Krenkelse og stolthet.
Hva om? Forsøker man å ta inn over seg det ufattelige antallet afrikanske skjebner under slavetiden og stiller det opp mot økonomiske beregninger og statistikk, melder det seg et voldsomt tankeeksperiment som får det til å knyte seg i magen – men som er umulig å legge vekk: Hvordan ville det afrikanske kontinentet ha sett ut i dag dersom den transatlantiske slavehandelen aldri hadde funnet sted? Kan man tømme land for millioner av mennesker og krenke dem på det groveste uten at det får konsekvenser for disse landene og menneskene?
20 millioner – dét er antallet som anslagsvis ble solgt som slaver fra Afrika og ført over Atlanteren til Karibia og Amerika gjennom drøyt 350 år frem til slutten av 1800-tallet. Folk tilhørende afrikansk slaveslekt telte så mange at de utgjorde den største av alle innvandrede grupper i både Nord- og Sør-Amerika allerede før utgangen av 1700-tallet.
Slavene ble omsatt som hvilken som helst vare, stuet sammen og transportert på et skip som hvilken som helst vare. Rundt to millioner døde under overfarten. De som overlevde, ble utsatt for ekstreme krenkelser og grov, fysisk avstraffelse. Det er ikke til å undre seg over at handelen med og behandlingen av slavene, er blitt omtalt som Afrikas Holocaust.
Kontinentet ble tappet for menneskelige ressurser via alle tenkelige ruter, men den transatlantiske slavehandelen var den mest omfangsrike. Afrikanere selv var delaktige, slaveriet fantes overalt og hadde gjort det i tusener av år. Men det var kolonimaktene blant europeerne, presumptivt dannede portugisere, briter, franskmenn og nederlendere som sammen med amerikanere, drev dette dystre markedet i været.
Verdens fattigste. Av dagens 20 fattigste nasjoner, befinner hele 18 seg på det afrikanske kontinentet. Halvparten av dem er på listen over landene der slavehandlerne hentet flesteparten av «varene», land som Kongo, Liberia, Niger, Sierra Leone, Togo, Guinea, Guinea-Bissau.
Europeerne var kanskje eventyrlystne og eminente sjømenn, men fryktet sykdommer og ville dyr, og holdt seg i stor grad til «Slavekysten», der så å si samtlige land i dag befinner seg i bunnen av levekårsstatistikkene. Etter slavetiden begynte da også kappløpet om Afrikas land og mineraler.
Kanskje er en slik sammenstilling å sparke inn åpne dører. Samtidig har ikke fokuset på slavenes opplevelser vært overdrevent stort i landene som bygget seg opp ved utnyttelse av dem. Ikke før TV-serien basert på Alex Haleys «Roots» i 1977, hadde amerikanere vært i nærheten av en så grundig og felles oppmerksomhet om de mørkeste sidene av slavenes opplevelser. Filmen «12 years a slave» som har norsk première i slutten av januar, blir omtalt som «et speil som viser vår stygghet». Det sjokkerende fortsetter stadig å sjokkere fordi vi ikke har noe følelsesmessig adekvat mottaksapparat for denne brutale virkeligheten.
Slavenes etterkommere står stolte og oppreiste. Hvordan er det mulig å ikke søke hevn? Lar det seg gjøre å tåle og overvinne slik urettferdighet? Slutten på slavenes afrikanske erfaring ble starten på en annen. De færreste ville taklet en slik overgang uten å føle endeløs hevntrang. Man blir nysgjerrig på hva storheten bunner i, og det er så man lurer på om det er tilfeldig at Mandela og hans forsoningstanker kom fra Afrika.
Inspirerte andre. Av de to landene blant verdens 20 fattigste som ikke ligger i Afrika, er Haiti det ene (Afghanistan er det andre). Historien om Haitis slaver som gjorde opprør mot Frankrike og vant over Napoleons hær i 1804, er uendelig sterk og fascinerende – men fikk tragiske vendinger. Haiti kom aldri opp å stå etter kolonimaktens kompensasjonskrav som hindret all utvikling i øystaten, forverret av senere despoters grådighet.
Likevel har det stolte minnet klort seg fast og holdes i live blant annet gjennom kulturelle manifesteringer. Haitis slaveopprør hadde en helt spesiell betydning fordi det også inspirerte andre større opprør på blant annet Barbados og Jamaica, som bidro til å gjøre slavehold mer utsatt og mindre attraktivt. På sidene 54–61 kan du lese historien om Haitis slaveopprør og nåtidens feiring av minnene – og se helt andre bilder av haitiere enn du er vant til, preget som de ofte er av elendighet og apokalyptiske tilstander etter naturkatastrofer. 12. januar er det fire år siden det siste dramatiske jordskjelvet i 2010, som raserte hovedstaden og drepte hundretusener av haitiere.
Men januar er også jubileumsmåneden for Haiti-slavenes stolte opprør – og seier.
Tine Skarland, redaktør.
