Vårt «elektroniske heroin».
Noen trenger deg. I motsetning til en telefon, kunne du ikke svare. Alt personsøkeren gjorde – som på 1990-tallet uansett var temmelig funky – var å varsle deg om at noen, et eller annet sted, var intenst opptatt av å kommunisere noe, til akkurat deg.
Den blinket og pep (det eldste trikset i boka) og lurte oss inn i den gryende teknologiavhengighetens hage. Der utgjorde den svarte, primitive plastdingsen en første lavthengende frukt og et frempek mot hva som ventet: Non-stop elektronisk generert tilfredsstillelse.
Det var vanedannende på sitt mest basale: Noen så deg, noen hadde behov for deg.
Det etterhvert så berømte belønningssenteret i hjernen har siden est som en bolledeig, noe som nå skaper bekymring for hva den kontinuerlige, tidskonsumerende jakten på virtuell tilfredsstillelse gjør med oss, enten den kommer i form av spilling, chatting eller higen etter likes.
«Kjært» barn, mange navn. Internettavhengighet, problematisk internettbruk, patologisk databruk, iDisorder. Dette er bare noen av benevnelsene på de mest avvikende tilfellene av nettbruk. Kina er foreløpig alene i verden om å anerkjenne internettavhengighet som en klinisk diagnose, og har i flere år behandlet det de kaller wangyin.
I billedreportasjen på sidene 12–23 møter du noen av de unge det har gått over styr for, og som er innlagt ved en av de mange kinesiske klinikkene for nettavhengige. Der får de hjelp til å finne tilbake til det livlige, utadvendte barnet som syknet hen i cyberspace.
Der ute er det også tett mellom nettfrelste europeiske barn og ungdom. En EU-støttet studie fra 2012 blant nær 12 000 unge i elleve europeiske land, fant at aktiviteten til 4,4 prosent av dem falt inn under betegnelsen patologisk internettbruk – en bruk som påvirker liv og helse. I tillegg kvalifiserte hele 13,5 prosent seg for kategorien problematisk internettbruk.
«One stop shop». Internett er blitt en integrert del av hverdagen og en premissleverandør for utdanning og yrkesliv. På fritiden er nettet one stop shop for nær sagt alt av aktiviteter, interesser og behov: spill, underholdning, kommunikasjon, shopping, hobbyer, aktivisme, vennskap, kjærlighet – og pur oppmerksomhet.
Slikt er selvsagt krevende å diagnostisere, som om det var livet selv.
Vi bruker alle teknologi som en form for flukt, mens vi prøver å overbevise oss selv om at det i stedet beriker livet.
Virtuell eskapisme minner likevel i økende grad om andre avhengighetsformer.
Fordums magi. Når barn får sin første smarttelefon, ligner det stadig mer på et slags overgangsritual. De slippes på internettdypet i løpet av tiden det tar å installere et simkort – samtidig som barn mer enn noen gang tidligere gjetes og overbeskyttes mot fysiske farer.
Å være barn er ment å være fri fra andres vurdering av deg. Nå rykkes en hel generasjon ut av denne tilstanden i møte med sosiale medier, pip og pushvarsler i en salig tidskonsumerende og altoppslukende cocktail.
En av ungdommene ved den kinesiske klinikken sier at det vanskeligste er å slåss mot kjedsomheten han kjenner på uten tilgang til internett eller elektroniske dingser.
Kanskje må analog kjedsomhet og konsentrasjon snart dele skjebne med personsøkeren som fordums magi.
Å klippe kredittkortet i to eller helle alkoholen i vasken, kan synes enklere enn å isolere seg fra internett. Men det å stirre inn i lysende skjermer har tross alt et vakrere alternativ:
Å se folk i øynene.
Dét vil alltid være din garanti for at du er til stede i verden – den virkelige.
Tine Skarland, redaktør.
