Vi har vent oss til en verden inndelt i suverene stater med maktmonopol på eget territorium, hvor samspillet mellom makthavere og befolkning sikrer en sterk styringsevne og bred oppslutning om felles identitet og verdier. Dette er den moderne, byråkratiske nasjonalstaten – som har vært malen de siste 200 årene. Fremtiden kan imidlertid bli veldig annerledes.
En ny rapport omtalt i flere medier, analyserer primært rivaliseringen mellom USA og Kina. Den amerikanske tankesmien Rand Corporation, som står bak rapporten, peker på globale utviklingstrekk som påvirker statenes handlingsrom.
Rapporten slår fast at forhold som er karakteristiske for det «nymiddelalderske» allerede er til stede i dagens verden:
- Den sentraliserte nasjonalstaten er i kraftig tilbakegang, noe som leder til alvorlige politiske kriser i mange land og fragmenterte samfunn.
- Den økonomiske veksten har avtatt og er ujevnt fordelt, slik at inngrodde ulikheter har reetablert seg og ulovlige økonomiske aktiviteter vokser frem.
- Ikke-statlige trusler (inkludert pandemier, kriminalitet, økologiske katastrofer og naturkatastrofer) kan utgjøre en større fare enn militære rivaler.
- Førindustrielle aspekter ved krigføring har dukket opp igjen.
Det siste punktet omfatter blant annet et comeback for beleiringsstrategier og leiesoldater, samt en økende privatisering av krigføring og flere interne konflikter.
Beleiringskrig For få år siden hadde de færreste trodd at Europa igjen ville oppleve en fullskala skyttergravskrig. I februar var det to år siden Russland gikk til fullskala invasjon av Ukraina, og soldatene på begge sider har gravd seg ned langs den lange frontlinjen, her ukrainske styrker i en skyttergrav i Krasnogorivka i Donetsk, der det har pågått kamper siden Russlands annektering av Krym, vinteren 2014. Foto: Efrem Lukatsky/AP/NTB
Det historiske avviket
«Jeg har innsett at de siste 200 årene på mange måter skiller seg ut som et utrolig avvik i menneskets historie, og at dagens situasjon faktisk deler flere trekk med verden før 1800 enn med nyere historie», kommenterer forsvarsanalytiker og Kina-ekspert Timothy Heath til nettmagasinet Vox. Han er også medforfatter av rapporten.
Ideen om at vi er på vei inn i en ny middelalder, har sirkulert siden 1970-tallet. I 1977 mente statsviteren Hedley Bull at dersom nasjonalstatene forsvant, ville det ikke nødvendigvis være fordi kloden fikk en verdensregjering, men fordi det ville oppstå en moderne og sekulær versjon av den typen politisk organisasjon som dominerte i middelalderen.
I 1994 beskrev forfatteren Robert D. Kaplan hvordan afrikanske konflikter kunne være et varsel om en førmoderne vending innen krig-føring. To tiår senere argumenterte Sean McFate for at den økende bruken av private militære entreprenører, som Blackwater og Wagner-gruppen, innvarslet en nymiddelaldersk verden der «stater ikke besitter noe maktmonopol og dermed heller ikke har noen spesiell autoritet i verdenspolitikken».
Hoff og krigerkaster
Analytikeren Mark Galeotti sier til Vox at Russland er et eksempel på en stat der moderne byråkrati nå kombineres med et hoffaktig miljø på toppen av samfunnspyramiden. Den som har kongens øre – tilhører Putins indre krets – kan plutselig få carte blanche til å gjøre hva som helst.
Midtøsten har flere eksempler på et annet typisk nymiddelaldersk fenomen: Pseudo-statlige aktører. Grupper som Hamas, Hizbollah, houthiene og sjiamilitsene i Irak og Syria befinner seg i en slags mellomposisjon i det internasjonale systemet.
Samtidig har soldaterfaring begynt å få et slags laugspreg i vestlige demokratier.
Under 1 prosent av voksne amerikanere er i militæret, og mindre enn 6 prosent har tjenestegjort. USAs væpnede styrker baserer seg mer og mer på det noen eksperter har kalt en «krigerkaste» av militærfamilier der barna følger i fedrenes støvelspor, skriver Vox.
I en fremtid med stadig mer avansert militærutstyr på stadig færre hender kan man ane konturene av et gjenoppstått riddervesen. Rustningene vil være høyteknologiske, men krigernes etos vil fjerne seg fra folkehærens verdier. Hva vil dette gjøre med maktbalansen i demokratiene?
Oppsider?
Det er muligens noen «oppsider» ved en nymiddelaldersk verden. Rand-rapporten påpeker at hverken USA eller Kina har kapasitet til massemobilisering på et nivå tilsvarende verdenskrigene. De vil måtte utkjempe sine konflikter med andre, mer begrensede virkemidler. For eksempel blokade, en slags beleiringstaktikk.
Resonnementet leder altså til en antagelse om at konfliktene blir mindre i «den nye middelalderen». Men det er en uhyggelig joker i denne kabalen:
I en verden der statslederne ikke får mobilisert samfunnet eller industrisektoren i en storskala krig, vil de ikke bare bli mer avhengige av leiesoldater og automatiserte systemer. Potensialet i masseødeleggelsesvåpen kan også bli et mer fristende alternativ.