God tid til tvil.
En terrormistenkt i dronesiktet. Hektisk stemning. Uskarpe overvåkingsbilder. Usikkert beslutningsgrunnlag. Uklare kommandolinjer. Sjansetaking. Feilslått bombing. Sivile liv som går tapt. Sinne i den rammede lokalbefolkningen.
Vi har sett det utspille seg som underholdning i TV-serien «Homeland». Men i motsetning til de fleste dramatiseringer av krig, er det ikke noe i denne scenen som overdriver realitetene for virkelighetens droneangrep.
«Det plager meg når de sier at det var syv mann, og at de antar at alle er militante opprørere. De teller antall lik og aner egentlig ikke hvem de er.» En tidligere ansatt i den amerikanske etterretningen antydet med sin uttalelse til The New York Times i 2012, to vesentlige forhold: De moralske dilemmaene ved dronekrigføring, og at anslaget for sivile tap antagelig er sterkt underrapportert.
Å ikke klare å skjelne venn fra fiende, og å angripe med fare for store sivile tap, er dilemmaer i all krigføring. I annen verdenskrig, springbrettet for bombing fra luften, mistet anslagsvis 60 millioner mennesker livet, over halvparten var sivile. Avstand er alltid blitt utnyttet i krig, i luften – og på bakken. Øverst på listen over krigshistoriens mest langtrekkende snikskyttere, troner en amerikansk soldat som i Afghanistan i 2009 traff et fiendtlig mål fra så lang avstand som 2475 meter. Han så neppe offeret i øynene, men opererte, om ikke annet, i erklært krigføring, og var selv utsatt for risiko.
Ingen liv går tapt om en drone skytes ned. Droneoperatøren løper ingen personlig risiko. Og hvordan overgir en angivelig fiende seg – en nedfelt rettighet i Genèvekonvensjonene – til et ubemannet fly operert fra den andre siden av kloden?
Alle disse momentene fører droneangrep på kollisjonskurs med Jus in bello – Krigens regler – der humanisme står sentralt. Slår samvittigheten sterkere inn desto nærmere man befinner seg volden? Kanskje er det ikke tilfeldig når det i «Homeland» er karakteren Peter Quinn – CIA-agenten som uten å blunke, tar livet av terrorister ansikt til ansikt – som på et tidspunkt overmannes av moralske kvaler og trekker seg ut av tjeneste. Droneoperatørene i samme serie gis derimot aldri ansikt, men fremstilles som grå, lydige skygger i et mørkt rom, alltid klar til å motta ordre om å skyte.
I fremstillingen av den USA-ledede jakten på den fryktinngytende somaliske klanlederen Aidid i 1992 i den amerikanske filmen «Black Hawk Down» (2001), får soldatene følgende beskjed før de skal dra ut på et raid i Mogadishu for å ta livet av Aidid: «Vær forsiktig med hva dere skyter på, for folk bor faktisk her.»
Om man ser på de sivile tapstallene ved droneangrep, er det vanskelig å forestille seg at slike hensyn blir kommunisert i forkant av en angrepsordre til droneoperatører. (Offiserens oppfølgingsreplikk i «Black Hawk Down», fremstår for øvrig også utdatert: «Dette er ikke Irak. Det er mye mer komplisert.»)
I løpet av ti år med amerikanske droneangrep i Pakistan er knapt 1–2 prosent av de rundt 3000 drepte såkalt «høyprofilerte» terrormistenkte. Det kortsiktige ved en slik politikk oppsummeres best i formuleringen fra tidligere utenriksminister Colin Powells stabssjef i dokumentarfilmen «Drone» (2014): «Hver gang vi dreper fire opprørere, skaper vi ti nye.»
Radikaliseringsfaktoren settes i spill alle steder droner blir brukt på denne måten. At dronen er et formålstjenlig våpen, og at det finnes mennesker som skremmer oss i andre enden, gir ifølge folkerettseksperter ikke tilstrekkelig grunnlag for angrep.
Droneoperatøren forholder seg kontinuerlig til tvil. Piksellerte, grå overvåkingsbilder fra den andre siden av jordkloden skal avgjøre: Er det en spade eller et våpen? Er den personen man ser det virkelige målet? I operatørens trygge kontrollrom er det også ubehagelig god tid til refleksjon over krigføringens etiske sider – som kanskje gjenspeiles i utbredelsen av posttraumatisk stresslidelse blant droneoperatører. Og som månedens fotodokumentar «Fra klar himmel» på sidene 18–35 demonstrerer:
En drone har det med å få mennesker til å se ut som silhuetter på en skyteskive.
Tine Skarland, redaktør.
Kilder: Slate, The Guardian, E-International Relations, AFP, The Telegraph, «Snikskyttere. Ett skudd – Én død» (2014, Vega Forlag), «Drone», Tonje Hessen Schei (2014), The New York Times
