Ambivalensens rike
Etter å ha sust på skinner gjennom Kina i 350 km i timen en gang i 2012 ble togreiser i Norge aldri helt det samme. Flere andre land har hatt raskere tog, men det raskeste i kommersiell drift er fortsatt kinesisk. Så utdanner også Kina syv ganger flere ingeniører enn USA, og lyntog er åpenbart noe av det de mange ingeniørene er satt til å pusle med.
Men det er ikke bare ingeniørtetthet som demonstrerer Kinas ledende posisjon innenfor forskning og vitenskap, slik hovedsaken vår fra The Economist i denne utgaven forteller om.
Etter at Kina åpnet opp mot verden i 1979 med skreddersydde økonomiske soner for å tiltrekke seg utenlandske investeringer og teknologi, og landet satset på en eksportorientert vekst, ble millioner av kinesere løftet ut av fattigdom. Da det kom for en dag at prisen fortsatt var brudd på menneskerettigheter og tap av ytringsfrihet, utfordret det vår fascinasjon for det kinesiske mirakelet og kastet mørke skygger over Kinas prestasjoner.
Og Xi Jinping har styrt Kina mot mindre åpenhet og mindre demokrati. Kina ligger på 148. plass av 167 land på The Economists demokratiindeks, og Beijing slår brutalt ned på alt med et snev av demokratisk uttrykk. Kommunistpartiets kynisme kommer til syne i blant annet behandlingen av den uiguriske minoriteten, kneblingen av protester i Hongkong, sabelraslingen mot Taiwan eller den kyniske olje- og gasshandelen med Russland og manglende vilje til å kritisere Putins angrepskrig mot Ukraina.
Men Kina står også for verdens største eksport, nær det dobbelte av USA, og øver enorm geopolitisk innflytelse og makt. Midtens rike, med verdens største militære flåtestyrke og arktiske ambisjoner, fortsetter å være like motsetningsfylt som det er stort. Kommunistpartiet styrer et land som ikke har vært kommunistisk siden 1980-tallet, annet enn i navnet. Den økonomiske veksten, motoren i «sosialismen med kinesiske særtrekk», er høy og mye høyere enn i Europa. Samtidig opplever Kina deflasjon, befolkningen krymper, eiendomsmarkedet sliter tungt, og ungdomsledigheten er rekordhøy. Covid-håndteringen skremte vekk mange utenlandske investorer.
Parallelt er historiene nærmest endeløse om Kinas banebrytende meritter blant annet innenfor forskning, sol-, vind- og vannkraft og det gigantiske Belte- og vei-initiativet med oppkjøp av utenlandske havner og kraftanlegg. Men mange av suksesshistoriene kommer med en kraftig bismak.
Kinas politiske innblanding og råvareutvinning i en rekke afrikanske og søramerikanske land anklages for å fyre oppunder lokal korrupsjon, forsterke miljøproblemer og utnyttelse av arbeidere. Ved å påta seg bygging av infrastruktur og tilby teknologi for utvikling av energiforsyning og landbruk har Kina skaffet seg innflytelse i mange land i det globale sør som tradisjonelt har vært vestlig orientert.
Samtidig, her hjemme, mener PST at Kina nå utgjør «en betydelig etterretningstrussel», på linje med Russland, og at trusselen vil tilta de nærmeste årene. Det hindrer ikke at mange har lagt sin elsk på kinesiske elbiler stappfulle av elektronikk. Ikke i noe annet land i Europa finnes det flere kinesiske bilmerker representert på markedet enn i Norge, og Kina passerte allerede i 2023 Japan som verdens største eksportør av biler.
Ettersom det dreier seg om et land med 1,4 milliarder innbyggere og 55 forskjellige minoritetsgrupper, burde vi antagelig dele Xi Jinpings frykt for kaos. Om Xi velger å invadere Taiwan, vil verdensfreden stå på spill, men på et mer verdslig plan kan det også medføre et stort tilbakeslag for alle de kinesiske produktene som har sjarmert oss på sin taktfaste ferd inn i Vesten.
Ambivalensen til Kina fortsetter. I Temu og på Tiktok.
Tine Skarland, redaktør
Kilder: Aftenposten, E24, Elbil24, DN, BBC
