Sammen er vi mindre alene.
Demografisk skifte. Forfatteren Anna Gavaldas romantittel gir én mulig forklaring på hva som ligger bak den enorme befolkningsveksten i verdens byer. Kanskje formes en hang til det urbane allerede i mors liv, der alt vi trenger er «rett rundt hjørnet», maten vegg i vegg, infrastrukturen er lagt til rette rundt oss, og der veien er kort til nærhet, kjærlighet, fellesskap. Et sted der vi kan gjemme oss bort og være alene, men samtidig alltid ha kort vei tilbake til fellesskapet.
I det stille, halvveis ut i 2007, foregikk et betydelig demografisk skifte: Antall mennesker bosatt i verdens byer oversteg antallet med bopel på landsbygda. Og i 2030 kommer fem milliarder av oss – rundt 60 prosent – til å bo i en by. I 2050 øker andelen til 70
prosent.
Entusiasme. FNs befolkningsfond kaller veksten uunngåelig, og beskriver utviklingen med entusiasme. Fondet mener byer gir et mer fordelaktig utgangspunkt enn landlige omgivelser for å løse både sosiale og miljømessige utfordringer. Byer genererer arbeid og inntekter, og FN argumenterer med at en by med god styring også kan levere utdanning, helse og omsorg mer effektivt. Sosial mobilisering og styrking av kvinners rettigheter skal også ha bedre vilkår
i byer.
Ingen dårlig attest, som konkluderer optimistisk at utfordringen de neste tiårene, vil være å lære «hvordan utnytte mulighetene som urbaniseringen tilbyr.» Men problemet for mange byer med eksplosjonsartet vekst, er at den gode styringen man setter som en forutsetning, mangler.
Fattigdom. Og om byen fremstår som full av muligheter sett utenfra, bidrar den også til å konsentrere fattigdom – den øker raskere i byer enn på landsbygda: Over én milliard mennesker lever i urbane slumområder – i hovedsak i Asia og Afrika – som i tillegg til å være overbefolket, er forurenset, farlige og uten tilgang på rent vann og akseptable sanitære forhold. Fattigdom og arbeidsløshet skaper misnøye som i neste omgang kan føre til etniske konflikter og vold.
FNs befolkningsfond er opptatt av at konsentrasjonen av mennesker i byer kan bidra til å dempe presset på naturområder og biologisk mangfold. Men industrialiseringen av landbruket, med store mengder matvarer produsert til dumpingpriser, utkonkurrerer mange småskalaprodusenter. Fattige bønder vil dermed i neste omgang føre til ytterligere emigrering fra landsbygda.
Velsmurt. For byenes bedre stilte innbyggere, er det urbane livet etterhvert så velsmurt at det er mulig å få tingenes egentlige opphav helt ute av syne. Byens innretninger og matens og varenes nær ekstreme tilgjengelighet skaper en distanse til deres opprinnelse, og slører bevisstheten om forutsetningene for menneskelig liv.
Flere undersøkelser viser at byboere er langt mer utsatt for stress, humørsvingninger og depresjon enn andre. Hjernens faresensor – amygdala – er hos byboere overaktiv i stressende situa-sjoner. Å bo så tett på hverandre har åpenbart psykologiske konsekvenser. Man vet fra før at amygdala kan aktiveres av at noen invaderer ditt private rom. Kanskje er det tettheten i byene som gjør at vi er mer disponert for slike reaksjoner her.
Bylivet passer åpenbart heller ikke for alle. Noen vil trives i New York, andre ville ha byttet det ut med en hytte i skogen. Men de fleste av oss som er tiltrukket av det urbane livet, ønsker fortsatt tilgang til landlige omgivelser. For om bylivet gir fellesskap og trygghet for mange, er det også et sted å miste seg selv.
Per Petterson skriver klokt om ensomhet, og sa i et intervju med The Economist i januar, at om mennesket er innestengt i sitt eget sinn, er det til å holde ut fordi vi strekker oss mot andre for omsorg, solidaritet og forståelse. «Den endeløse samtalen vi alle holder med oss selv burde ikke være den eneste samtalen», sier Petterson – fordi det er i møte med andre vi har noe å sammenligne oss med, og definerer hverandre.
Om målet er kvantitativt, er byen, tross sine mange svakheter, det best egnede stedet for dét.
Tine Skarland, redaktør
