Fordrevet av imperiet. Vladimir Putin tror kanskje han har nok med opposisjonen i hjemlandet uten å skulle bekymre seg for demonstrasjoner utenfor landegrensene. Men i så fall bør han kanskje tenke seg om.

I mai i 2012 ble det arrangert protester i Istanbul, New York, Brussel og flere andre byer mot hans yndlingsprosjekt De olympiske vinterleker i 2014. Selv om fasilitetene i Sotsji, ved foten av Kaukasus-fjellene, hylles av besøkende skikjørere, er tusenvis av sinte aktivister bestemt på å ødelegge Putins fest.

Demonstrantene er tsjerkessere, etterkommere etter folket som en gang hadde sitt eget land ved svartehavskysten, mellom det som i dag er Krim-halvøya i Ukraina og Republikken Georgia. De mistet det for 150 år siden da Det russiske imperiets hær drev en brutal kampanje for å erobre hele Kaukasus-området. Tsjerkesserne sto imot i fire tiår, frem til 21. mai 1964, da de til slutt overga seg og ble fordrevet fra fedrelandet sitt. Inntil nylig har deres etterkommere kun markert dagen med rolige minneseremonier. Men i 2007 aksepterte Den internasjonale olympiske komité (IOC) Russlands tilbud om å arrangere vinter-OL i Sotsji i 2014 – nettopp på stedet hvor tsjerkesserne måtte overgi seg i 1864. Siden da er 21. mai blitt raseriets dag.

Hån mot forfedrene. «Hva ville du følt – hva ville russere følt – hvis idrettsutøvere kom fra hele verden for å gå på ski eller skøyter på graven til deres forfedre – og hvis idrettsutøverne ikke engang visste at de gjorde det?» sier Danyal Merza.

I fjor i mai reiste den 29 år gamle teleteknikeren sammen med to andre etniske tsjerkessere, vennene hans Clara og Allan Kadkoy, fra sine hjem i New Jersey i USA til Tyrkia hvor mesteparten av den tsjerkessiske diasporaen nå bor. Vi fire endte opp midt i en stor folkemengde som besto av tusenvis av tsjerkessere som ropte taktfast. Den menneskelige bølgen utstyrt med anti-Sotsji-plakater, veltet nedover gaten Istiklal i Istanbul, før den slo imot tre rader med politimenn som sto med køller og tåregass utenfor det russiske konsulatet.

Merza grep megafonen og ropte ut gruppens krav på engelsk: Ingen OL i Sotsji, anerkjennelse av folkemordet på tsjerkesserne og retten til å flytte tilbake til hjemlandet som Russland erobret for 150 år siden. Tilhørerne ropte ut sin anerkjennelse på tyrkisk, og stemmene gjallet mellom husene på hver side av gaten: «Vi vil ikke ha OL i Sotsji!» Allan Kadkoy knyttet neven og ropte sammen med dem.

«Det er første gang jeg har ropt noe uten å vite hva ordene betyr», forteller han etterpå. Hans kone ble revet med på samme måte. «Jeg hadde aldri trodd jeg ville føle noe slik som dette», sier hun. «Vi snakker ikke tyrkisk, men vi sier alle det samme på ulike språk.»

Glemt folkegruppe. For Putin var det en personlig seier at Sotsji ble valgt som vertsby for OL i 2014. Sotsji, hvor de skogkledde Kaukasus-fjellene møter Svartehavet, hvor du kan svømme om morgenen og stå på ski om ettermiddagen, skulle være det perfekte stedet å vise verden at Russland har kommet seg igjen etter alle de postsovjetiske problemene. En eventuell trussel mot Sotsji-lekene ville ifølge sikkerhetseksperter komme fra den andre siden av Kaukasus, fra Tsjetsjenia.

En eventuell trussel mot Sotsji-lekene ville ifølge sikkerhetseksperter komme fra den andre siden av Kaukasus, fra Tsjetsjenia. 

Så da tsjerkessiske demonstranter dukket opp under OL i Vancouver i 2010, viftende med flagg i grønt og gull, og krevde at lekene i 2014 skulle flyttes fra Sotsji, ble de fleste kommentatorene forbløffet. Tsjerkessere? Hvem var de?

For 150 år siden behøvde ikke folk spørre seg om dette. Tsjerkesserne var verdens favoritter blant frihetsforkjempere, yndlingene til vestlige diplomater som så Russlands ekspansjon som en trussel mot global stabilitet. De kjempet for sitt hjemland med nesten umulige odds, og holdt til og med ut fem år lenger enn tsjetsjenerne.

Tsjerkesserne var verdens favoritter blant frihetsforkjempere, yndlingene til vestlige diplomater som så Russlands ekspansjon som en trussel mot global stabilitet. De kjempet for sitt hjemland med nesten umulige odds, og holdt til og med ut fem år lenger enn tsjetsjenerne.

Og nederlaget var katastrofalt. De ble drevet fra sine hjem og flyktet over Svartehavet til Tyrkia i farlig overfylte båter. Ingen talte ofrene, men en samtidig historiker estimerte at 400 000 døde og at nesten en halv million ble deportert. Bare en liten håndfull fikk tillatelse til å bli værende i Russland. Og selv om deres flukt nådde førstesidene i vestlige medier, forsvant de fort fra historien og ble hovedsakelig husket – om i det hele tatt – som en kilde til konkubiner til den osmanske sultanens harem. Så vidt jeg vet, er jeg den eneste ikke-tsjerkesser som har skrevet en bok om deres tragedie, og den kom først ut i 2010.

Dokumenter fra den tiden forteller hvordan russerne lastet hundretusener av tsjerkessere om bord i seilbåter og overlot de forlatte hjemmene til dem som var blitt kastet ut, til imperiets stormtropper, kosakkene. En militærrapport omtaler de rike avlingene som kosakkene fikk høste og spise. Mine egne undersøkelser i de britiske arkivene har avdekket brev som beskriver de grusomme forholdene for de tsjerkessiske flyktningene. «Over alt møter du syke, døende og døde – på dørterskelen til butikker, midt i gaten, på torg, i hager, under trærne», skriver en helseinspektør fra det osmanske imperiet i byen Samsun, et sted hvor 200 tsjerkessere døde hver dag i 1964, ifølge brev fra den russiske konsulen på den tiden.

Ønsker oppreisning. Etter Den kalde krigens slutt og internettets fremvekst har tsjerkessere begynt å pusle sammen sin historie. I 2005 ba en tsjerkessisk aktivist og butikkeier ved navn Murat Berzegov den russiske nasjonalforsamlingen om å anerkjenne tilintetgjørelsen av hans nasjon som et folkemord. Forespørselen virket rimelig nok: Lovgiverne hadde tidligere anerkjent at Stalins deportasjon av en hel rekke nasjoner – tsjetsjenerne, krimtartarene, volgatyskerne og mange andre – var folkemord, og tsjerkessernes tragedie var like ille. Men den russiske nasjonalforsamlingen stemte over Stalins ugjerninger mens det fremdeles var flere dissidenter fra sovjettiden blant representantene. I 2005 var imidlertid disse rettferdighetssøkerne borte, og erstattet av partiryttere i dyre dresser, og Berzegovs anmodning førte kun til at han ble truet og trakassert.

Men hans eksempel inspirerte andre tsjerkessere til å stå opp for sin sak. Etter at Den internasjonale olympiske komité valgte Sotsji i 2007, anket tsjerkessere avgjørelsen, men IOC nektet å revurdere saken.

Etter at Den internasjonale olympiske komité valgte Sotsji i 2007, anket tsjerkessere avgjørelsen, men IOC nektet å revurdere saken. 

Da IOCs kommunikasjonsdirektør ble bedt om å gi en forklaring, svarte han pr. e-post:

«Vår filosofi er at det å være vertskap for OL kan føre til positiv utvikling i vertslandene og være en katalysator for konstruktiv dialog. IOCs rolle er å sikre at de olympiske lekene er av utmerket kvalitet, samtidig som de forblir relevante og forsikrer at de gir en langsiktig godt ry for vertsbyen. Vi tror vi kan oppnå mye gjennom idrett, men idrett kan ikke løse alle problemer et land står overfor.»

Uansett gir Sotsji-OL tsjerkesserne en unik mulighet til å mobilisere sin splittede nasjon. «Våre fedre ble utsatt for folkemord, og vi understreker nok en gang at vi på det sterkeste fordømmer IOCs avgjørelse», står det i en uttalelse fra den tsjerkessiske gruppen «No Sochi 2014» som består av aktivister fra Israel, Tyrkia, Jordan, Tyskland, Frankrike og Belgia i tillegg til USA. «Ikke gi fakkelen som fredselskeren Prometheus tente i Kaukasus-fjellene, til den som dreper friheten: Russland.»

Motpropaganda. Ettersom bevegelsen vant frem, iverksatte de russiske myndighetene en motaksjon. Den som ledet aksjonen, var en av Kremls mest betrodde talsmann, Margarita Simonyan, redaktør for den statseide engelskspråklige TV-kanalen Russia Today. En episode av TV-programmet hennes «What’s happening» som ble sendt i april 2011, gjorde narr av protestene. Simonyan listet opp det hun mener er Sotsjis virkelige problemer: trafikk, trafikk og kloakk. Deretter holdt hun frem en grafikk som angivelig skulle bevise at siden det er blitt utkjempet kriger over hele verden, ville ikke OL kunne holdes noe sted. Deretter snakket hun med en amerikansk utenriksanalytiker over satellittelefon, bare for å spørre ham ut om været i Washington.

Etter denne opptredenen skrev hun et rasende blogginnlegg. Motstanderne av Sotsji-OL var skyldige i «åpenbar, bevisst og overlagt anti-russisk aktivitet», skrev hun. «Vi snakker om internasjonalt hykleri, om motbydelige forsøk på å velte først én, og så en annen av våre russiske etniske båter, under dekke av bekymring for små nasjoner. Jeg liker ikke at tidligere CIA-agenter … argumenterer med triste uttrykk om skjebnen til en nasjon de først hørte navnet på i forgårs.»

Simonyans angrep bidro bare til å forsterke motstanden mot lekene. En video av programmet ble spredd i det tsjerkessiske samfunnet på e-post, noe som økte sinnet og vantroen underveis.

Konspirasjonsteorier. Midt i alt oppstyret gikk dumaen, det russiske underhuset, omsider med på å møte en håndplukket gruppe moderate tsjerkessiske aktivister, og kort tid før protestene 21. mai 2011, mottok en liten gruppe dumarepresentanter formelt en liste over tsjerkessiske krav. Nok en gang anmodet aktivistene om at russiske myndigheter anerkjenner at det som skjedde i 1864 var et folkemord. Dessuten anmodet de om en opphevelse av alle lover som forhindrer etniske tsjerkessere fra å flytte tilbake til sine forfedres hjemland, og de krevde at russiske myndigheter slutter å blande seg bort i tsjerkessiske organisasjoner. Alle de involverte må ha forstått at møtet var en tom formalitet.

Da jeg snakket med dumarepresentant og historiker Sergei Markov kort tid etter møtet, erkjente han omgående at det hadde funnet sted «massedrap» på sivile tsjerkessere. Han fortalte at han hadde lest flere bøker om deres historie. Likevel hevdet han at alle som hevder at det fant sted et tsjerkessisk folkemord, enten er analfabeter eller har latt seg kjøpe av en anti-russisk konspirasjon. «Spørsmålet reises av dem som ønsker å gjøre Russland svakere», sier han. «De vil at Russland for alltid skal måtte kjempe i Kaukasus. De ønsker å detonere den tsjerkessiske bomben.» Markov har en historie med å avdekke anti-russiske sammensvergelser. Under krigen mellom Russland og Georgia i 2008 hevdet han at den var bestilt av Dick Cheney for å hjelpe John McCains presidentkampanje.

Ønsker oppmerksomhet. Det er imidlertid et faktum at tsjerkessere finner allierte blant dem som har noe å utsette på Moskva. I 2011 stemte den georgiske nasjonalforsamlingen enstemmig for å anerkjenne erobringen av Tsjerkessia som et folkemord, det første landet i verden som gjorde det.

I 2011 stemte den georgiske nasjonalforsamlingen enstemmig for å anerkjenne erobringen av Tsjerkessia som et folkemord, det første landet i verden som gjorde det. 

21. mai i fjor gikk georgierne enda et skritt videre og avduket et minnesmerke over det tsjerkessiske folkemordet i byen Anaklia, rundt 200 kilometer ned langs kysten fra Sotsji, og ikke tilfeldig like ved den Moskva-støttede utbryterrepublikken Abkhasia. Samtidig vokser tsjerkessernes egne protester for hvert år som går. «Mange av våre venner sier at det er nesten 150 år siden og at det er på tide å legge det bak seg», forteller Allan.

«Men de forstår ingen ting. For oss er det som i går.» «Jeg er enig», sier Danyal. «Jeg også», sier Clara.

Selv om de ikke kan stanse OL i Sotsji, har de planer om å benytte anledningen til å fortelle verden om deres folks historie.

Og for første gang på ett og et halvt århundre vil det bringe tsjerkesserne tilbake på førstesidene.

Publisert første gang i Newsweek 28. mai 2012.