Feilslåtte spådommer. I 1955 publiserte Albert Hourani, Oxford-historiker og suksessforfatter av «A History of the Arab Peoples», en kort artikkel med tittelen «The Vanishing Veil: A Challenge to the Old Order». Hourani påpekte at skikken med å bruke slør var på rask vei ut i de fleste arabiske samfunn, nevnte hvordan sløret var i ferd med å forsvinne fra det moderne samfunnet, og forklarte hvorfor det snart ville tilhøre fortiden.

Trenden for å ta av sløret, skrev Hourani, begynte i Egypt i begynnelsen av det 20. århundret, inspirert av forfatteren Qasim Amin. Amin hadde hevdet at «gradvis og forsiktig endring i kvinnenes status», blant annet at kvinner slutter å bruke slør, nå var et viktig steg i utviklingen av muslimske samfunn – og «ikke i strid med islams prinsipper». Hourani skildret hvordan Amins ideer møtte stor motstand, men de ble likevel gradvis akseptert og spredte seg i de «mer avanserte arabiske landene», først i Egypt og deretter i Syria, Jordan, Libanon og Irak.

På 1950-tallet, da Hourani skrev artikkelen, hadde sløret så godt som forsvunnet i Egypt – unntatt i den «lavere middelklassen, den mest konservative av alle klasser», bemerket han. Det var bare i den arabiske verdens «mest underutviklede regioner», og spesielt Saudi-Arabia og Jemen, at den «gamle orden fortsatt vedvarte uforandret» –med skikker som slør og flerkoneri.

Men spådommene i Houranis artikkel viste seg å være fullstendig feil. 56 år senere er det ingen tvil om at vi lever i en verden der stadig flere muslimske kvinner tildekkes med slør, etter at denne skikken har fått gradvis bedre fotfeste rundt om i verden de to siste tiårene. Hvordan kunne vi misforstå så totalt?

Inntil nylig tenkte jeg på samme måte som Hourani at sløret uunngåelig ville forsvinne; jeg var sikker på at bedre utdanning og muligheter for kvinner i den muslimske verden ville ta knekken på denne relikvien av kvinneundertrykking. Gjennom flere tiår, i bøker, kommentarartikler og forelesninger, sto jeg fast og lojalt mot sløret og hijaben, det islamske hodesjalet, og anså dem som symboler på umyndiggjøring av kvinner. For meg og mine arabiske medfeminister var det å bli fortalt hva du skal ha på deg, bare enda en form for tyranni.

Men gjennom informasjonsinnsamling og skriving av en ny bok om slørets uventede comeback, har jeg måttet revurdere mine antagelser radikalt. Én gang så jeg sløret som et symbol på intoleranse, nå forstår jeg at for mange kvinner er det et tegn på individualitet og rettferdighet.

Én gang så jeg sløret som et symbol på intoleranse, nå forstår jeg at for mange kvinner er det et tegn på individualitet og rettferdighet. 

Foruroligende. Det har ikke alltid vært slik. Jeg minnes en episode like etter at jeg i 1998 flyttet til Cambridge i delstaten Massachusetts i USA: Jeg gikk forbi en offentlig park ved Harvard University sammen med en venninne som var på besøk fra den arabiske verden – en velkjent feminist som jeg her kaller Aisha. Vi ble sjokkert over å treffe på en stor folkemengde der, hvor alle kvinnene hadde hijab. Det var et slående og uvanlig syn som fikk oss begge til å føle instinktivt ubehag.

«For dem», sa Aisha mens vi sto og så på, «er vi fienden».

For Aisha og meg betydde ikke hijaben fromhet, for vi kjente mange kvinner som var dypt troende, men aldri brukte hijab. Derimot betydde den islamisme, den svært politiske formen for islam som hadde vunnet innpass i muslimske samfunn siden den islamske oppblomstringen på 1970-tallet, en religiøs vekkelse som fikk mye drivkraft fra virksomheten til grupper som Det muslimske brorskap. Så for meg var synet av hijabkledde kvinner i Amerika et foruroligende syn.

Jeg forlot Egypt på slutten av 1960-årene, og da hadde Det muslimske brorskap nesten forsvunnet – mange av medlemmene hadde gått i dekning eller flyktet fra landet på grunn av Nasser-regimets systematiske bestrebelser på å bekjempe gruppen. På slutten av 1960-årene var det nesten ingen i byer som Kairo og Alexandria som brukte hijab.

Men da vi kom til 1990-årene ble dette totalt forandret. Den islamske oppblomstringen hadde vunnet enormt innpass i det egyptiske samfunnet, selv om eskalerende militant islamistisk vold fikk landet til å skjelve i en stadig mer påtagelig atmosfære av intellektuell undertrykkelse. I 1992 ble den velkjente journalisten og islamkritikeren Farag Foda myrdet. I det følgende året ble Nasr Hamid Abu Zayd, som da var professor ved universitetet i Kairo, beskyldt for å være en frafallen; han ble senere tvunget til å flykte fra landet sammen med sin kone. I 1994 ble Naguib Mahfouz, egyptisk forfatter og nobelprisvinner, knivstukket av en islamist som hevdet å være opprørt over hans blasfemiske verker. Alt dette virket som et sjokkerende mål på Egypts drastiske fall ned i intoleranse, og for meg var det tett knyttet til spredningen av islamisme og det tilhørende symbolplagget, hijaben.

Alt sammen kom plutselig tilbake i tankene da jeg så hijabene i Cambridge. Var en slags ekstremistisk, militant islam i ferd med å slå rot i Vesten? Var det dette hijabens tilstedeværelse betydde? Kunne Det muslimske brorskap på én eller annen måte ha klart å skaffe seg et fotfeste her og i andre vestlige land? Hvor var det disse unge kvinnene fikk sine ideer fra? Og siden de levde i et fritt land hvor det var helt vanlig for kvinner å utfordre patriarkalske ideer, hvorfor følte de seg bundet til å akseptere hva det nå måtte være de ble fortalt?

Nye tolkninger. Min tolkning av det jeg så på gaten i Cambridge, viste seg å være korrekt i den forstand at islamisme nå er blitt en mektig påvirkning i Amerika, men likevel var det også en feiltolking – noe jeg kom til å oppdage gjennom å lytte til kvinner som valgte å ha på seg sløret. De aller første intervjuene begynte å rokke ved mine antagelser. «Jeg bruker det av samme grunn som min jødiske venn bruker kalott», sa én kvinne. Hijaben, sa hun, var et nødvendig plagg som synliggjorde tilstedeværelsen av en religiøs minoritet med krav på rettferdighet og likeverd. En annen sa hun håpet at hijaben ville øke andre kvinners bevissthet om samfunnets kjønnsdiskriminerende budskap om kvinners kropp og klær. For mange andre var det å gå med hijab en måte å avvise negative stereotypier og bekrefte stolthet over sin muslimske identitet i møte med fordommer.

Disse kvinnene har åpenbart en helt annerledes oppfatning av sløret her i Vesten hvor de står fritt til å ha på seg hva de vil, sammenlignet med den gamle forestillingen om sløret som jeg vokste opp med, ladet med eldgamle patriarkalske betydninger, slik det var og fortsatt er i samfunn der sløret er obligatorisk gjennom lovgivning eller voldsomt sosialt press. Da jeg lyttet til slike kvinner, fant jeg det forbløffende og rørende å se hvordan den islamistiske vektleggingen av sosial rettferdighet hadde blitt transplantert til et demokratisk, pluralistisk samfunn som står for likestilling og rettferdighet for alle. Dette var virkelig ikke en tolkning av sløret jeg hadde hørt før, og den gjenspeilte også et annet islam enn det jeg hadde med fra min barndom.

Disse kvinnene har åpenbart en helt annerledes oppfatning av sløret her i Vesten hvor de står fritt til å ha på seg hva de vil, sammenlignet med den gamle forestillingen om sløret som jeg vokste opp med.

Til tross for all uro utløst av episoder som rabalderet om bygging av et muslimsk samfunnssenter i nærheten av Ground Zero i New York, har jeg faktisk kommet til at Vesten har langt større innflytelse på islam enn motsatt. Særlig etter angrepene 11. september ble religiøse, muslimske, amerikanske kvinner ansporet til aktivt engasjement for islam og kvinners rettigheter. De ble drevet til handling av et skarpere søkelys på sin religion og sitt samfunn. Resultatet er noe overraskende blitt at islamsk feminisme er sprell levende i Amerika. Og det er islamister og barn av islamister – de samme menneskene hvis tilstedeværelse i USA i utgangspunktet hadde skremt meg – som nå står lengst fremme i kampen for kvinners rettigheter i islam.

Jeg skal selvsagt ikke påstå at jeg aldri har hørt sjåvinistiske synspunkter bli uttrykt av muslimske grupper i USA. Men slike stemmer er blitt overdøvet av kvinner som Khadija Haffajee og Ingrid Mattson, de første kvinnene til å ha ledende roller i en viktig nordamerikansk muslimsk gruppe, og Laleh Bakhtiar, som med sin nylige oversettelse av Koranen tilbyr en ny og radikalt annerledes tolkning av et av de sentrale versene om kvinner.

Dette er bare de første tilløpene til en ny epoke i beretningen om islam i Vesten. Historien har vist at religioner gjennomgår enorme forandringer når én retning av tro og sedvane får overtaket på en annen. Levende religioner er pr. definisjon dynamiske: Se på endringene som har skjedd i de siste tiårene etter hvert som kvinner er blitt pastorer og rabbinere. En lignende prosess er nå underveis i islam.

Sløret, som én gang var et emblem for patriarkatet, har i dag flere betydninger for sine amerikanske og europeiske bærere.

Ofte fungerer det også som en fane og et krav om rettferdighet – faktisk også et krav om kvinnerettigheter.

Publisert første gang i Foreign Policy, i utgaven datert mai/juni 2011.