Ord på avveie
Et tap av verden, hjelpeløst avhengig av andre for å forstå. Slik beskrives det å miste språk som følge av sykdom eller frykt. Opplevelsen av å følge verdens ville gang det siste året kan også nærmest oppsummeres slik. Språket vi har til rådighet for å forklare, sprenger ofte rammene for dets egentlige betydning. Når ordene ikke samsvarer med virkeligheten slik den oppleves, kommer verden på avstand. Mange av ordene er, som oss, slitne og tømt for innhold, her ved noen av fjorårets gjengangere:
‘Farevarsel’ på mobilen før jul handlet ikke om bomberegn på Gaza, men om et ti–tolv centimeter snøfall i Oslo. ‘Krig’ var noe vi dessverre hadde vent oss til at handlet om Ukraina, før utslitte ukrainere fikk «konkurranse» om verdens oppmerksomhet av lidelsene i Midtøsten.
‘Hamas’ representerte lenge aller mest ekstreme utslag av desperasjon og nød, før det i oktober ble ensbetydende med brutal terror orkestrert av kyniske kakser trygt plassert i Qatar, langt fra Gaza.
‘Tostatsløsningen’ var ikke død for andre enn folkene den angår. Insisterende eksperter har tauet den inn i manesjen fra historiens skraphaug, uten at det er i sentrum for hverken palestinere eller israelere riktig ennå.
‘Krise’ angikk som vanlig så mangt. I 2023 ble det blant annet benyttet i sammenheng med stadige rentehopp, sykepleiermangel, en dødelig helseplattform og voldsutsatte lærere. 'Inhabilitet' ble en kjenning gjennom året, og lenge trodde vi at vi forsto ordets betydning. Men så ble Erna mer populær enn noen gang. ‘Ansvar’ er nå, har fjoråret lært oss, noe man tar, ved å bli sittende. ‘Dyrtid’ ble styringspartienes favorittforklaring på velgerflukt. Et ‘pågående menneskerettighetsbrudd’ tok ingen lett på, uten at noen fant en løsning av den grunn. Men før jul kom de jammen til enighet likevel, riktignok bare for Sør-Fosen.
‘Trump’ kommer straks veltende over oss atter en gang. Han er så corny at det er vanskelig å se ham som «verdens farligste mann». Men Trump ligger an til å vinne hele greia i november, og The Atlantic finner det så lite å le av at de har viet hele sin første utgave i 2024 til spørsmålet: «If Trump Wins». Der skriver 24 analytikere om hva den orange mannen kan finne på i sin mulige andre presidentperiode.
‘Klimamålene’ var utslitt, men fikk seg en ansiktsløftning under Cop28, da alle så ut til å være imponert over sluttdokumentet om at en utfasing av fossil energi må til. Da fikk det bare være at den ikke sa noe om når. Og få andre enn klima- og naturvernere er like vant med ord som tømmes for innhold. Her er ‘bærekraft’ en utvannet klassiker. 10. januar faller dommen i søksmålet om gruveavfallsdumping i Førdefjorden. Om en snau uke kan det altså endelig avgjøres om ordet kan erklæres dødt én gang for alle – eller ikke. Før jul ble det også uklart om ‘listeria’ fortsatt faktisk er en skikkelig lumsk bakterie. For lakseoppdretterne valgte å ringe advokatene sine for å klage på Mattilsynets pålegg om å smittevarsle, noe som endelig kunne bygget omdømme. Så sendte de regningen til – Mattilsynet.
Ord virker best når flest mulig deler oppfatning av hva de betyr. Vi har kanskje ikke lyst til å ha en klar forståelse av ‘rentesjokk’, men vi har ikke så mye valg når det møter oss i porten. Lidelsene på Gaza er det verre med.
Kanskje har språket behov for utvidelse. Ironisk nok er omtale av Språkrådets eneste saksområde – språk – det siste året først og fremst knyttet til ’språkmodeller’ – motoren for kunstig intelligens. Da ble kanskje veien kort til rådets kåring av ‘KI-generert’ som årets nyord, til tross for at språkets nyvinning neppe ligger i ChatGPT-genererte sammendrag.
Trøsten for Språkrådet får være at KI lever som en parasitt på nettopp språket, og at teknologiens suksess dermed avhenger av at språket fortsatt er tro mot sitt egentlige innhold.
Tine Skarland, redaktør.
