Svarene uten spørsmål.
There’s no shortcut to a dream
And life is what you manage in between
Fra «October» (Broken Bells)
I våken tilstand bombarderes sinnet av spørsmål vi aldri finner svar på. Drømmesøvnen byr derimot på et hav av svar, uten at vi alltid vet hvilke spørsmål i oss de tilhører.
Et stridstema i forskernes rekker har dreid seg om drømmene i utgangspunktet bare er forvirret babbel spunnet ut av sinnets kaos, og at den forsøksvise forståelsen av drømmene er noe vi «pådytter» dem i bakkant – eller om man bør holde fast ved den freudianske tolkningen: At drømmene tar utgangspunkt i sinnets konkrete behov og uforløste drifter, og bidrar – med alle sine surrealistiske fortellerteknikker – til å forstå eller belyse disse.
Holder man en knapp på Freud, representerer altså disse ofte spinnville fortellingene mulige svar – svømmende rundt i det nevnte havet. Den krevende delen gjenstår: Å forstå hva de er svar på.
Gjennom et langt liv tilbringer mennesket tilsammen seks–syv år i REM-søvn, den aktive drømmefasen, noe som i tid ville tilsvart 25–26 000 spillefilmer (take that, Netflix). Når testpersoner frarøves REM-søvn i søvnlaboratorier, viser det seg at hjernen kompenserer ved å øke tidsbruken og intensiteten på denne søvnfasen. Mye tyder altså på at hjernen aktiverer drømmene for en grunn, og at de har et formål.
Å vie drømmelivet større oppmerksomhet virker derfor fornuftig på mange plan. Tilsvarende vil det å avfeie drømmer som meningsløse overskuddsfenomen, være å skusle bort en oase av muligheter til å bli bedre kjent med og forstå seg selv og sin relasjon til verden omkring.
Om forskerne fortsatt haler og drar i Freud, er de i hovedsak enige om at drømmer er avgjørende for prosessering av inntrykk og flytting av innhold fra korttids- til langtidsminnet. Men at drømmene inneholder både nye og gamle innslag, skal være mer tilfeldig.
Jeg lurer på om dette kanskje endrer seg i høy alder? Min gamle mor forteller om intens drømmevirksomhet, og at den i økende grad dreier seg rundt personer, hendelser og steder i hennes barndom og tidlige livsfaser. Hun husker drømmene overraskende godt, og de har en detaljgrad og underholdningsverdi egnet til å vekke misunnelse hos enhver stresset og tidvis drømmeløs, yngre sjel. I en alder av 82 lever hun sitt våkne liv lykkelig uten data, men deltar til gjengjeld i en sinnrik virtuell virkelighet nattestid.
Frykt er visstnok vår fremste motivasjon for å lære, og drømmene er viktige i så måte fordi de lar oss lære i et trygt miljø. Når læring ikke lenger står øverst på agendaen, og korttidsminnet i tillegg er på hell (det er visstnok i fullt tilbaketog allerede fra 30-årene), er det kanskje slik at en aldret hjerne ser seg tjent med – og sitt snitt til – å dukke ned i de tidlige grunnfortellingene, de som har ligget til dels brakk i et langt, hektisk liv der drømmene har kavet med mer presserende, pågående problemstillinger?
Kanskje hjernen på sine eldre dager lettere frigjør plass også i drømmene til å prosessere de dyptgripende forløpene av tap, kjærlighet og nederlag, og endelig kan gi svar som bidrar til å sette et langt liv i perspektiv?
Underveis har vi i hvert fall uendelige muligheter til å forsøke å finne riktige spørsmål til alle de andre svarene som er representert i drømmene.
Tine Skarland, redaktør.
