Rikere kinesere. Er India et mer vellykket land enn Kina? Spørsmålet kan virke søkt. Kina ligger et tiår foran India hva angår økonomisk utvikling, med en eksplosiv vekst på opp mot ti prosent årlig de siste tjue årene. Det har gjort kineserne dobbelt så rike som inderne. Der den jevne kineser, i hvert fall i byene, kan skryte av minst én tv, vaskemaskin, mobiltelefon og luftavkjøling hjemme, lever flertallet av urbane indere uten disse forbruksvarene.

Der Kina befinner seg på verdenstoppen som tredje største økonomi etter USA og Japan, må India nøye seg med å konkurrere med andre framvoksende økonomier. Det indiske brutto nasjonalproduktet er bare en tredel av det kinesiske, og sånn vil det antakelig være i flere tiår framover.

Bedre demografiske utsikter. Men økonomer og analytikere ser verden i et lengre perspektiv enn de neste syv årene. Mange mener India har et større potensial enn Kina til å opprettholde veksten i økonomien også etter 2050.

Det handler ikke minst om demografiske prognoser. «Kina vil bli gammelt før det blir rikt,» har blitt det nye mantraet blant verdens befolkningseksperter. India har ikke dette problemet. I 2050 vil India fortsatt ha en ung og dynamisk befolkning, med fødselstall som ligger godt over reproduktivt nivå - 2,9 barn pr. kvinne, viser prognoser fra US Census Bureau. Det betyr at India på det tidspunktet vil ha noe som allerede begynner å bli mangelvare i Kina: En ung og dynamisk arbeidsstokk til å underbygge en fortsatt solid vekst i økonomien.

Back to Bangalore. Også retningen i den indiske utviklingen kan være til Indias fordel.

Der kineserne har produsert millioner av arbeidsplasser innenfor industri og produksjon av forbruksvarer, har inderne gått rett inn i framtida med sin satsing på høyteknologi, servicetjenester og forskning. Så vellykket har denne satsingen vært, og så høykompetente er inderne på dette feltet, at den migrasjonen som tidligere gikk fra India til Silicon Valley har snudd. Indiske IT-eksperter, noen av dem født i USA, vender nå tilbake til Bangalore og andre høyteknologiske sentra på det indiske subkontinentet i en jevn strøm.

B2B står ikke lenger for Business to Business, slik uttrykket ble lansert som begrep i Silicon Valley mot slutten av forrige århundre. Nå brukes det nesten utelukkende, og med smilende stolthet i India, om noe helt annet, nemlig «Back to Bangalore.» Det syder og koker i Bangalore. I løpet av de siste femti årene har antall innbyggere økt fra 150.000 til hele syv millioner. Det er Indias viktigste senter for et bredt felt av IT-tjenester. Alle de internasjonale merkenavnene innenfor it er i dag etablert i Bangalore: Hewlett Packard, Microsoft, Cisco og Intel.

Det stopper ikke der. I Bangalore ligger det nasjonale senteret for romforskning, og en høyteknologisk bedrift for programvare til fly. Infosys, Wipro og Tata Consultancy Services er bare noen av de indiske selskapene som de siste årene har brutt gjennom på det globale markedet med utenlandske oppkjøp og leveranser av teknologiske produkter og tjenester.

Den indiske IT-sektoren kan vise til en vekst på formidable 30 prosent i året. 40 prosent av all eksport knyttet til denne sektoren går via Bangalore, sier lederen for The Indus Entrepreneurs i Bangalore, K. Vasudevan.

Det neste tiåret vil Bangalore erobre verden med sin bioteknologi, lover indiske myndigheter. India har fått sin Silicon Valley, og amerikanerne har lansert begrepet «to be bangalored» om den teknologiske reisen tilbake til India.

«India outsmarts China,» skrev lederen for McKinsey Global Institute, Diana Farell, allerede for to år siden. Det var en henvisning til det faktum at India har flere ingeniører, medisinske forskere og finansanalytikere enn hva Kina har. Mens bare ti prosent av Kinas ingeniører har den nødvendige kompetansen til å konkurrere globalt, har 25 prosent av indiske ingeniører denne kunnskapen.

Men det største problemet i India er paradoksalt nok akkurat det samme som Kinas: Mange hundre millioner fattige bønder som så langt ikke har fått del i eventyret.

Drømmen om et India som stråler. Likevel er euforien påtakelig. Den er nesten uanstendig mange ganger, tatt i betraktning de enorme forskjellene mellom rik og fattig. Den økonomiske suksessen i India er enda mer ujevnt fordelt enn i Kina, med om lag 300 millioner mennesker som lever på under én dollar dagen. Hele 40 prosent er analfabeter, ifølge tall fra indiske National Sample Survey. Det er likevel en nedgang fra 80 prosent i 1947.

Men India har også en skrikende mangel på infrastruktur, som veier, flyplasser, havner og elektrisitet.

Det er dette som skal bedres ved hjelp av de planlagte økonomiske sonene. De skal bringe det økonomiske mirakelet ut til de fattige massene, i tråd med statsminister Manmohan Singhs uttalelse om at «vi kan ikke marsjere målbevisst mot fremtiden når bare halvparten av vår nasjon stråler.»

Så langt har de økonomiske sonene bare gjort vondt verre for fattige bønder, som ser jorda si blir beslaglagt i en gigantisk moderniseringsprosess. Det manglende trinnet i moderniseringen har på mange måter også blitt Indias svøpe, siden overskuddet av jordbruksarbeidere ikke kan sluses inn i industri og produksjon. Skal India nå sin stormaktsdrøm, må landet lære seg å dra nytte av sitt største potensial, nemlig menneskene, skriver Nicholas D. Kristof i avisen The New York Times. Spriket mellom høyteknologisenteret Bangalore og det som inderne refererer til som «Bimarustatene» – etter det indiske ordet bimar som betyr syk - er rett og slett for stort.

Men det er ikke gitt at enorme klasseforskjeller vil få det indiske økonomiske mirakelet til å rakne.  Kina – med sin likhetsideologi – kan være mer utsatt for sosiale opprør enn hva det historisk klassedelte India er.

Der moderniseringen av Kina har sett økende forskjeller og konfrontasjon mellom det fattige innlandet og vekstsonene langs kysten, er Indias suksess båret fram av en middelklasse spredt over hele landet. 300 millioner til dels velstående indere bruker i dag sine nyervervede kredittkort i en forbrukssektor som allerede utgjør 530 milliarder dollar årlig og som øker med 20 prosent hvert år, skriver forsker ved Institute of Southeast Asian Studies i Singapore; Sunanda K. Datta-Ray.

Sammenbrudd eller gjennombrudd? Vil India, med alle sine interne rystelser, lykkes i sitt forsett? Mange er dem som har spådd at India står foran et sammenbrudd mer enn et gjennombrudd. Men Indias demokrati har overlevd alt fra brutal hindunasjonalisme til maoistopprør og separatisme. Det er nettopp dette demokratiet som gir India et fortrinn. Alvorlige politiske konflikter har hatt en tendens til å spille seg ut på den politiske arenaen snarere enn i form av revolusjoner. Der kineserne bare kan gå på gatene, kan inderne gå til urnene. India drar også fordel av sitt intime kjennskap til verdensspråket engelsk.

Men vinneren av det beinharde kappløpet i Asia er ennå ikke utpekt.