Dresden. «Pegida er egentlig en god ting», sier Günther Hildebrandt og tar seg ut gjennom det provisoriske gjerdet foran et bygg under oppføring i bydelen Neustadt i Dresden. «Bevegelsen røsker opp og bringer ting til overflaten», sier arkitekten som akkurat har inspisert leilighetene som fyller en av de siste lukene i bydelen som kom bedre fra de alliertes luftangrep i 1945 enn resten av Dresden.

Pegidas navnevalg synes han er «ufyselig», men mest kritisk er Neustadt-beboeren i slutten av førtiårene til medienes formidling av fenomenet: «Fremmedhat er ikke det vesentlige budskapet fra dem som demonstrerer, det handler snarere om at stadig færre kjenner seg igjen i politikken, og at de føler at de ikke blir tatt på alvor», sier han om de høylytte og plakatbårne mistillitserklæringene. «Det er synd at utstillingsvinduet til denne bevegelsen er islamisering.»

Med på inspeksjonsrunden har også salgssjefen i byggefirmaet vært: «Vi kan godt forstå dem som er engstelige for den samfunnsmessige utviklingen», sier Georg Hauptmann. «Pegida snakker vi om hver eneste dag.»

Splittet by. Fenomenet Pegida har fått Dresden i tale, men også splittet innbyggerne. I protest mot fremmedfiendtlighet tok musikere og andre kulturarbeidere ved årsskiftet initiativ til en «nyttårsrengjøring» av byen. Med refleksvester og piassavakost toget et par tusen mennesker gjennom gatene for å feie «Pegida-spøkelset» bort. Men med unntak av et opprop fra byrådet og regjeringen i Sachsen, som samlet 35 000 Pegida-motstandere i delstatshovedstaden, har motdemonstrasjonene, i motsetning til andre tyske byer der Pegida og lokale avleggere har marsjert, konsekvent hatt mindre tiltrekningskraft på innbyggerne.

Frank Richter, som leder Rådet for politisk opplysningsarbeid i Sachsen, er ikke overrasket: «Det vi ser, er nok langt på vei et Dresden-fenomen», sier han og fremhever flere grunner til at konservativt pregede Pegida står sterkt nettopp her: «Dresden en den eneste storbyen i Øst-Tyskland med en konservativ grunninnstilling», poengterer Richter og minner sam-tidig om stedets innarbeidede demonstrasjonskultur. Dessuten: Protestprosesjonene som forener islamofobi med angsten for aldersfattigdom og sosial mobilitet nedad, antiamerikanisme med Putin-beundring, og angrep på en «virkelighetsfjern» og «selvtilfreds» politikk med utfall mot «løgnpresse», har i Dresdens gjenreiste gamleby en spektakulær og medie-vennlig kulisse.

Sammensurium. «Pegida er et sammensurium, en politisk bevegelse uten struktur, der deltagerne synes å ha det til felles at de føler seg arrogant behandlet», sier Richter og fremhever den dyptgripende samfunnsmessige forvandlingsprosessen Sachsen og Øst-Tyskland de siste 25 årene har gjennomgått som en del av forklaringen.

«Pegida er et sammensurium, en politisk bevegelse uten struktur, der deltagerne synes å ha det til felles at de føler seg arrogant behandlet.»

«Folk er på sett og vis utmattet, og med forestillingen om islamisering og med de reelt tiltagende flyktningestrømmene mot Europa truer det enda noe nytt og fremmed», sier han om en befolkning som i et temmelig lukket DDR knapt var eksponert for «utlendinger» og hvor den statlige oppdragelsen hadde klare islett av nasjonalisme. I forholdet til Vest-Tyskland stiliserte eksempelvis DDRs myndigheter landets befolkning som «de bedre tyskerne».

Et brått politisk systemskifte, et tiår med D-mark og økonomisk nyorientering, overgangen til euro og påfølgende eurokrise, møtet med globaliseringens uoversiktlige natur, alt inngår i en kollektiv biografi som finner en ventil i Pegida.

I denne biografien har mandagsdemonstrasjonene fra høsten 1989, da hundretusener i Dresden, Leipzig og andre østtyske byer tok til gatene mot ettpartistaten og for borgerrettigheter, en helt spesiell stilling. «For deltagerne var det en dyptgripende positiv erfaring av å gjøre seg bemerket», sier Frank Richter, som mener at det også denne gang dreier seg om en emosjonell erfaring, opplevelsen av åpent å kunne lufte diffuse angstforestillinger og politisk og sosial indignasjon.

Selv om mange østtyskere er ille berørt av at Pegida stiller seg i borgerrettighetsbevegelsens tradisjon, og særlig av at opptogene våger den dristige påstanden «Wir sind das Volk» («Vi er folket», det ikoniske slagordet fra den gang), oppfordrer Richter til besinnelse: «Vi kan ikke skjelle ut disse menneskene for at de benytter seg av en grunnleggende rettighet», poengterer han og mener at man på tross av tvilsomme appeller, også rene hetstaler, ikke kan skjære alle demonstrasjonsdeltagerne over en kam. «Det er ikke 24 000 høyreekstremister som går i tog der ute!» forsikrer instituttlederen.

Mørketall. Gero Neugebauer, professor i statsvitenskap ved Freie Universität i Berlin er mer kritisk til fenomenet som siden november har hatt fast plass i det tyske nyhetsbildet: «Det vi ser, er en protest mot en samfunnsmessig grunnkonsensus, mot det liberale, demokratiske og rettsstatlige systemet, initiert av folk som står helt i utkanten av det politiske spekteret.» Når en spørreundersøkelse nylig, foretatt blant demonstrasjonsdeltagerne, viste at den «typiske» Pegida-demonstranten er en 48-årig yrkesaktiv mann uten parti- eller religionstilhørighet, i liten grad motivert av fremmedfrykt og med litt over gjennomsnittlig inntekt, trekker Neugebauer konklusjonen i tvil:

«Mens bare 400 av de spurte svarte, lot 800 være», minner han om. Avvisningen av meningsmålerne bekrefter snarere Pegida-tilhengernes generelle dementi av alt som minner om establishment, tror statsviteren. «Vi har en grunnstamme på 10–15 prosent i befolkningen som er fremmedfiendtlige», sier han og formoder at mange av disse gjemmer seg bak undersøkelsens mørketall.

Et blaff? Innenrikspolitisk betraktes Pegida som et lokalt og enn så lenge ufarlig fenomen, uten evne til riktig å bryte ut av det sørøstlige hjørnet av Sachsen.

Innenrikspolitisk betraktes Pegida som et lokalt og enn så lenge ufarlig fenomen, uten evne til riktig å bryte ut av det sørøstlige hjørnet av Sachsen.

Uten å nevne Pegida ved navn, har Angela Merkel på vegne av det offisielle Tyskland tatt klar avstand fra bevegelsens fremmedfiendtlige paroler. Gero Neugebauer mener forbundskansleren riktignok er mer bekymret for hvordan Pegida fremstilles i utlandet enn hun er engstelig for fenomenets påvirkning på den tyske politikken. «Merkel kan ikke ha en brun flekk på den hvite vesten», sier statsviteren om den politiske elitens bekymringer for hvordan Pegida, i lys av tysk historie, tolkes utenfor landets grenser.

Professoren mener dessuten Pegida får langt mer oppmerksomhet enn fenomenet fortjener: «Med hendelsene i Paris får bevegelsen en betydning som langt overstiger det det her dreier seg om.» At den politiske støyen Pegida har skapt i Dresdens gater, i talkshows og på avisenes førstesider og ikke minst i kommentarspalter, på litt lengre sikt skulle være bra for Tyskland, som et slags basisdemokratisk varsko til en lite responsiv elite, vil ikke Neugebauer være med på: «Hvis du har spist for mye og stikker fingeren i halsen, så alt kommer opp, da føler du deg også bedre», minner veteranen innenfor det tyske politiske observatørkorpset om.

Günther Hildebrandt foran nybygget i bydel Neustadt har større tro på Pegidas virkning: «Hva som kommer ut av det, er uvisst, men det kan egentlig bare bli til det bedre», mener arkitekten fra Dresden.