Det svakeste ledd.
Først da briter og franskmenn demonstrerte Vestens nyvunne militære og industrielle overmakt og fornedret Kina under opiums-krigene på 1800-tallet, skal kineserne ha åpnet øynene for at landet sårt trengte reformer. Men å se til Vesten for inspirasjon satt langt inne for landet som hadde vært verdens største og rikeste makt gjennom århundrer, og der åndelige verdier sto i høysetet.
Vestlig materialisme endte likevel opp som den største drivkraften for det kommunistiske regimet, som nå, i løpet av et par tiår, har passert Vesten i både industriproduksjon, økonomisk vekstrate og urbanisering – men med følge av ekstreme miljøutfordringer.
Kinesisk forbruk har i stor grad overtatt for åndelig fokus og skapt forventning om en ny, vestliginspirert levestandard for alle. Mange mener dette ikke er bærekraftig, og at det vil kunne skape en dyster grobunn for frustrasjon og bitterhet der forventningene ikke innfris.
Få av de nye superforbrukerne er villige til å sette forventninger til side av miljøhensyn. Samtidig protesterer kineserne i økende grad mot lokal forurensning, giftig industriproduksjon og korrupsjon – allerede i 2010 skal det ifølge The Wall Street Journal ha forekommet 180 000 protester og demonstrasjoner i landet, et snitt på 500 hver dag, et tall som siden bare har økt, og der anslagsvis en fjerdedel av dem handler om ulike konsekvenser av forurensning.
Utrolig nok fremstår Kina likevel som stabilt, angivelig fordi landets innbyggere – enn så lenge – har en forventning om at man blir hørt, og at styresmaktene vil ordne opp, og dermed forblir folk lojale. Den voksende kinesiske middelklassen etterspør ikke nødvendigvis pluralisme. De fleste arbeider i statlig eller delvis statlig virksomhet, de har utgått fra partiets rekker, deltar i ulike politiske aktiviteter eller har verv i ulike foreninger – i stor grad fordi dette anses som karrièrefremmende. Forskning på Kinas middelklasse viser at den i stor grad uttrykker støtte til en partistat med krevende oppgaver. Det som finnes av kritikk handler stort sett om økt effektivitet eller sosial rettferdighet innenfor det rådende systemet, og ikke om regimeskifte.
Akkurat dét kan bli stadig vanskeligere for hardt pressede kommunistpartitopper, som i løpet av det neste tiåret skal dirigere en svimlende plan om å forflytte, dels tvangsflytte, 250 millioner mennesker (to ganger antallet i Russland) fra landsbygda i Kina til de mange nye, gigantiske byene, der de skal bidra til å øke inntektene fra nasjonalt konsum. For 30 år siden bodde 87 prosent av Kinas innbyggere på landsbygda, nå er andelen 45 prosent. Når landjord blir konfiskert og omdannet til bolig- og industriområder, kan man samtidig lure på hvem som skal forsyne alle disse nye byboerne med mat.
Med urbaniseringen vil myndighetene i økende grad måtte hanskes med utviklingen av slumområder og muligheten for fremveksten av en skuffet, arbeidsløs underklasse, slik lignende prosjekter i Brasil og Mexico har resultert i. Mange omfattes ikke av statlige sosiale ytelser, og vil kunne oppleve dobbel skuffelse ved først å ha blitt fratatt landjord, for siden å ende opp uten hverken arbeid eller sosiale ordninger i en fremmedgjørende gigantby. Da kan bevissthet rundt de økologiske konsekvensene av veksten de ble lovet å få være en del av, virkelig bli parkert av utmattelse og apati.
The Economist kaller Kinas CO2-utslipp for en unik global trussel, mens myndighetene mener de må få vokse slik Vesten har gjort, og at de i tur og orden også skal ta ansvar for å utvikle rensemetoder og fornybar energi til etterfølgelse for resten av verden. Skal dét kunne skje, bør man sette sin lit til at Kinas regionale myndigheter – som står i spissen for gjennomføringen av urbaniseringen – i større grad blir belønnet for å bruke penger på miljøprosjekter enn de blir for økonomisk vekst.
Summen av Kinas eksplosive vekst foregår parallelt i en rekke regioner, og med mange svake ledd blir helheten sjelden sterk. Likevel er det optimisme å spore i The Economists analyse om det grå Østen (side 24–32), som mener å se «en blå himmel [av fortsatte muligheter] bak en meget mørk sky [av realiteter]».
Når store deler av landet nå går inn i sin mest luftforurensede tid på året, ser det meste grått ut.
Men Kina slutter aldri å overraske.
Tine Skarland, redaktør
