Koloss på leirføtter? Toneangivende finans- og næringslivsaviser har varslet sammenbrudd i kinesisk økonomi jevnlig de siste tiårene. Og oppslagene var ikke særlig lystige i fjor heller. Størst oppmerksomhet har de massive, råtne lånene i den såkalte skyggebanksektoren fått. Det internasjonale overvåkingsorganet Financial Stability Board anslår omfanget av usikre lån til 3300 milliarder dollar, Chinese Academy of Social Sciences til 4400 – eller rundt fem norske oljefond. Det internasjonale pengefondet frykter en kinesisk kræsjlanding med alvorlige følger for verdensøkonomien.

Erik S. Reinert mener derimot at om vi dykker dypere ned i strukturene i kinesisk økonomi, finner vi utviklingstrekk som er vesentlig mer interessante i et lengre perspektiv. Han mener å se et gryende mangfold som gjør det relevant å trekke sammenligninger mellom dagens Kina og det Europa som vokste frem i kjølvannet av renessansen: «Vi snakker om oppbygging av et svært variert produksjonsliv koblet med en pragmatisk økonomisk politikk og – ikke minst – en ekstrem vilje til å kopiere og ta i bruk internasjonalt ledende teknologi på en lang rekke områder».

Omstridt. Reinert er professor i teknologi og utviklingsstrategi ved Tallinn University of Technology i Estland, og hører definitivt ikke hjemme midtstrøms i økonomifaget. Han er grunnlegger av The Other Canon Foundation, et nettverk for forskning som utfordrer det han beskriver som den rådende nyklassiske økonomiens fokus på virkelighetsfjerne modeller som er løsrevet fra empirisk, historisk kunnskap. Han benytter enhver anledning til å advare mot det han kaller Verdensbankens kontekstløse dyrking av frihandel og komparative fortrinn og mener at standardøkonomene overser betydningen av teknologiske endringer og synergieffekter på et nasjonalt plan.

«Historien viser at det å satse på industrialisering på bred front er en viktig forklaring på nasjonal økonomisk vekst. Det er bedre å satse på industri selv om man ikke klarer å være like effektiv som de ledende nasjonene, og det er bedre å prøve å ta i bruk ny teknologi enn ikke å gjøre det. Pre-industrielle aktiviteter som landbruk og håndverk kan aldri alene gi nasjonal velstand, og dersom Kina skulle ha fulgt Verdensbankens anbefaling og satset på å dyrke sine naturgitte ‘komparative fortrinn’, hadde landet i dag dyrket ris for verdensmarkedet og vært akkurat like fattig som før», sier han.

«Dersom Kina skulle ha fulgt Verdensbankens anbefaling og satset på å dyrke sine naturgitte ‘komparative fortrinn’, hadde landet i dag dyrket ris for verdensmarkedet og vært akkurat like fattig som før.»

Å karakterisere Reinert som «omstridt» her hjemme er antagelig for svakt, men det betyr ikke at han er uten innflytelse internasjonalt. Han brukes hyppig som rådgiver av myndigheter i Asia, Afrika og Øst-Europa og har hatt stor suksess med boken «How Rich Countries Got Rich … and Why Poor Countries Stay Poor», som kom ut i 2007. Den havnet på bestselgerlisten til Financial Times og foreligger snart på 20 språk. Den tyske utgaven kom i oktober og nådde kjapt toppen av Amazons tyske bestselgerliste for økonomisk historie.

Supermakten sovnet. Men tilbake til Kina. Det er allmenn enighet blant historikere om at landet lenge lå flere hestehoder foran Europa. Særlig under Tang- og Song-dynastiene i perioden 618–1279, var Kina virkelig Midtens rike.

«Kina var tidlig ute med det vi kan kalle proto-teknologi eller tidlig, førindustriell teknologi. De oppfant kruttet, papirpenger og løse skrifttyper og la mye av grunnlaget for en rekke senere teknologiske fremskritt. Men de kinesiske forskerne jeg jobber med, hevder likevel at landet aldri kom ut av en slags syklus der økonomien – den ene og sentraliserte – forfalt med dynastienes fall», sier Reinert.

Det er også allmenn enighet om at en eller annen gang mellom 1500 og 1700, ble Kina forbigått i utvikling av Europa. Hva skjedde?

«Den relative nedgangen i Kina startet antagelig på 1300-tallet og har klar sammenheng med utstrakt standardisering og sentralisering. Alle rikets toppbyråkrater tok samme ensrettende eksamener, og neo-konfusianismen utviklet seg til en slags statlig ortodoksi.»

«Den relative nedgangen i Kina startet antagelig på 1300-tallet og har klar sammenheng med utstrakt standardisering og sentralisering.» 

Ming-keiserne, som regjerte fra 1368–1644, samlet inn alle lærde skrifter og brente dem som ikke falt i smak. Bokbål er med andre ord ikke et vestlig fenomen forbeholdt Inkvisisjonen og nazistene. Den kinesiske muren kan tjene som symbol på Kinas forhold til omverdenen – Midtens rike lukket seg inne, og mongolene ble betalt for ikke å angripe.

Fra relikvier til filosofer. Europa etter renessansen utviklet seg derimot til et gedigent laboratorium med en overflod av ideer og rom for eksperimentering.

«I renessansen gjenoppdaget Europa antikkens filosofi, og med den også verdien av meningsmangfold. Det representerer en viktig mental milepæl i europeisk historie at de italienske fyrstene gikk over fra å slåss om religiøse relikvier til i stedet å slåss om å ha bånd til de fremste tenkerne», sier Reinert, som mener denne milepælen kan tidfestes ganske nøyaktig: «I 1364 døde den greske filosofen Plethon på Peloponnes i dagens Hellas. Fyrsten Sigismundo Malatesta, et råskinn med kallenavnet Mastiffen fra Rimini, bestemte seg for å bringe Plethons levninger til Rimini for å kaste glans over bystaten.»

I århundrene som fulgte, besto Europa av hundrevis av småstater som konkurrerte seg imellom med alle midler. Det var krig med blanke våpen, konkurranse om å produsere de beste luksusvarene, kamp om de beste innovasjonene, kamp om å utvikle lønnsom næring og handel. Innovasjoner og vellykkede strategier i én stat, ble straks etterapet av andre.

Mangfoldet av stater og tilnærminger utgjorde et gigantisk laboratorium der enkeltstater godt kunne forfalle, men der Europa som helhet skapte et system preget av kontinuerlig forbedring. Da 30-årskrigen sluttet i 1648, fantes det oppimot 400 statsdannelser bare i Tyskland. Nye ideer fant alltid minst ett sted der de kunne blomstre.

 «Allerede på slutten av 1500- og begynnelsen av 1600-tallet dokumenterte de italienske økonomene Giovanni Botero og Antonio Serra en klar sammenheng mellom mangfold og vekst. Siden har denne innsikten på mange måter gått i glemmeboken i økonomifaget», sier Reinert.

Historien gjentar seg. I dag er det ifølge samme mann tegn som tyder på at Kina står på terskelen av en tilsvarende mangfoldseksplosjon som den Europa gjennomgikk.

«Kina er vesentlig mer pluralistisk enn folk flest i Vesten ser for seg. Der Sovjetunionen holdt på en sentralisert, byråkratisk kommandoøkonomi helt til kollapsen på starten av 1990-tallet, er Kina en helt annen historie. Allerede fra slutten av Kulturrevolusjonen – som ser ut til å ha brutt ned det rigide systemet som Sovjetstaten beholdt – fikk vi en betydelig desentralisering av økonomisk og administrativ makt til regionalt og lokalt nivå. Denne utviklingen er blitt enda tydeligere i dagens Kina.»

Den anerkjente britiske historikeren Timothy Garton Ash har en tilsvarende oppfatning og beskriver dagens Kina som en miks av konfusianisme, leninisme, kapitalisme, taoisme, vestlig forbrukermentalitet – og en rekke andre ting.

Nøkkelordet som preger kinesisk økonomisk politikk i dag, er ifølge Reinert pragmatisme. Man prøver seg frem langs et vidt spekter av næringstiltak og økonomiske modeller – og det meste går så lenge Kommunistpartiets overherredømme ikke utfordres.

«Et nøkkelpunkt i de europeiske småstatenes politikk – beskrevet av Antonio Serra allerede i 1613 – var å dyrke et mangfold av aktiviteter og ta i bruk og tilpasse internasjonalt ledende teknologi til sin egen kontekst. Vi snakker om imitering eller etterligning i den hensikt en dag å gjøre det bedre selv – gjerne kombinert med handelsproteksjonisme som favoriserte hjemlandets produksjon. Det var slik britene kopierte og utkonkurrerte italiensk tekstilindustri på 1500-tallet og hollenderne ble verdens beste skipsbyggere.»

Økonomiske eksperimenter. Siden 1980 har Kina eksperimentert med egne økonomiske soner i en rekke provinser. Disse nyter stor frihet i utformingen av den regionale økonomiske politikken. I 2013 ble det også åpnet en økonomisk frihandelssone i Shanghai; ifølge offisielle uttalelser for «utdyping av markedsorienterte reformer og for å bidra til ny kraft i økonomien».

Økonomiske eksperimenter på regionalt plan understøttes av satsing på grunnforskning og statlige programmer innenfor flere viktige industrier. Satsingen bærer frukter på en rekke områder. I 2013, 56 år etter at oppskytingen av «Sputnik 1» innledet romalderen – og bare et øyeblikk i historisk sammenheng – sendte kineserne et romfartøy til Månen og brakte det trygt tilbake til Jorden. I en artikkel publisert i tidsskriftet Futures rett før jul, argumenterer Reinert og den australske professoren John A. Mathews for at Kina er bedre posisjonert enn noen andre til å ta en ledende rolle i utviklingen av grønn energi.

Skipsbygging er et annet relevant eksempel. Gjennom massiv utbygging av verft og utstrakt teknologioverføring via felleseide selskap med vestlige partnere, har Kina erobret posisjonen som verdens største skipsbygger. Avanserte fartøy som tidligere bare ble produsert i Europa, går stadig oftere av stabelen i Kina.

Lønnsveksten i Kina har skutt fart de siste tre–fire årene, men stikk i strid med konvensjonell teori, tror ikke Reinert at det er noen ulempe for landet:

«Det er tvert imot når kapitalkostnadene er lave og lønningene stiger, at man får virkelig sterke incentiver til å mekanisere og investere i ny produksjonsteknologi. Lønnsveksten illustrerer dessuten et viktig poeng når det gjelder industrialiseringens rolle i en nasjons velstandsutvikling. Med industri kommer økte lønninger som gir forbruksvekst og høyere etterspørsel. Industrialisering bidrar også til en teknologiutvikling som landbruket høster frukter av gjennom økt effektivitet.»

Rollebytte? Hvor går så dagens Europa? Reinert ser det slett ikke som utenkelig med et nytt rollebytte à la det som fant sted for noen hundre år siden.

«Gjennom EU har Europa i dag et voldsomt fokus på standardisering og ensretting. Dette gjør seg gjeldende på en rekke områder, fra euroen via standarder for krumming av agurker til felleseuropeisk forskningspolitikk.»

«Gjennom EU har Europa i dag et voldsomt fokus på standardisering og ensretting. Dette gjør seg gjeldende på en rekke områder, fra euroen via standarder for krumming av agurker til felleseuropeisk forskningspolitikk.»

En viss grad av standardisering er en forutsetning for masseproduksjon og økonomisk vekst, men Reinert mener at når alt som ikke passer inn i et definert skjema forsvinner, blir standardiseringen kontraproduktiv.

Han er særlig bekymret for utbredelsen av sentraliserte forskningsprogrammer:

«Det triste med målstyrt forskning, er at du risikerer å få akkurat det du ber om og går glipp av de virkelige innovative sprangene som det ikke kan planlegges for. Hvis vi tenker oss innovasjoner som de menneskelige handlingers svar på naturens mutasjoner, er det klart at jo større mangfold vi har i utgangspunktet, jo flere og mer nyttige mutasjoner får vi. Jeg kan tenke meg at dersom man hadde etablert et forskningsprogram på 1800-tallet med målsetting om å utvikle bedre belysning, ville ikke det resultert i noen glødelampe, men derimot i en kraftig forbedret parafinlampe. Ingen radikale innovasjoner, med andre ord.»

Kreativitet krever spillerom. At Kina har store utfordringer som må løses før det gryende mangfoldet eventuelt slår ut i full blomst, er Reinert ikke i tvil om. I ettpartistaten er det begrenset rom for virkelig fri meningsutveksling, nepotisme og korrupsjon er utbredt, universitetsdirektørene er representanter for regjeringen, og små og mellomstore bedrifter sliter med å få lån. Privat sektor genererer ifølge Time Magazine 80 prosent av de nye jobbene i Kina, men får bare 20 prosent av lånene fra de statlige bankene.

Skolesystemet er dessuten gjennomsyret av en voldsom konkurranserettet standardisering som kan legge en solid demper på virkelig kreativitet. I dokumentarfilmen «Alphabet» fra 2014, uttrykker selv Pisa-testens «far», tyske Andreas Schleicher, bekymring for effektene av strømlinjeformingen.

Kina-forsker Hans Jørgen Gåsemyr ved Institutt for sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, er enig med Reinert i at Kinas realøkonomi virker mer robust enn de gjentatte spådommene om kræsjlanding skulle tilsi.

«Kina har hatt en fenomenal vekst de siste 30 årene, og vi skal også huske at den nedbremsingen vi nå har sett, til en viss grad er villet politikk fra Beijings side. Det er heller ingen tvil om at det er riktig å se Kina ikke som én økonomi, men som et lappeteppe av ulike økonomier som konkurrerer med hverandre», sier han.

«Det er riktig å se Kina ikke som én økonomi, men som et lappeteppe av ulike økonomier som konkurrerer med hverandre.»

Gåsemyr er likevel usikker på om Kina virkelig står foran det store spranget:

«De har høstet de lavthengende fruktene av billig arbeidskraft og enkel teknologi; høyteknologi og spesialisering er mer krevende. Jeg tror Kina kommer langt når det gjelder videreutvikling av eksisterende teknologi, se for eksempel på hva de gjør med mobil og nettapplikasjoner, men er usikker når det gjelder innovative sprang som kan ta oss over i virkelig nytt og ukjent terreng. Det kan tenkes at systemet rett og slett er for rigid til å gi kreativiteten gode vekstvilkår. I dag er det tross alt begrensninger på hva man kan si og skrive i offentlige sammenhenger. Spillerommet for å være kritisk og utvikle nye ideer er begrenset. Innovative miljøer trenger dessuten et rettsapparat som beskytter og gjør det mulig å tjene penger på oppfinnelser. Der har Kina fortsatt en lang vei å gå.»

De store oppfinnelsene og vitenskapelige gjennombruddene på 1800- og 1900-tallet fant nesten uten unntak sted i Europa og USA.

Om det 21. og 22. århundrets motsvar til eksplosjonsmotoren og datamaskinen virkelig blir Made in China, gjenstår å se.