar; gruvene står for 70 prosent av eksporten men bare fem prosent av arbeidsplassene. Offisiell arbeidsledighet er på 19 prosent.

Norge investerte 1,8 milliarder kroner i bistand til Botswana fra 1972 til 1997, og landet er fortsatt Norges viktigste handelspartner i Afrika. Import av botswansk oksekjøtt har skapt bølger i norsk landbruk, men det er nikkel som nå står for nesten all den norske importen fra landet.

Civilisation. Demokrati og stabilt politisk klima har vært en forutsetning for å få glede av naturressursene. Høvdingsønnen Seretse Khama ble landets første president. Hans parti har hatt solid flertall i alle valg, og Khamas sønn Ian ble ny president i april.

I takt med økonomisk utvikling har folk flyttet inn til byene, som huser 59 prosent av innbyggerne i landet, som er blant de mest urbane i Afrika. Veinettet er godt utbygd, og til tross for store avstander, går det raskt å ta seg fram.

Da landet ble uavhengig fra det britiske kolonistyret var 85 prosent av den voksne befolkningen analfabeter. I dag er tallet under 10 prosetn. Ni av ti barn går på grunnskole, som fram til 2006 var gratis. Innføring av skolepenger, som har vært sterkt omdiskutert, utgjør en risiko for skolegangen til de fattigste.

Helsetjenester er godt utbygd og nesten gratis, ni av ti bor innenfor en avstand av åtte kilometer til helseklinikk.

Urbefolkningen. Urbefolkningen, San-folket (tidligere kalt buskmenn), har gjennom flere år kjempet for retten til å fortsatt bo i sentrale Kalahari. Myndighetene vil bygge ut gruvedrift og turisme i reservatet, og i disse planene passer urbefolkningen dårlig inn. Adgang til skole og helsetjenester for urbefolkningen i landsbyer utenfor reservatet er den offisielle begrunnelsen for tvangsflyttingen.

San-folket vant fram i høyesterett i 2006, men så langt har Boswanas regjering valgt å stikke kjepper i hjulene ved å nekte adgang til vann for de som flytter tilbake.

 Botswana har fått uønsket berømmelse for sin «verdensrekord» i andel HIV-smittede. Konsekvensene av epidemien er store, levealderen har siden 1990 falt dramatisk fra nærmere 70 til 40 år, og 120 000 barn er foreldreløse.

Imidlertid har landet også vært et foregangsland i smitteforebygging og behandling, og var det første i Afrika til å tilby gratis medisiner.

Skyggen fra Zimbabwe. SADC (Southern African Development Community) er utad kanskje mest kjent for langdryge forhandlinger med Mugabe i Zimbabwe. Samarbeidsorganet for 14 land i det sørlige Afrika har hoved-kvarter i Gaborone.

Botswanas boikott av møter med Mugabe som deltaker har vakt internasjonal oppsikt. President Khama har i uvanlig klare ordelag kritisert valget og Mugabe, helt ulikt tåketalen fra eks-president Mbeki i Sør-Afrika. Botswana kjenner som andre av Zimbabwes naboland godt konsekvensene av krisetilstander, med fare for økonomisk kaos i regionen og strøm av flyktninger over grensa.

Folkeopinionen – drosjesjåførene – gir klart svar: Zimbabwere har skylden for økt kriminalitet og arbeidsledighet. Fremmedfrykten, som har fått voldelige utslag i nabolandet Sør-Afrika, tar fredeligere former i Botswana. Imidlertid legges det lite til rette for flyktningene. For eksempel får gravide fra Zimbabwe ikke tilbud om forebyggende behandling for å hindre HIV-smitte til barnet.

Foregangsland. Når naturressursene deles ut, er det greit å trekke vinnerloddet. Det kan imidlertid ha uheldige bivirkninger på det nasjonale selvbildet; man kan tro man er smartere og flittigere enn andre. Behovet oppstår for å skjerme rikdommen, det skapes forventninger av velstandsveksten, man mister perspektiv og blir nærsynt: Parallellene mellom to nyrike land – Norge og Botswana - er iøynefallende.

Men David Livingstones 150 år gamle visjon er i ferd med å oppfylles i landet der han startet sin virksomhet. Til tross for HIV-epidemien og de mørke skyggene fra Zimbabwe, ser Botswana ut til å fylle rollen som et fyrtårn for demokrati og utvikling i Afrika.

Med 40 års rivende utvikling har Botswana blitt et eksempel på at bistand kombinert med framsynte ledere og demokrati kan gi suksess.