Fornuft og følelser
Årets ord, som Språkrådet kårer i desember hvert år, var for 2025 ikke et vi akkurat slår om oss med i dagligtale. Ironisk nok var det en benevnelse på dem som nå definerer vilkårene for stadig mer av språket vårt.
En ‘tekoligark’ har ifølge Språkrådet «nærmest total kontroll over den digitale teknologien og dermed stor innflytelse over hele verden».
Hvor langt det er fra «stor innflytelse» til «total kontroll» også over verden, vil kun tiden vise. Men at tekoligarkene beveger seg raskt bortover veien dit, er Språkrådets kåring i seg selv et eksempel på.
Da ‘KI-generert’ ble årets ord i 2023, var det med dagens briller ledsaget av en rørende forsiktig forklaring: «Ordet vil trolig bli brukt mer og mer etter hvert som kunstig intelligens blir tatt i bruk på flere områder.»
I 2024 var ordet ‘tekstlikhet’ blant finalistene. Begrunnelsen så fortsatt ut til å henge igjen i en forunderlig naiv forestilling: Det «ventes å bli et enda større problem etter hvert som det blir vanligere å bruke KI-generert tekst.»
Ett år etter er det knapt mulig å identifisere KI-juks på eksamener, og KI brukes til å etterprøve KI. Med valget av ‘tekoligark’ kaller Språkrådet endelig en spade for noe i nærheten av en spade.
Det er på tide, for «det er selve forholdet vårt til tekst som nå er i spill», som UiO-forsker Anders Kluge skrev i en kronikk i november, da det var tre år siden ChatGPT ble sluppet løs på verden. Og mye av det som er i spill, selv med vår tilsynelatende harmløse private bruk, er rett og slett det som definerer oss som mennesker. Vil vi fortsette å la oss fascinere av KIs uvirkelig menneskelignende egenskaper den dagen vi begynner å streve med å formulere våre egne følelser i en personlig unnskyldning eller gratulasjon?
I stadig flere sammenhenger er det nærliggende å formulere et godt prompt fremfor å sortere, resonnere og utlede informasjon og kunnskap fra våre egne, personlige tanker, meninger og erfaringer. Skulle vi klare å stå imot det uimotståelige, vil vi snart kanskje likevel måtte forsikre mottageren om at noe virkelig er skrevet eller laget av oss. For oss som jobber med formidling av tekst, vil det å kjenne opphavet, ha bunnsolide kilder og kunne skjelne det virkelige i både tekst og bilder være avgjørende fremover.
«Vi har antatt at tekster kommer med en form for intensjon, og knytter seg til noe menneskelig. Slik er det ikke lenger», skriver Kluge. Han peker på ubehaget som er forbundet med det å tvile på hvor en tekst kommer fra og hvordan den er generert. Vi kan også risikere at tvilen forplanter seg videre og utfordrer menneskelig tillit.
For det som kommer ut av en KI, ser menneskelig ut. Som en hundevalp med store øyne og silkemyk pels trykker den på alle de riktige knappene for å få oss til å velge den fremfor å bruke tid på egen grubling. Teknologien har landet – nå handler alt om oppskalering og utvidet kontroll for tekoligarkene.
Språkrådets kåringer har hatt som mål å beskytte norsk språk som buffer mot særlig engelsk påvirkning.
I dag er nok ikke dét lenger hverken deres eller vår største bekymring.
Tine Skarland, redaktør
Kilde: Anders Kluge: «Sviket i teksten», Klassekampen
