På jakt etter mer enn en sjiraff. Kinas bånd til Afrika går så langt tilbake som til 1400-tallet, da Beijing som en stor sjømakt dro ut på viktige maritime ekspedisjoner både i Stillehavet og Det indiske hav. En islamsk evnukk ved navn Zheng He ledet flere av de største kinesiske ekspedisjonene. Deler av hans enorme flåte, bestående av flere titalls tredjunker, såkalte skatteskip med blodrøde silkeseil, tilbakela i 1413-1415 hele 6000 kilometer, og nådde til slutt land på østkysten av Afrika. Flere landkjenninger fulgte etter dette, men overraskende nok resulterte ikke disse i utvikling av handel med det himmelske rike, som så ofte fulgte andre kinesiske oppdagelsesreiser.

Det nær sagt eneste Kina fikk ut av disse første ekspedisjonene, var det merkelige dyret som admiral Zheng tok med tilbake fra sitt første besøk... en sjiraff. Selv om sjiraffen slo godt an ved Ming-hoffet, der den ble tatt for å være den mytiske enhjørningen, ble det ikke sponset flere ekspedisjoner til Afrika. Med Zheng Hes siste ekspedisjon i 1433 mistet Kina sin betydning som sjømakt, et første tegn på at landet hadde begynt å miste sine geopolitiske ambisjoner. Nedgangstider ventet.

I dag har forholdene utvilsomt endret seg. Kina er tilbake som en viktig og voksende geopolitisk aktør og ser absolutt ut til å ha lært av admiral Zhengs mislykkede tilnærmingsmåte. Når det gjelder Afrika, kan man trygt si at kineserne er interessert i mer enn sjiraffer...

Kina har rukket å bli en viktig aktør på den globale scenen. Nå er Kinas interesser i Afrika fokusert på å få tak i naturressursene som trengs for å sikre en ytterligere vekst i landets blomstrende økonomi.

Og landets økonomiske aktivitet i Afrika er i ferd med å eksplodere. I 2000 var Sudan det eneste landet på kontinentet Kina fikk olje fra. Nå er også Angola og Ekvatorial-Guinea betydelige petroleumseksportører til Beijing, og afrikanske land står i dag for rundt 30 prosent av den samlede oljeimporten til Kina. Dette alene gjør Afrika til et viktig og voksende interesseområde for kinesiske myndigheter.

Men selvsagt er det ikke bare olje Kina er på utkikk etter. Sør-Afrika er den fjerde største eksportør av jernmalm til Kina. Kobber fra Zambia og bomull fra Burkina Faso runder av handlelisten. Kinas behov for alle typer råvarer i Afrika er umettelig og vokser stadig. Dette behovet vil trolig bare akselerere i årene som kommer.

Veksten i handelsvolum gir en innfallsvinkel til de raskt voksende økonomiske båndene mellom Kina og Afrika: Fra et lavt utgangspunkt har handelsvolumet vokst raskt. I 2000 nådde dette 1 milliard dollar, og innen 2010 vil handelen mellom Kina og Afrika, ifølge statsminister Wen Jiabao, ha kommet opp i 110 milliarder dollar. Sjiraffenes dager er talte, dette er en økning av kolossalt omfang.

Denne betydelige veksten blir stadig oftere regnet som en torn i øyet for Vesten, som også er opptatt av å sikre seg tilgang på naturressurser. Vesten befinner seg plutselig i en posisjon der de ikke lenger er den eneste globale aktøren når det gjelder å utvinne ressurser. Kinas interesse for kontinentet gir Afrikas ledere andre valg.

På grunn av sin enorme og voksende økonomiske makt har Kina blitt Vestens viktigste konkurrent i et nytt kappløp i Afrika, i tillegg til et generelt kappløp om naturressurser i hele verden. Det afrikanske kontinentet ser ut til å bli åsted for stormaktenes nye kamp om ressurser - et av det 21. århundrets viktigste kjennetegn.

Kinas umettelige appetitt. For å opprettholde Kinas gjennomsnittlige vekst de siste to tiårene på ni prosent per år, vil det trenges enorme mengder naturressurser. Ser man fremover på middels lang sikt, til 2020, er Kinas beregnede ressursbehov rett og slett svimlende: Beijing, som allerede er verdens største metallimportør, vil oppleve at forbruket av jernmalm stiger med 380 prosent. Likeledes forventes behovet for import av kobber å øke med 600 prosent. Selv om disse tallene fra Deutsche Bank kun er ekstrapolert (ukjente størrelser beregnet ut fra sammenlignbare kjente størrelser) fra dagens forhold, gir de et inntrykk av Kinas voldsomme jakt på ressurser rundt på kloden.

Kina er i ferd med å utvikle seg slik Vesten har gjort, og har unektelig rett til å gjøre det – problemet oppstår ved at det gjøres senere i historien og mye raskere enn i tilfellet for vestlige land. Dette har allerede ført til kraftig oppsving i globale råvarepriser og stadig større ressursknapphet. Konkurransen om natureressursene i Afrika og rundt om i verden er dermed blitt uunngåelig.

Og Kina leder an. Beijing iakttar verden slik den har utviklet seg i kjølvannet 11. september og den kroniske ustabiliteten i Midtøsten, og forsøker fornuftig nok å skaffe sine naturressurser andre steder: Det afrikanske kontinentet ser ut til å bli åstedet for første akt i dramaet om ressursene - med Vesten som motspiller.

Det afrikanske kontinentet ser ut til å bli åstedet for første akt i dramaet om ressursene - med Vesten som motspiller.

Uavhengig av system. Vesten bør være tilfreds med at Kina har gjort praksis av å ikke overkjøre sine afrikanske allierte. Men samtidig er ikke Kinas strategi spesielt gledelig: Beijing undergraver nemlig de standarder som vestlige land har forsøkt å påtvinge afrikanske stater som ikke har oppfylt vestlige menneskerettighetskriterier.

Kina stiller ikke krav til demokrati og menneskerettigheter overfor sine stort sett despotiske afrikanske klienter. Dette kan delvis forklares av Kinas egen svært strenge definisjon av suverenitet. På samme måte som mange av de afrikanske landene Kina samarbeider med økonomisk, synes heller ikke Kina at Vesten eller noen andre har rett til å basere handel og bistandspolitikk på sammensetningen av et lands regjering. Siden Kina selv ikke er et demokrati, er det lite sannsynlig at de setter dette som kriterium for å drive handel med et annet land.

For utover den altoverskyggende nødvendigheten av å utvinne ressurser uansett pris, understreker Kina også et ideologisk poeng i Afrika. I likhet med sine klienter og allierte er Kina inderlig lei av Vestens prekener om demokrati og menneskerettigheter. En slik tilnærming gjør Beijing i stand til å samarbeide med en hvilken som helst stat, uavhengig av dens politiske system.

Sudan øverst på listen. Øverst på listen over det ikke politisk korrekte står det oljerike problembarnet Sudan. Kina, som er Sudans største handelspartner og landets internasjonale beskytter, har øst milliarder av dollar inn i landet. Dette forklarer Kinas blokkering av resolusjoner i Sikkerhetsrådet knyttet til menneskerettskatastrofen i Darfur. I dag har Beijing endelig lagt et visst press på Khartoum vedrørende Darfur, riktignok kun verbalt og med dempet stemme – men dette har trolig bare vært en enkeltstående reaksjon for å tekkes verden før OL.

Vestlig engasjement i Afrika kommer altfor ofte bare i form av koselige live-aid-konserter, mens de kinesiske investeringene utelukkende gjøres med ett formål: Å hjelpe Kina. Men en side-effekt er likefullt at Kina i den effektive ressursutvinningens navn ofte sørger for viktige bidrag til et lands utvikling: Veier, jernbaner og opplæring av teknisk personell.

På kort sikt ser derfor Kinas strategi i Afrika ut til å fungere, fordi alle får det de ønsker: Kineserne får sine råvarer, og lokalbefolkningen får reell utvikling. Vesten, som stadig oftere utelates fra slike blomstrende forhold, står, stadig oftere, og ser på fra sidelinjen. 

Det overraskede Vesten. Kina, som ikke bare ser på Afrika som et problemkontinent som trenger hjelp, men en region med et betydelig økonomisk og politisk potensial, har vekket mange vestlige ledere fra politisk koma.

Mens vi er opptatt med å klage over kinesernes brudd på menneskerettigheter eller deres umoralske politikk i Sudan – og poserer med vestlig moral, får kineserne alt det albuerommet de trenger. Verken Europa eller USA har lagt noen slagplan, men kineserne har, ikke overraskende, en overordnet strategi som allerede er godt i gang. De vet nøyaktig hva de vil, når – og hvordan de skal oppnå det, raskt.

Handlingsplanen. Kina er fast bestemt på å utgi seg for å være Afrikas venn og partner, en likeverdig partner som deler lignende erfaringer fra historien, og gjør seg flid for ikke å fremstå som en overlegen, dominerende makt. Dette, kombinert med et prinsipp om ikke-innblanding og respekt for suverenitet, gjør Beijing til den foretrukne partneren for mange afrikanske land.

Fra dette har det utviklet det seg fem prinsipper: «Ærlighet, likhet, gjensidig nytte, solidaritet og felles utvikling». Prinsippene ble første gang skissert av Jiang Zemin da han reiste rundt i Afrika i 1996, og utgjør i dag grunnlaget for enhver tale og ethvert dokument som tar for seg forholdet mellom Kina og Afrika. Det er et sterkt brygg egnet til å beruse afrikanske ledere med.

Men under disse innsmigrende vendingene ligger det selvsagt en systematisk plan som i detalj beskriver hvordan Kina har tenkt å lykkes på det afrikanske kontinentet. Og overraskende nok er ikke dette hemmelig – men tvert imot et offentlig dokument, som tydelig og detaljert redegjør for kommende kinesiske tiltak, og Afrika-politikkens integrerende karakter. I stedet for en ad hoc-tilnærming rettet mot ett enkelt spørsmål lanserer kineserne svært åpent en helhetlig pakke, en strategi som kombinerer politiske, økonomiske og militære programpunkter:

På det politiske feltet forplikter kineserne seg til å møte afrikanske ledere på høyeste nivå, fremfor å sende den sedvanlige assisterende visesekretæren. Dette tjener to formål: For det første illustrerer det en respekt for afrikanske myndigheter, en respekt som ofte, ubevisst, mangler i Vesten. For det andre gjør det kineserne i stand til å bygge opp personlige nettverk med de afrikanske lederne, noe som er helt avgjørende for å sikre langsiktig stabilitet i ressursutvinningen. Et tegn på at denne politiske strategien fungerer, er at mer enn 48 afrikanske ledere deltok på det kinesisk-afrikanske toppmøtet i Beijing i 2006, den største internasjonale konferansen kineserne noensinne har arrangert.

På økonomisk nivå er kineserne villige til å tilby de afrikanske landene betydelige fordeler som motytelse for at Kina får tilgang til afrikanske råvarer. Blant disse er mulighetene for frihandelsavtaler, hjelp til bygging av infrastruktur og tollfri tilgang til det kinesiske markedet for afrikanske varer. Den kinesiske ledelsen vet at hvis forholdet skal blomstre, må det romme elementer av økonomisk gjensidighet. Dette er et langt stykke unna det som har vært den vanlige vestlige tilnærmingsmåten til det afrikanske kontinentet - for å si det mildt. Til gjengjeld snakker vestlige land åpent om ressursutvinning gjennom samarbeid med afrikanske myndigheter og privat sektor.

Til slutt, på det militære feltet vil kineserne hjelpe til med å trene opp afrikanske styrker og dele sin teknologiske ekspertise, som øker raskt i absolutte tall.

Til syvende og sist er denne integrerte pakken med økonomiske, handelsrelaterte og militære initiativer illustrerende for en godt planlagt og holistisk tilnærming til Afrika. Dette har umiddelbart gitt resultater. Under det kinesisk-afrikanske toppmøtet ble det underskrevet kontrakter som beløp seg til to milliarder dollar, og det ble kunngjort kreditter for en verdi av tre milliarder dollar. Kinesernes systematiske tenkning står i sterk kontrast til Vestens «på lykke og fromme» -forsøk på samarbeid med afrikanske stater. Vesten har all grunn til å bekymre seg for den nye konkurrenten.

Ingen betingelser. Kineserne har gitt seg selv ganske gode kort å spille med i Afrika, mens Vesten så langt har kastet bort sin sjanse til å oppnå tettere bånd. Løftene til de vestligdominerte institusjonene IMF og Verdensbanken virker for tiden tomme. Og stigende, og uoppnåelig høye matvarepriser med en tilhørende høy forekomst av feilernæring på det afrikanske kontinentet setter vestlige prekener om utvikling i et dårlig lys.

Kina fremstår derimot som ridderen i skinnende blank rustning, fordi de ikke setter IMFs og Verdensbankens krav som betingelser for sine investeringer. For eksempel var det ikke Verdensbanken, men «China Civil Engineering Construction Corporation», eid av den kinesiske stat, som fikk byggekontrakten for en jernbane i Nigeria, verdt 8,3 milliarder dollar, ved å tilby bedre vilkår pluss løftet om at kinesiske banker skal stå for finansieringen.

I motsetning til Verdensbanken krever ikke Kina skikkelige regnskap for midlene eller rettferdig behandling av arbeidere. Svært mange afrikanske ledere foretrekker ofte Kinas realitetsorienterte tilnærmingsmåte som ikke er knyttet til noen betingelser. Ingen politisk innblanding, økonomisk utvikling og våpensalg – ikke så rart at mange afrikanske ledere, hovedsakelig diktatorer, åpenbart er fornøyde med at de ikke lenger holdes som gisler av vestlige makthavere.

I motsetning til Verdensbanken krever ikke Kina skikkelige regnskap for midlene eller rettferdig behandling av arbeidere.

Et toegget sverd. Ser man på tallene, kan det virke som Beijing har funnet en vinneroppskrift for å hjelpe Afrika ut av elendigheten samtidig som den gjør Kina selv rikere. Uten nærmere gjennomgang, skulle man tro at Kina, gjennom sin helhetlige handlingsplan, har utmanøvrert alle de store aktørene i Vesten. Men historien har en annen side: For Kinas plan fungerer best med diktatorer.

Klagene på Kinas manglende interesse for Afrikas velferd er i ferd med å bli mer høylytte – samtidig med at Afrikas despoter foretrekker Kinas realistiske og betingelsesløse tilnærmingsmåte. Men stadig flere mennesker i Afrika misliker Kinas manglende vilje til å bry seg om utvikling.

En fatal mangel ved Kinas plan for Afrika er at en diktators oppfatning av hva som er viktig for landets utvikling, ofte ikke samsvarer med den hos de brede lag av befolkningen. Deres synspunkter vil spille en praktisk rolle på lang sikt, uavhengig av den vestlige demokratiretorikken. Dette er et faktum Kina ennå ikke har forstått.

Kinas hovedmål er å utvinne ressurser, noe som etter Beijings syn fungerer best når de bruker sine egne arbeidere og sitt eget utstyr og ikke betaler skatt lokalt. En slik tilnærming gjør at millioner av afrikanere bevisst blir hindret i en direkte og umiddelbar tilgang til landets rikdommer. Fordi Kina frakter inn sine egne – det jobber 80 000 kinesere bare i Zambia – skaper kinesernes tilstedeværelse ikke de lokale jobbene man så desperat håpet på.

Det gjenstår ett svært viktig spørsmål ved kinesernes plan for Afrika: Om fremtidige afrikanske demokratier vil ta imot den kinesiske handelsmetoden like godt som dagens diktatorer. Sør-Afrikas president Thabo Mbeki advarte nylig mot at Afrika blir en «økonomisk koloni» for Kina, selv om han i stor grad selv er lokket inn i kinesiske handelsavtaler. Dette kan godt være det første varselropet i en generell tendens blant Afrikas demokratier til å begrense og utjevne kinesernes innflytelse, slik afrikanske ledere forsøker å legge bånd på vestlige makter.

Dette betyr ikke at den kinesiske planen for tettere forbindelser med Afrika ikke vil fungere, men at den på lang sikt vil kunne begrense Kinas marsj mot endeløs ressursutvinning - og være avgjørende for konkurransen.

Enn så lenge er det åpenbart at Kinas imponerende, systematiske plan fungerer perfekt mot afrikanske diktaturer. Det er imidlertid ennå ikke avgjort hvorvidt den kinesiske modellen for økonomisk samarbeid vil fungere like godt i samarbeid med Afrikas fremvoksende demokratier.

Kina har lagt et imponerende løp, men når det gjelder å utvikle en attraktiv global modell i konkurranse med Vesten, er alt fortsatt åpent.

Kilder:  Deutsche Bank Research, Council on Foreign Relations, www.cfr.org/publication/9557/, Kinas utenriksdepartement, www.mfa.gov.cn/eng/zxxx/t230615.htm