Forelsket i Etiopia.
I en radiodebatt i september måtte utviklings- og miljøvernminister Erik Solheim noe skamfull vedgå at han ikke visste at 2011 er FNs internasjonale år for mennesker med afrikansk opprinnelse. Den ellers godt informerte ministeren mente FN hadde så mange slike år for gode saker at det er vanskelig å huske alle. (Antallet for 2011 er riktignok bare fire. FN har i tillegg dedikert året til kjemi, skog og unge).
Men dette «afrikanske» FN-året er heller ikke blitt omtalt av norske medier. Solheims kritiske motpart i radiodebatten, Brother Buntu, grunnleggeren av festivalen Afrikan History Week som ble arrangert i Oslo samme uke, fikk dermed understreket sin påstand om manglende interesse for Afrikas suksesshistorier.
I en kronikk i Aftenposten i forkant av radiodebatten hevdet Buntu at «Norge oppfører seg som om afrikanere representerer verdens gravplass» og kun viser engasjement for krig, sult, tørke og menneskerettighetsbrudd.
Buntu mener medienes formidling fra det enorme kontinentet – med et landareal over tre ganger større enn Kina – er ensidig negativt, og at de mange positive hendelsene og utviklingstrekk som også preger Afrika, blir underrapportert.
Brother Buntu og AHW-festivalen er på sin side blitt kritisert for å legge all skyld for Afrikas problemer på Europas kolonisering og for å fraskrive Afrika et eget ansvar for kontinentets utvikling.
Det er imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til spørsmål om skyld for svake økonomier og voldelige konflikter, for å se at Buntu har rett i at en gjennomsnittlig norsk avisleser ikke oversvømmes av positive nyheter fra Afrika.
Dersom et negativt nyhetsfokus virker selvforsterkende, er det logisk å tenke seg at mer optimisme vil kunne gjøre det samme. Og selv med åpenbare ettervirkninger av århundrer med slavehandel og kolonisering, står de positive historiene nærmest i kø for å bli fortalt.
I juni fortalte vi om teknologigigantenes satsning på Afrikas sterkt voksende digitale marked. I denne utgaven kan du lese om Etiopias stolte kaffeproduksjon (side 44–51). De over to hundre bildene som fulgte reportasjen, utstrålte alle den samme intense livsgleden som er umulig å forholde seg likegyldig til:
Etter ferdig gjennomsyn av bildene var jeg nærmest forelsket i de vakre menneskene, i landskapet, lyset – uten noen gang å ha vært i landet.
Til tross for at Etiopias kaffe regnes blant verdens beste, prises den likevel til kun en tiendedel av kaffen fra for eksempel Costa Rica. Etiopias målrettede innsats for økt anseelse og pris for sin største økonomiske ressurs, er en vakker historie om stolte tradisjoner og smarte strategiske grep.
Selv om Etiopia er ett av kun to afrikanske land som ikke ble offer for europeisk kolonisering, sliter landet med gamle prod-uksjonsmodeller fra tiden med sterk sovjetisk innblanding. Sett fra Afrika har de fortsatt ikke full kontroll over egne ressurser. Europas prising av Etiopias kaffe er ett eksempel på dette.
Verdens syn på Afrika er fortsatt preget av store mengder utdatert idelogisk tankegods.
Også i litteraturen er eksemplene mange på en skjematisk og ensidig fremstilling av Afrika. Som språkforsker Janne Stigen Drangsholt skriver i analysen «Formidling av et kontinent» på side 80–82, vil bare et tilstrekkelig antall alternative fortellinger om Afrika kunne korrigere vår oppfatning.
For oss ble den stolte kaffeproduksjonen i Etiopia én av mange slike alternative fortellinger.
Tine Skarland, redaktør
